The Elder Scrolls IV: Oblivion

Dette blir på mange måter en mimre-tilbake-til-anmeldelse for min del. Mimre tilbake til den gang jeg brukte en del av konfirmasjonspengene mine til å kjøpe Xbox 360 ene og alene på grunn av det fjerde kapittelet i The Elder Scrolls-serien, nemlig "Oblivion".
Og nå som vi i årsskiftet 2018/2019 har fått mye kritisk utløp ovenfor Bethesda i forhold tiĺ deres flopp med "Fallout 76", er det på sin plass å huske de gode spillene vi har fått fra Todd Howard og gjengen. "Oblivion" er definitivt en av dem.

Det er noen spillmomenter man tar med seg i graven. Minner som fester seg på netthinnen i lang tid fremover. Ja, kanskje for alltid. Det å starte "Oblivion" for første gang og se introsekvensen er nettopp et slikt øyeblikk for meg. Det å høre den eventyrlige og melodiøse symfonien som starter rolig, mens Uriel Septim med Patrick Stewarts stemme forteller at dette er hans siste tid som keiser av Tamriel, før musikken runger ut med tittelmelodien fra Jeremy Soule...det er rett og slett full gåsehud over hele kroppen. Ja, selv i dag, godt over ti år siden spillets release. Iallfall for meg.

Spillet starter med at du sitter i fengsel. Det er liksom blitt tradisjon å starte Elder Scrolls-spillene som fanget kriminell etter det tredje kapittelet i serien, "Morrowind". Denne gang er du derimot i et fengsel i Cyrodiil, hovedprovinsen som dominerer Tamriel. Her kan du skape din egen figur etter hvilken rase du føler for å være. Deretter kan man forandre på utseendet. Selv har jeg laget de utroligste figurer man kan tenke seg med et utseende som ikke ligner grisen. Det er en morsom innrettning man kan leke seg med. Det viktigste er dog om du velger å spille som Nord, Orc, Argonian eller noen av de andre forskjellige rasene.

Keiser Uriel Septim kommer farende med sine livvakter etter å ha vært utsatt for et drapsforsøk. I din celle finnes en hemmelig fluktrute. Keiseren babbler klisjeer om at DU er en viktig person fra hans drømmer. Dermed henger du deg på gjengen gjennom kloakksystemet under hovedstaden Imperial City.
Det hele ender med at keiseren blir drept, men den viktige amuletten hans har du fått i oppgave å bringe videre til hans hemmelige avkom, altså den neste i rekken til å bli keiser. Når denne amuletten ikke henger rundt sin rettmessige eier, vil Oblivion-portaler dukke opp i Cyrodiil. Disse portalene spytter ut monstre, og går du inn i dem, kommer du til et dødsrike ala Helvete.
Dermed er du blitt den med det største oppdraget for å redde landet. Du må reise ut for å finne den hemmelige sønnen til keiseren og bekjempe de onde Daedraene. Likevel kan du selvsagt gi blanke blaffen i dette. Det er jo tross alt du som bestemmer hva du vil gjøre. Du må rett og slett bare velge deg en figur og ulike klasser slik at du får en identitet. Deretter er du klar for eventyr.

Cyrodiil er vakkert. Det er sterke fargekombinasjoner som gir et skarpere lys enn både forgjengeren "Morrowind" og etterkommeren "Skyrim" kan vise til. Likevel synes jeg de sistnevnte er vakrere, men Cyrodiil har så absolutt også sin sjarm. I tillegg føles alt som dratt ut fra Tolkiens verden. Det hele minner svært om klassisk middelalder-fantasy ala Ringenes Herre. Likevel er Cyrodiil noe for seg selv. Det er et stort land med mange grønndekkede miljøer, samt snøkledde fjell i nord. Kartet byr på elver og vann, skoger og hav, fjell og huler, samt en rekke ulike byer. Dessuten er det også en rekke steder og beboelser mellom byene, samt ulike fort og ruiner å besøke.
Grafikkmessig var dette en fryd i 2006, da spillet ble sluppet. Det å se solen gå i bane for deretter å skue en mektig måne, var gull i mine øyne. Selvsagt har alt dette tatt skade av tidens tann, og man ser at grafikken har kommet et godt steg lengre i dag, i år 2019. Likevel synes jeg Cyrodiil har et vakkert preg som fortsatt holder seg godt.

"Oblivion" har flust med mulige ting å gjøre. Du kan enten velge å følge den episke hovedhistorien, eller du kan bli medlem av de ulike gruppene. Hva med magi-akademiet, slåsskjempenes klubb, tyve-klubben eller de mystiske Dark Brotherhood som utfører leiemord og lignende under henvisning fra en mystifistisk leder? Eller hva med å delta som gladiator i den store arenaen i Imperial City? Om du vil, kan du gjøre alt dette, eller bare reise rundt å utføre mindre oppdrag du skulle støte på. En ting er sikkert; du kommer ikke til å gå tom for gjøremål med det første.

