Super Street Fighter II Turbo HD Remix

Første gangen mine øyne beskuet nyheter, avisartikler og for ikke å nevne verdensfeiringer som omhandlet dette spillet, var det som en tåre felte ned kinnet til undertegnede.
Som dere kanskje, kanskje, og da mener jeg kanskje la merke til, er jeg en person som verdsetter spill der man bruker kunnskap, hurtighet, og list, til å overvinne fienden. Street Fighter 2 var i sin tid en markering på hva fightingspill kunne gjøre på de så sart savnede arcade maskinene som få av oss har prøvd.

De fleste av oss sov uvitende om hva vi gikk glipp av, men alt det ble forandret. Helt inntil mars 1991. Det var dagen spillverdenen ble rystet, og det som fulgte etter var en eksplosjon av fightingspill som i senere tid ble kjent som "The Fighting Boom".

"Street Fighter II: The World Warrior" Var det spillet som startet alt, og etter suksessen som fulgte med dette vidunderet, bestemte Capcom seg om å lage en ny versjon.

Denne nye varianten ble den første av en god del, til å utvide det originale spillet og dets funksjoner. April 1992 fikk alle en oppdatering i form av "Street Fighter II: Champion Edition"
Det var også andre ting som ble lagt til. De fire bossene i spillet var nå mulig å spille som, grafikken ble oppdatert, samt persongalleriet ble mer balansert.
Samme året ble et nytt ledd i det samme spillet sluppet ut. "Street Fighter II Turbo: Hyper Fighting".

Enda en oppdatering av dette spillet kom ut, bare at denne versjonen kom to år senere i 1994 og fikk det heseblesende navnet; "Super Street Fighter 2 Turbo". I denne versjonen kom det med noe som heter "Super Combos", disse gir deg uante muligheter til å gjøre en haug med fancye angrep som både gjør godt, og der bra ut.

Tid passerte, og etter nesten et tiår kom noe som ble kjent som "Hyper Street Fighter 2: The Anniversary Edition". Dette var mer som en feiring av alle de femten årene med Street Fighter serien.
Puh, det var vel en lang og kjedelig fortelling om fortidens kvaler og oppdateringer som aldri ville skjedd på samme måte. I dag ville disse versjonene mest sannsynlig blitt utbredt via "downloadable content", men på den tiden ville du ha måttet kjøpe alle til fullpris hvis du var blodfan. Tider forandrer seg, og jeg synes at dette er noe du burde ha i tankene når jeg anmelder den nyeste, og forhåpentligvis den siste versjonen av dette.

Da er det jammen meg på tide at jeg tar av meg lærer antrekket, og går inn i det jeg vanligvis går i; Kortbukser, lange strømper, og en sjokkblå bh... Ok, jeg lyver, det jeg går påkledd i til vanlig, er en stram trikot.
Super Street Fighter 2 Turbo: HD Remix (litt av en munnfull hva?) Starter med en meny som får selveste Chuck Norris til å virke som Liza Minneli. Musikken er noe som enhver fan av spillmusikk vil elske, en fantastisk gitar som fortsetter og fortsetter til det bare kan beskrives som Joe Satriani på crack.
Er det noe jeg virkelig setter pris på, så er det musikken og lyden i dette spillet. Musikken har en skikkelig rocka følelse, at det bare framhever spillets kvalitet så mye, at du ikke tror det er sant. Andre lydeffekter som stemmene til personene, er bevart i den vakre formen den var i tiden for lenge, lenge siden.
Hvis du er en av de som verdsetter gode gitar riff, og i tilegg liker dem spillifisert, da er du en av de som liker musikken. Jeg kunne lyttet til dette utenom på fritiden, eller når jeg er på skolen, noe jeg faktisk gjør til tider.
Mine lyster for musikken blir mer og mer brutale, så jeg bestemmer meg for å starte med gameplay delen. (Eksempler på musikk kan du finne på youtube og lignende sider).

