Vi ble lovet noe større, noe bedre. Epic's Gears of War var og er ennå ett av de beste spillene på Xbox 360. Med den ultravoldelige badass-holdningen i ett postapokalyptisk scenario hvor motorsager kjørte gjennom aliens som en varm kniv gjennom smør ble det raskt en hit blant gamere over hele verden. Nå to år senere er oppfølgeren her og vi ble lovet en spillopplevelse som var større, bedre og mye mer "badass" og det innfrir, så det monner.
Handlingen foregår seks måneder etter forgjengeren. Etter at Marcus Fenix, hovedpersonen i spillene, og Delta Squad hadde lammet Locustene, som er fryktelige skapninger som lever under bakken, med en lysmassebombe som utslettet store deler av Locust-horden trodde de at de lett skulle vinne krigen som hadde foregått i 15 år, men de kunne ikke ha tatt mer feil. Locustene er tilbake. Større, flere og mye sterkere enn før og de har med seg en kraft som kan synke hele byer i bakken.
Jacinto, den eneste byen som ikke kan synkes og det eneste håpet menneskene har for å overleve er på randen av utslettelse. Marcus og resten av Delta Squad må igjen ut for å krige mot Locustene og finne ut hva denne kraften som ødelegger alt menneskene kjemper for er, og sette en stopper for Locust-horden en gang for alle.
Ett av problemene jeg følte med Gears of War var at det ikke var mye historie i spillet.
Menneskene er snart utryddet og de må stoppe den utenomjordiske horden av aliens fra å drepe alle og det er stort sett ikke mer enn det. Personene var nærmest følelsesløse gryntende bolemenn uten særlig mye karisma eller personlighet. Epic prøver nå å få mer følelser i dette spillet hos karakterene og de gjør en mye bedre jobb enn forgjengeren noensinne gjorde. Dom, som er Marcus venn og kompanjong gjennom hele spillet, kjemper denne krigen for å finne sin kone som ble borte for noen år tilbake og ingen har hørt fra henne siden. Det er en mye mer følelsesladet spillopplevelse enn forgjengeren hvor hovedpersonene viser sine mer menneskelige sider som får en til å føle seg mer knyttet til karakterene. Historiedelen er ennå like kort som forgjengeren. Åtte til ti timer å gjennomføre, spørs på vanskelighetsgrad og hvor god du er på spillet. Dette kan være skuffende for noen, spesielt de som hadde forventet en mye lengre historiedel.
Over til gameplayet, som jeg må si er mye forbedret denne gangen. Spillet fungerer slik at en løper til dekningen og sitter der å skyter på alle hordene av fiender som kommer mot deg. Hvis du har tenkt å storme fienden uten noe dekning og skyte vilt så bør du ikke tenke på å spille dette spillet en gang for du har tydeligvis ikke forstått konseptet. I dette spillet krever det mye mer taktisk tankegang. En må finne dekning fort og prøve å drepe fienden med diverse våpen. Locustene har en imponerende kunstig intelligens med at de også går i dekningen i det du begynner å fyre av. Våpnene er mer variert enn før og en får for eksempel med en veldig effektiv flammekaster, en ny pistol som skyter flere runder om gangen og mange flere som du får oppdage selv.
De gamle våpnene er selvfølgelig med også. Hagle, sniper, armbrøst og min favoritt: Lanceren, som er ett maskingevær med en motorsagbajonette som er veldig morsom å kjøre opp ryggen på en Locust mens blodet spruter over hele skjermen. Tilfredsstillende, til tusen.
Det er også nye fiender i spillet. Vi har tickers, som er vandrende landminer som du slår rett i tryne på fienden før den eksploderer, brumaker, som ble vist før men aldri fikk kjempe mot bortsett fra på PC, er digre dinosaurlignende skapninger med missiler som de skyter ut av kanoner på armene og ryggen. Det er også mye mer variasjon i spillet når det kommer til oppdragene en får. I det ene øyeblikket skal en eskortere en trailertanks mens Locustene bomber hele greia og i det neste skal en overleve gjennom en innsnødd landsby infisert med alle slags stygginger.
Musikken i spillet er direkte episk. Den episke musikken passer fantastisk bra til hvordan spillet foregår og en føler at en er med i noe nærmest hellig til tider. Men av og til har det noen stunder hvor det ikke passer helt til opplevelsen. Denne typen musikk passer kanskje ikke helt når en ser en cutscene hvor en tanks bare kjører igjennom en dal. Litt for mye av det gode til tider. Stemmeskuespillet er noelunde bra, men dialogen kunne vært bedre skrevet. Føles litt harry av og til faktisk men det holder en kvalitet som ikke gjør det direkte dårlig, bare litt over middels.
Grafikken i spillet er vakkert for å si det mildt. Alt er bare fantastisk å se på, en fryd for øyet. Landskapet, ruiner av storslotte byer fra fortiden, huler under bakken, snødekte landsbyer og store slott gjør det til et mye mer variert utvalg av steder enn i Gears of War. Rent teknisk så er det ikke mye utvikling i teksturer og slikt. Spillet ser veldig identisk ut med eneren, eneste forskjellen er en mye mer fargerik oppfølger. Forgjengeren var preget av ett grålig/brunt filter som gjorde det litt deprimerende sammenlignet med dette.
Selv om historiedelen varer i kun åtte til ti timer så er det ingen grunn til å ikke spille Gears of War 2. Spillet har en sterk multiplayerdel også som kan konkurrere med det meste på markedet. Spillet har en egen versjon av Capture the Flag som heter Meatflag. Samme konsept som, bare at flagget er byttet ut med en person som en må frakte tilbake til basen. Wingman er en av de nye modusene hvor det er flere lag med to spillere som skal samarbeide mot alle andre. Dette krever tett samarbeid for å klare seg gjennom denne modusen og det er veldig morsomt å vinne med en fremmed fra en eller annen plass i verden. Horde er kanskje en av de beste delene med multiplayeropplevelsen. Horde går ut på at en gruppe på fem skal overleve horder av økende vanskeligere fiender. Dette krever også samarbeid siden det kan være sykt vanskelig til tider. Historiedelen er også verdt å spille om igjen siden høyere vanskelighetsgrader er ett valg og en kan lete gjennom hele spillet etter rapporter som en for belønning for.
Gears of War 2 er virkelig en verdig oppfølger til kanskje ett av de beste spillene på 360. Spillet er større, føles bedre, mer handling og mer følelser enn forgjengeren noensinne klarte. Masse nye våpen, nye fiender og en mer solid og balansert multiplayerdel gjør dette til ett av årets beste spill, definitivt, uten tvil.
Grafikk: 10/10
Gameplay: 10/10
Lyd: 9/10
Holdbarhet: 8/10