"A Link To The Past" regnes for mange som et av de beste spillene i Zelda-serien, om ikke også det beste. Hvordan kan det ha seg? Her snakker vi om et SNES-spill som så dagens lys for mange, mange år siden. Vel, jeg anntar tidens tann ikke knekker alle mesterverk og at spill fra den tiden kan ha like mye sjel som de storstolte spillene vi får servert i dag.
Om det populært elskede spillet noen gang skulle få en enegget oppfølger kunne det ikke bli noe bedre enn "A Link Between Worlds" til 3DS. Her får Zelda-fansen en uforutsett bakoversveis. Her snakker vi gull. Virkelig gode saker, dette.
Link er denne gangen sønn av en smed i Hyrule. En dag når han skal levere et sverd på det kongelige slott, støter han på den onde Yuga som virkelig lager trøbbel. Link blir offer for hans vrede og blir deretter reddet av en mystisk kjøpmann ved navn Ravio som uformeldt har blitt Links leieboer. Han kan fortelle at Prinsesse Zelda er i fare og at Link må få fatt i Master Sword. Hele landet er faktisk i fare, men etter alle disse årene er vel ikke det noe nytt.
Uventet støter Link på Yuga igjen, og denne gangen bruker han sine krefter til å omforme Link til et simpelt maleri. Heldigvis slår Yugas magi feil da Link bærer et beskyttende armbånd han fikk fra Ravio. Nå har han mulighet til å bli et maleri som kan vandre fritt på veggene, for så å bli seg selv igjen når han vil. Ganske så praktisk.
Desverre dras også den grønnkledde helten inn i en forvrengt og mørk versjon av Hyrule, nemlig Lorule hvor Prinsesse Hilda holder til. Link må deretter redde landet ved å redde The Seven Sages som Yuga har omformet til malerier og få tilgang til den gyldne Triforce. Ondskapen selv, Ganon, har også en finger med i spillet og plutselig har man et velregisert plot for et Zelda-spill som er tøfft nok til å stå på egne ben.
Puh, det var mye informasjon, men spillet byr på mye mer historie enn det jeg vil røpe nå. Faktisk er historien en av de bedre jeg har sett i et Zelda-spill. Den får oss virkelig til å føle at vi har en viktig jobb å gjøre. De som studerer Zelda-universet og prøver å se sammenhengene vil også få seg noen nøtter å knekke da dette spillet gir oss noen uventede twister.
Den nye måten Link kan bevege seg på ved å bli til et maleri, fungerer som mer enn en gimmick for spillet. Det tvinger oss til å tenke i nye baner. Nå kan vi nå steder uten å berøre bakken. Ja, iallfall så lenge vi har en vegg å omforme oss til et vandrende portett på. Dette er absolutt en kul greie som får de av oss som har løst gåter i Zelda-serien i mange år til å måtte tenke på nye måter. Det er en fryd når en gimmick ikke bare blir i veien, men faktisk setter sitt særpreg på spillet. Zelda-serien er kjent for å mestre nettopp dette, og jammen har de greid det igjen.
Noe som også er nytt for Zelda-spillerne er måten vi får låst opp ulike gjenstander på. Vi er vant til å finne dem i kister når vi som mest trenger dem i alt fra templer til huler. Denne gangen fås derimot alt av nødvendig utstyr fra kjøpmannen Ravio. Enkelt og greit, tenker du. For lett! Neida, det forenkler ingenting. Dette fås riktignok på de rette tidspunkter, men man kan ikke bære alt samtidig slik som før. Her må vi derfor prioritere riktig. En morsom nyvinning til serien i mine øyne, men ofte et problem om man skulle dø i et tempel. Da må man nemlig løpe tilbake til Ravio for å få fatt i nødvendig utstyr igjen, eller prøve å greie seg med det man har. Trenger man den pil og buen nå, eller overlever man uten? Hva med bombene? Taktikk er derfor løsningen for å komme noen vei her.
Musikken er slik bare et Zelda-spill kan gi oss. Aldri har jeg vært utfor et spill i serien hvor musikken har vært i veien, men heller snarere det motsatte. Denne gangen er det heller ikke til å stikke under en stol at melodiene vil feste seg til hjernebarken. Både Hyrule og Lorule er en fryd for øret.
Har du forresten tenkt på navnene til landene? Hyrule kan høres ut som High-Rule og Lorule kan godt være Low-Rule. Altså en øvre og lys side, samt en nedre og mørk side. En morsom teori som tilsier at Lorule ikke fikk navnet sitt helt tilfeldig.
Grafikken i landet som er en slags kopi av "A Link To The Past" er vakkert fremført. "A Link Between Worlds" finner sted mellom "Link's Awakening" og det første spillet "The Legend Of Zelda". Dette har vel lite betydning om du da ikke er like oppslukt i seriens mildt sagt innviklede tidslinje som undertegnede. Link er her å se i en helt ny design, og den skal jeg så absolutt ikke klage på. Jeg er glad de ikke brukte den anime-lignende versjonen som vi har sett i både "Phantom Hourglass" og "Spirit Tracks". Det var på tide med en ny look. Jeg er også glad for å kunne bruke de ordinære styreknappene igjen og ikke være bundet til stylusen. Ikke noe galt å si om tidligere spill som brukte denne design og kontrollmåte, men la oss gå tilbake til røttene denne gangen.
Men holder spillet mål? Ja, selvsagt gjør det det, og det holder det godt også. Faktisk så må jeg nok være så ærlig å si at dette er min favoritt-tittel i serien på de håndholdte konsollene om du ser vekk fra remastrerne av "Ocarina Of Time" og "Majora's Mask". Med en bråte templer, fiender, gåter og ting å oppdage er dette spillet rett og slett en av seriens beste. Når man føler at man har sett alt Zelda kan by på, og man tror utviklerne ikke kan komme med noe nytt, slår dette spillet deg i trynet. Dette er dermed et must for en hver tilhenger av serien, og har du enda ikke fått spillt det, burde du jammen ikke nøle.
Og kanskje blir du like oppslukt som meg at en eneste gjennomspilling ikke er nok...