Mario & Luigi: Partners in Time

Dette er min første anmeldelse av et spill. Har faktisk ikke spilt det rundt ennå, men jeg ble så ivrig av å prøve meg på dette, so here goes:

I Mario & Luigi: Partners in time veksler du mellom å være Mario og Luigi som voksne, og som barn.

I starten av spillet har Prinsesse Peach forsvunnet, og brødrene sendes tilbake i tid i for å finne..øh..redde henne. (Ikke noe nytt der i gården altså). Dermed møter de på seg selv som små. (Under et angrep fra aliens..også kalt Shroobs).

Morsom humor, brødrene prater med sin vanlige italienske aksent...dvs. de sier bare da-bi-da-bi-da..og ungene skriker med sin vanlige koselige, irriterende bæljing.

Spillestilen er faktisk ganke lik "Thousand year door" oppsettet. Du går opp i level og finner sopper og annet stasj, og sloss med fiender som du møter etter som historien går frem. Du sloss etter tur, og kan (som i "Thousand") velge om du vil bruke items eller f.eks. løpe fra kampen når det er din tur. Jo mer du sloss, jo sterkere blir gutta. Etterhvert blir jo fiendene du møter også det. De fleste kan du velge selv om du vil sloss mot eller ikke. En del enkel forklaring i starten, men sånn er det vel med alle rollespill.

Grafikken syns jeg ganske bra. Spillet virker veldig oversiktlig. Uansett hvor du er, har du kartet over hvor du befinner deg på den øverste skjermen.

Det eneste jeg kanskje vil trekke bitte-litt ned på er, at for å få brødrene til å hoppe samtidig, må du trykke på a og b, eller x og y samtidig. Knappene på DS'er jo litt små, og det hender det blir litt knoting. Men det er kanskje bare en vanesak.

Alt i alt syns jeg det meste fungerer bra, og har du sans for mario i en rollespill-historie, vil jeg anbefale dette på det varmeste.

(håper dette ble en forståelig anmeldelse).