Forrige gang jeg spilte et skikkelig Street Fighter spill, var i fjorsommer på en arcade stand når jeg var på ferie. Heldigvis for meg var alle jeg allerede kjente med i denne versjonen.
Guile med den morsomme frisyren som jeg alltid sammenligner med Johnny Bravo. Blanka, en mutant som ser ut som den stygge sønnen til Donkey Kong og Sonic. Ryu som jeg antar er hovedpersonen, er en muskelbunt som... muskelbunserer antar jeg.
Kvinner gjør også en god jobb i dette manndominerte spillet, i form av Cammy og Chun Li. Pluss på med ti stykker til som enten er bicepsfitter, eller anorektikere, så har du hele persongalleriet.

Da begynner vi! Jeg velger den muskelbunserende muskelbunten Ryu ,og håper på det beste. Etter et par slag og spark, bestemmer jeg for å prøve det jeg alltid elsket med dette spillet, de lette spesial angrepene.
All verdens kraft mobiliserte seg ved mine hender da jeg samlet sammen energien til å lage en hadoken, altså ildkuler for de som ikke skjønner. Forskjellige comboer fortsatte og fortsatte, inntil jeg startet å få problemer. Problemene kom først uten at jeg la merke til de, og tiden gikk før jeg forsto hva som var problemet... Jeg sugde.

Motstanderne mine var vanskelige, selv om de var på medium. Jeg tok av meg det jeg hadde av klær, kledde på meg noen skitne og brune bukser, en singlet som engang hadde vært grønn, og et pannebånd.
Med et glimt i øyet satt jeg på 80talls montasje musikk, for så å begynne på nytt. Never give up! Det hele pågikk langt om lengre og lengre langt inntil jeg innså noe. Dette spillet er ikke beregnet for den vanlige spilleren.

"Casual gamers" som de er kjent for å hete, kommer ikke til å finne dette spillet enkelt, dette er noe Capcom bevisst gjorde. Capcom lagde et spill for de som tar dette seriøst. Det jeg anbefaler å gjøre, er å lære seg én man kan bli god med slik at man ser slutten på spillet, for så å få repetert det med andre.
Selve systemet så grunnleggende at det nesten er skummelt. Alt av slag og spark er rangert i tre forskjellige trinn; "Fast" "Medium" "Powerful". Disse trinnene forteller hvilken type angrep du tar. For de som ikke skjønner det, så er "Fast" raske angrep som ikke tar så mye liv, men gjør opp for det i hurtighet. "Medium" er angrepstypen som lever opp til navnet sitt, det er ikke helt raskt, og ikke helt kraftig. "Powerful" er angrepene som er treigest, men kraftigst.
Selve kontrollene fungerer flott. Det er visse angrep som er litt vanskelige å bryne seg på, men når alt kommer til alt, så flyter de som ei elv av melk og druer.

Hele denne måten å spille spill på, er fantastisk bra til forskjellige turneringer, dette er fordi at du ikke på noen måte klarer deg med button mashing, når du spiller mot noen som er gode.
Dette er helt enkelt et spill som er lett å lære, men vanskelig å mestre. Det som til sist blir det som feller noe av spillets glede, er at du kan bli lei hvis du taper hele tiden. Hvis du er en person som ikke orker å se nederlag, kan du bare glemme å finne glede i dette spillet. Du kommer til å tape, og du lærer deg å gjøre noe med det.

En ting som du mest sannsynlig kommer til å gjøre når du får dette spillet, er å spille det sammen med dine nærmeste venner og eller fiender. Denne modusen er kanskje noe av det beste ved dette spillet, og kan by på en rekke timer med moro for alle som er med.
Det er her du virkelig kan vise motstanderne dine at å febrilsk trykke på knappene, ikke er det beste. Ufattelig mye moro som er lagret i denne delen av spillet, så selv om du ikke orker å spille mot cpu, eller online, så får du rikelig nok fra versus delen.

