Call of Duty 2

I skrivende stund er Call of Duty 4 ute, og CoD 5 er rett rundt hjørnet. Jeg synes likevel at det var på tide å gi dere HHH's syn på et av de beste WW2-spillene i historien: Call of Duty 2.

Forventningene til det andre kapittelet i Infinity Ward skråstrek Treyarchs's serie av militære skytespill, var veldig høye. Det første Call of Duty-spillet bergtok en hel verden av FPS-fans, WW2-tilhengere og egentlig gamere generelt. Høsten 2005 kom spillet ut til PC, og var et av lanseringsspillene til Xbox 360. Om du har tilgang til HDTV ser spillet marginalt bedre ut på Microsofts konsoll, men det er ikke store forskjellen det er snakk om.

I Call of Duty 2 inntar du rollen som tre soldater: En russer som kjemper for livet i Moskva og Stalingrad, en brite som utkjemper episke slag i Egypt, og en amerikaner (som dukker opp påfallende sent i kampanjen). Som sistnevnte soldat opplever du landgangen i Normandie, og diverse strider lenger inn i Frankrike.

Enspillerdelen er nesten dobbelt så lang som den man finner i CoD 4, men er etter min mening litt dårligere. Det blir litt repetivt etter hvert: Løp gjennom en bunker, skyt tyskere, spreng tre tankser, skyt tyskere, storm en landsby, skyt tyskere. Slik utspiller egentlig hele historien seg. Variasjonen i spillet baserer seg mest på sceneskifter: Fra ruiner i Russland, til ørkenområder i Egypt og landsbyer i Frankrike. Og over alt hvor man går kryr det med nazister. En ting jeg ikke likte så godt var håndteringen av kjøretøy; I noen baner får man nemlig æren av å styre tanks. Styringen, fysikken og kjørefølelsen er ikke så bra som jeg hadde trodd, og intensitiviteten fra resten av enspillerdelen er borte.

Vanskelighetsgraden i spillet er perfekt balansert. De to letteste vanskelighetsgradene gjør spillet enkelt nok for selv den ferskeste nybegynner. Men skrur man vanskelighetsgraden opp til Hardened eller Veteran begynner det hele å ligne på rent selvmord. Call of Duty 2 er flere ganger vanskeligere enn f. Eks fireren. Dette har kanskje noe med at våpnene er eldre og vanskeligere å håndtere, man har ikke flashbangs, man kan ikke skyte gjennom vegger, sprinte eller kaste granater tilbake den veien de kom fra.

Et av CoD 2's sterkeste kort er våpnene. De føles perfekt balanserte, passe vanskelige å håndtere, og lager autentiske lyder. Sniperrifla er passe tung, treig og kraftig, og Thompson-maskinpistolen bjeffer akkurat som den skal.

En av "nyhetene" ved dette spillet er at man kan kaste røykgranater. Røyken ser intet mindre enn fantastisk ut, og blir etterhvert en livsviktig del av arsenalet. Løp ut foran et maskingeværrede, og du blir automatisk redusert til kjøttdeig. Kast derimot en røykgranat foran maskingeværet, og du har plutselig en stor sjanse til å overleve.

Call of Duty 2 har også "krigsfølelsen" på plass. I de mest hektiske stundene faller medsoldater som fluer, granater eksploderer og kuler flyr i hytt og pine. Det gjør at gameplayet hever seg noen hakk. Grafikken i spillet kan ved første øyekast virke utdatert, men det er mer enn nok til å skape skikkelig stemning. Man legger egentlig ikke merke til de litt svake teksturene når man skyter for livet og kaster seg mellom forskjellig cover.

Spillet har også en god flerspillerdel: Store baner, forskjellige moduser og masse morro, både online og på delt skjerm. Her er det heldigvis ingen kjøretøy, og spilleren heller kose seg med varierte våpen, taktiske manøvrer, osv.

Kort oppsummert: Call of Duty 2 er absolutt verdt å sjekke ut, om du ikke allerede har gjort det. Spillet utgjør en god oppvarming før det femte spillet treffer hyllene, og jeg garanterer at det vil holde enhver FPS-fan ved kontrollen i 10-15 timer. Sterk åtter til Cod 2.

Pluss: Våpenhåndteringen, lyden, "krigsfølelsen", bra flerspiller og enspillerdel.

Minus: Litt repetivt, grafikken er ikke på topp, og kjøretøyene er alt annet enn en fryd å kjøre.

Grafikk: 7
Lyd: 9
Gameplay: 9
Holdbarhet: 8