The Legend of Zelda: Twilight Princess

Det er nøyaktig hundre år siden Link bekjempet Ganon i "Ocarina Of Time". I profetien står det at hvert hundrede år skal ondskapen på nytt true landet Hyrule, og en ny grønnkledd helt skal igjen redde hele kongeriket og Prinsesse Zelda. Det stemmer nokså bra denne gangen også. Gjør deg klar for et forrykende eventyr.

For de som ikke har fått det med seg er ikke Link den samme Link i alle Zelda-spillene. Link i "Ocarina Of Time" og "Majora's Mask" er den samme, men ikke Link i "The Wind Waker", og heller ikke denne Link som vi møter i "Twilight Princess". For mange er dette både innviklet og ikke minst irriterende. Dette er fordi tidslinjen mellom alle Zelda-spillene ellers ikke vil henge på greip.

Denne gangen møter vi en noe mer voksen Link som bor i den rolige byen Ordon, sør i Hyrule. En dag blir to av hans venner kidnappet av noen merkelige monstre. Link prøver å redde dem, men teleporteres plutselig til et parallelt, mørkt univers. Her blir han forvandlet til en ulv og satt til fange i Hyrule Castle. Her møter han Midna. Hun er en smådjevelkvinne og en protagonist som er et tilskudd til Twili-gruppen. I slottet møter de også en annen mystisk kvinne som er fanget. Gjett hvem. Hun forteller om den onde Zant, en mystisk person som også stammer fra Twili-gruppen. Hans mål er å smelte det lysbetonede Hyrule og det mørke universet Twilight Realm om til et komplett mørke. Ja, for det er jo slikt onde og mystiske skurker driver på med.
Uten at jeg skal røpe noe mer av historien, hvilket ville vært en tragedie for de som enda ikke har spillt spillet, kan jeg røpe at også Ganondorf vil vende tilbake. Ja, for han besitter jo en del av den hellige Triforce som han dro med seg inn i det mørke universet da han ble beseiret i "Ocarina Of Time" for hundre år siden.

Som du sikkert forstår er det en masse detaljer jeg må la utebli her. Dels fordi jeg egentlig ikke vil røpe noe av historie i et Zelda-spill og dels fordi alle detaljene ville tatt opp mye plass. Ja, fordi historien i "Twlight Princess" er nokså kompakt sammensatt av en rekke hendelser som vrir og vrenger på veien som skal lede Link til seier. Det er en god historie som både gir oss nostalgiske øyeblikk fra tidligere spill, men som også skaper helt nye ideer for hvordan et Zelda-spill skal fungere historiemessig. Selv om dette er en slags tvilling av mesterverket "Ocarina Of Time", føles det altså i tillegg ut som noe helt nytt takket være historien.

Kontrollene sitter som støpt enten du spiller med Gamecube-kontroller eller svinger fysiskt rundt deg i Wii-versjonen som bruker de bevegelsesfølsomme kontrollene. Mange fryktet at Wii-versjonen ville by på problemer nettopp på grunn av at vi ikke har vært vant med slike kontrollere i et Zelda-spill før. Jeg kan beroligge alle skeptikere med at dette funker smertefritt. Likevel er jeg av den gamle skole og foretrekker likevel å bruke en Gamecube-kontroller.

Musikken er nydelig. Her har komponisten både sveiset på gamle melodier og i tillegg lagt til en mengde nye. Det funker like bra slik som det alltids gjør i et Zelda-spill. Du har rolige toner, heftige toner og noe midt i mellom. Alle bakgrunnssangene passer til de ulike stedene, ja, også i filmsekvensene. Hva lydsporet og lydeffektene ellers angår er det som forventet nokså likt det vi kjenner til fra andre spill i serien. Jeg må likevel si at intet instrument var som å spille på Ocarinaen i "Ocarina Of Time". Denne gangen bruker vi ulven til å ule melodiene og det blir bare traurig i lengden. Det er ikke like fritt. Samtidig må det sies at dette spillet heller ikke bygger på musikk og melodier slik som i "Ocarina Of Time", men når vi først skulle bruke ulveul til dette, kunne de gjort det litt mer underholdende.