Den delen av spillet som mest sannsynlig de fleste som har kjøpt dette spillet, gleder seg til, er selvfølgelig den delen hvor du knuser fremmede. Online delen. Hvordan er denne onlinedelen egentlig spør du? Den er akkurat slik den burde være.
Godt oppsett og godt balansert. Det eneste store problemet jeg har hatt, er at jeg ikke alltid fant motstandere i dette spillet. Dette er mest sannsynlig slik fordi at det ikke er ekstremt mange så har dette spillet enda, noe jeg synes er synd, de går glipp av noe.

En annen ting å tenke på, er at et av problemene du også kan møte, er dårlige motstandere. Dette vil si folk som enten er for dårlige, eller for gode. De gode spillerne er ofte så gode at du bare blir sittende å le.
De dårlige er på en annen side flaue. Enten så moser du de fortere enn det du trodde var mulig. Dessverre er det også disse spillerne som vet at de ikke duger i det de spiller, så de enten spammer med et angrep som de har funnet ved å kaste kontrolleren i gulvet, eller at de bare forlater spillet mens du akkurat skulle til å ta han på perfect. Dette spillet har visse muligheter til å miste sin glans hvis du bare spiller det alene. På nett kan du også møte visse vanskeligheter og bragder, som både vil gjøre at du liker dette spillet mer, og mindre. Med venner kan dette spillet bli litt av en røver, og på den måten er dette spillet nesten udødelig.

Selve Street Fighter 2 følelsen er med hundre prosent, det er lengesiden dette spillet kom ut, og det er en fortjent overhaling. Selve grafikken er mye bedre enn originalen, HD i beste velgående.
Alt som skal være med, er med, og Capcom har vært tro mot serien sin. Den klassiske følelsen av grafikken er så på topp, at du nesten ikke fatter det. Hvis du er en skikkelig gamer som meg som har prøvd originalen en rekke ganger, så setter du pris på forskjellige grafiske perler.

Capcom har unnlatt å gjøre hele greia seksti bilder per sekund, og har i stedet tatt vare på bildene til originalen for så å ha gitt de en skikkelig overhaling. Dette vil si at om du ser i bakgrunnen folk som heier, så beveger de seg bare på maks tre til fire bilder. Fargene og skyggene har et godt samspill som er vanskelig å toppe i denne typen grafisk kunst. Hver eneste lille piksel er farget på den perfekte måten den fortjener. Alt fra slag og spark ser beundringsverdig ut, og når du får en av de super combo angrepene, kan du ikke annet enn å dåne av de fargesprakende effektene.Akkurat det hjelper på å få fram fortiden, og hvis jeg ikke var så barsk som jeg er i dag, ville jeg mest sannsynlig blitt en smule på gråten. Alt er i boks når det gjelder bildekvaliteten.

Grafikken i dette spillet, er akkurat som du gjetter. En klassiker som er født på ny. Den har dagens kvalitet, og fortidens sjarm. Når du spiller, blir du så fanget i det, at du bare håper på flere spill med samme grafikk.
For å nevne enda en ting så har Capcom laget nye versjoner av all musikken i spillet, men det er en liten sak som de ikke har endret. Den lille saken er stemmene. Stemmene til personene, er akkurat like som de var for ti år siden. Dette hjelper spillet med å fortsatt være "Street Fighter 2", og ikke noe annet.

Grafikk:
8/10

Lyd:
10/10

Gameplay:
8/10

Holdbarhet:
9/10

Alt i alt:
Dette er et spill som vil få deg til å smile mens du tenker på hvor lur du var at du kjøpte det. Med tanke på at du bruker noe som tilsvarer hundringsen på dette spillet, er det er knakende god deal. Hvis du er en person som virkelig nyter fighting spill sjangeren og ikke har kjøpt dette spillet, har jeg et spørsmål. Hvorfor sitter du og leser denne anmeldelsen, når du heller kunne spilt?
Kjøp det! Vi sees i spillet, game on!