Om du i tillegg har tilleggspakkene "Shivering Isles" og "Knights Of The Nine", skulle kalenderboken din vært godt utfyllt i en lengre tid fremover. Begge er gode DLC-er hvor førstnevnte, "Shivering Isles", etter min mening byr på den mest omfattende utvidelsen. Her blir du sendt til et mystisk rike som svever mellom virkelighet og mental galskap. Et sted styrt av en gal mann ved navn Sheogorath. Det skiller seg ut fra Cyrodiil og formelt oser av fantastiske miljøer, interessante karakterer og nye fiender. Et must for de som vil ha et fullt utbytte av spillet.

Kontrollene er simpel vare å lære seg. Her byr det ikke på store problemer. Menyene er enkle å rote rundt i, og kartet kan fint brukes til å orientere seg frem med. Listene over de ulike oppdragene er relativt gode, men kunne nok vært litt mer oversiktelige. En ting jeg synes Bethesda aldri har greid å få til helt perfekt. Mulig jeg er treg til å finne frem, men jeg synes dette kunne vært gjort litt enklere med tanken på mengden av oppdrag. Likevel hadde jeg ingen store problemer med dette under mine gjennomspillinger.

Er det noe som kjennetegner seriens tre siste spill så er det komponisten Jeremy Soules musikalske touch. Soule har en egen evne til å skape fantastiske melodier til disse spillene, og "Oblivion" er absolutt intet unntak. Her får vi servert kremen av kremen når det kommer til stemningsmusikk. Det er vakre melodier som passer landskapet utmerket. Om noen skulle klage på musikken her, synes jeg faktisk ikke de burde fått lov til å bære ører på hver side av hodet. Ferdig diskutert!
Det er derfor med bange anelser og tungt hjerte jeg ser bekymret frem mot det kommende "The Elder Scrolls" hvor Jeremy Soule foreløpig ikke har fått være med på kalaset.

Når jeg nå har rost "Oblivion" for det det er verdt, må jeg også få kaste litt kritikk over dette mesterverket. Spillet er nemlig ikke uten negative sider. Langt i fra. Og nå tenker jeg ikke på de titalls bugsene som Bethesda så æreverdig har blitt kjent for å fylle på lasset med. Nei, nå skal vi gå inn på mere viktigere detaljer enn som så.
Karakterene i spillet er stive i gangen. Det være seg når de går og når de løper. Det føles rett og slett urealistisk og man forstår raskt at dette er et spill med noen år på bena. Det styggeste er likevel å se seg selv i tredjeperson. Nei, det er absolutt ikke noe vakkert syn.
Jeg savner også litt mer variasjon i landskapet og i tillegg litt flere steder mellom byene. Mange arealer føles liksom litt for tomme. Det gjør det noe kjedelig å dra ut for å utforske, selv om jeg vet at hvert tre og hver en sten er håndplassert av utviklerne.
"Oblivion" er også veldig strengt på mange måter. Det å kjøpe et hus kan for eksempel koste svært mye, slik som i "Skyrim". Det er sykt store summer man må punge ut. De fleste av de "billige" husene er i tillegg helt ubrukelige. Det mest tragiske er dog hvordan man kan plassere ting i huset man eier. Her har utviklerne lagt alt for stor vekt på tyngdekraften. Hvor det i "Morrowind" var enkelt å plassere fra seg ting slik man ville, er det i "Oblivion" et rent mareritt og et tidskrevende oppdrag for de som ønsker å være interiørdesignere. "Skyrim" er forresten ikke stort bedre på dette punktet.

Med alt det pirkete negative til side, synes jeg "Oblivion" er et fantastisk spill som fortjener å få skryt for sin prestasjon til å fange spillere i en vakker verden selv i dag, mange spillår etter sin utgivelse. Det er et spill med karakter, en bråte av ting å ta seg til, og en åpen og vakker verden man kan drømme seg vekk i. Det er en minneverdig tittel som for min del hverken kan overgå "Morrowind" eller "Skyrim", men som ender opp som en slags joker som har masse å by på. Ikke noe "dritten i midten", altså, men en joker av et spill som blir reddet av den omfattende verdenen man trer inn i. Ja, både innholdsmessig, utseendemessig og på det musikalske. Et fullverdig spill som en hver vestlig rollespillentusiast burde skamme seg over å ikke ha prøvd.
Jeg gir iallfall tommel opp og minnes denne klassikeren med et smil om munnen og et varmblodig sinn. "Oblivion" er rett og slett en liten skatt å komme over. Jeg kan ikke annet enn å gi det full score.

+ Vakkert landskap, masse å gjøre, engasjerende oppdrag, himmelsk musikk og gode DLC-er

- Stive karakterer, repeterende replikker, knotete quest-meny, ubrukelig interiør-simulator og masse bugs.