Grafikkmessig er det ikke de reneste farger som kommer frem. Spillet preges av et voksnere bilde som også virker mørkere. Dette er helt greit, men samtidig er det mye grumsete enger, vegger og lignende å skimte. Dette gjentar seg i Gamecube og Wii-versjonen, men også i den remastrede Wii U-utgaven som bygger på HD. Spillet er rett og slett ikke av den rene typen, og det har en særegen stil vi ikke finner i andre spill i serien. Nå kommer likevel ikke grafikken i første rekke for Nintendo, og den er heller ikke noe problem. Det er mange vakre bilder som vil løpe over skjermen til tross for den grumsete grafikken. HD-versjonen skuffer imidlertid mye på dette punktet. Har de missforstått ordet HD? Ikke vet jeg, men det var en mye klarere forskjell mellom "The Wind Waker" fra Gamecube og "The Wind Waker HD" på Wii U.

I løpet av spillet vil du sømfare et nokså stort kart. Fra den lille landsbyen Ordon til Hyrule Town, og til Kakariko Village, Goron Mines og til Zora's Domain. Du vil kunne besøke vakre Lake Hylia og det snøkledde Snowpeak Ruins, før du også blir kastet ut i ørkenen. Mye av dette er kjente steder fra "Ocarina Of Time", men det ligner overhodet ikke. Her får vi de gamle stedsnavnene med en helt ny drakt utseendemessig. Er det noe jeg må si var kjedelig, må det bli de nokså tomme engene mellom disse stedene.

Det er også en hel del minneverdige karakterer du møter på ferden. Det er de små historiene de representerer som gjør dem spesielle. Ofte ligger det gull i å preike med ulike personer utenfor hovedhistorien i Zelda-spillene. Er du på jakt etter slike bemerkelsesverdige personligheter, har du truffet blink. Noe jeg selv husker godt er den nedslitte landsbyen som er overfyllt av kattepuser. Mjauing fra alle kanter. Her hadde visst løpetidene hatt sine resultater.

Intet Zelda uten en mengde gåter. Gåtene hører gjerne templene til. Jeg har spillt alle Zelda-spillene på konsoll, samt de fleste håndholdte og jeg må innrømme at "Twilight Princess" byr på de beste templene i hele serien. Her er det bergtung gåteknekking, finurlig bruk av alt fra magnetsko til hook-shoot, samt andre hjelpemiddler. Selvsagt toppes hvert tempel med en heldundrende bosskamp ingen spill kan måle seg med. Det er i Zelda vi forstår hva en real bosskamp virkelig er for noe, og heller ikke denne gang spares det på kruttet. For ikke å snakke om avsluttningen av spillet...ja, for den skal vi jo faktisk ikke snakke noe om nå. Det ville vært en synd å røpe den.
Templene er uansett skikkelig vare hentet fra øverste hylle. Blir du ikke begeistret over disse templenes innhold, har du ikle noe i et tempel å gjøre. Rett og slett.

Med alt dette under vingene burde jeg nok være i stand til å bekrefte at "Twilight Princess" er det beste spillet i serien. Det kan jeg desverre ikke. Joda, templene er de beste, men spillet i sin helhet topper iallfall ikke min liste over favorittspill fra Zelda. Det er dessuten utrolig vanskelig å bemerke seg en klar favoritt i en serie med så mange vellagde og forskjellige spill. Likevel holder jeg en knapp på "Ocarina Of Time". Det kan godt være nostalgien som stopper meg fra å la dets mørke tvilling bestige det, men jeg føler at "Twilight Princess" ikke når opp i sin helhet. Med det sagt må jeg legge til at jeg på ingen måte vil fraråde noen denne skatten. Det er et supert tilskudd til serien, med en god historie, fengende musikk og mange steder og karakterer å besøke. Ja, også holder det jo på de beste templene etter min mening. En massiv koloss av et spill de fleste burde unne seg å prøve. Haaayya!