Doom

Du ser ditt snitt i det fienden begynner å blinke oransje: dette er ingen advarsel. Tvert imot; det er en invitasjon til å avgjøre kampen. Du nærmer deg den knelende demonen som plutselig ser litt stakkarslig ut. I det avstanden mellom dere er redusert til din rekkevidde går den oransje blinkingen over til blålys: perfekt. Det høres et "klikk" fra høyresticken og du flyr umiddelbart mot demonen, griper tak i dets horn og røsker det ut med umenneskelig kraft, før du setter det besluttsomt inn i tinningen på stakkaren. Blodet spruter, den livløse kroppen faller om, og ut velter det blå og grønne helse- og rustningspakker. Heavy metal-musikk dundrer på i bakgrunnen, og i løpet av sekundet har du allerede samlet opp pakkene som lå strødd på bakken. Du snur deg deretter om på en femøring og øyner enda en intetanende demon: du har funnet ditt neste offer.

The Doom Slayer

I Doom er du sjefen. Du inntar rollen som den mytiske figuren "Doom Slayer", som brått blir revet ut av en mangeårig påtvunget dorme. Utstyrt med en overdådig rustning og et fullkomment håndholdt rustkammer (engelsk: arsenal), bestående av diverse pumpehagler, maskingevær og plasmarifler (samt granater og motorsag), er du blitt tildelt oppgaven å stanse demoninvasjonen fra Helvete på Mars. Den interdimensjonale portalen som er blitt åpnet på uheldig vis av forskningsteamet på planeten (UAC - Union Aerospace Corporation) må dermed lukkes for godt.

Heldigvis står ingenting i veien for deg å nå ditt mål. Du er nemlig demonenes største frykt og erkefiende, og du utnytter derfor redselen deres til det fulle. I tur og orden blir dermed den ene fienden etter den andre offer for ditt raseri og fryktelige aggressivitet i fullt påsyn av andre skuende demoner. Etter hvert som historien forløper seg, får du selvsagt også bedre og mer avanserte våpen til å hamle opp med fiendene med.

Mer kan dessverre ikke røpes om historien til spillet, da denne er veldig kort og enkel. Fortellingen som blir fortalt er nokså forutsigbar, og sannsynligvis har de fleste som prøver ut spillet opplevd lignende før. En skulle kanskje gjerne ha ønsket litt mer substans, men hovedfokuset til Doom ligger nemlig på noe annet ...

Æresdrap, blod og gørr, loot og heavy metal

Stikkordene er tilfredsstillelse og adrenalin. Spillbarheten i Doom ligger hovedsakelig i kampsystemet; der «Doom Slayer» flyr lett rundt på kartet i høy hastighet mens han skyter ned demoner. Nøkkelen er mobilitet: står du stille så betyr det døden.

Fokuset ligger dermed på et gjennompolert kampsystem som kombinerer det beste fra moderne skytespill, som Halo, og tradisjonelle «arena shooter»-spill à la det originale «Doom» (1993) og «Quake» (1996). Taktikk er dermed ikke avgjørende, noe som senker terskelen for nykommere.

For hvert område du inntrer dukker det opp haugevis med demoner i forskjellige former. Hver har sine svakheter, og det gjelder å utnytte disse. Skader man fienden nok slik at denne begynner å vakle (engelsk: stagger) kan man gjøre såkalte æresdrap (engelsk: «glory kills»), slik beskrevet i introduksjonen til anmeldelsen, som gir deg helsepakker, rustningsdeler og ammunisjon. Følelsen man får ved å utføre disse er umåtelig tilfredsstillende, og akkompagnert med heavy metal-musikken til Mick Gordon blir spillingen fort en rå opplevelse.

Grafikken og det generelle bildet i spillet er stort sett fin. Fiendene ser groteske ut, horisonten er ofte veldig dramatisk, og våpnene har flotte detaljer.

Variasjonen i kartene er derimot ikke veldig stor: du befinner deg enten innenfor romstasjonens fire vegger eller på Mars grusbelagte overflate til enhver tid (nesten i hvert fall). De er alle pålagt et rødlig skjær, noe som gjør dem vanskelig å skille. Det oppstår dermed en gjentagende følelse av at man har sett diverse områder fra tidligere kart. Her kunne id Software godt ha prøvd seg på litt mer spennende miljødesign.

Konklusjon

Alt i alt er Doom et veldig bra skytespill. Kampsystemet er solid og tilfredsstillende, grafikken er pen å se på, og lydbildet rocker (bokstavelig talt). Til tross for litt lite variasjon i kartene og en veldig forutsigbar og gjenkjennelig historie, så veier spillet opp på andre områder. Det leverer dermed en råtøff skytespillopplevelse verdig en anbefaling.

NB: Flerspillerdelen ble ikke testet ut.

+ Polert kampsystem uten like
+ Nydelig grotesk fiendedesign
+ Råtøft lydspor
+ Pen grafikk
- Kort og forutsigbar historie
- Gjentagende områder