Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Infamous

Når en spillutvikler debuterer på en ny konsoll er som oftest sjangsen stor for at spillet enten flopper eller overrasker.
Insomniac og Naughty Dog, skaperne bak Ratchet & Clank og Jak & Daxter, har vært gode eksempler på dette, og mens Insomniacs Resistance fikk en heller lunken mottakelse ble Naughty Dogs Uncharted en av 2007's strengt tatts beste ekslusiver til PS3.
Nå er det Sucker Punch sin tur, folkene bak Sly Cooper-serien. Men imponerer spillet eller er det noe som bør gå alle hus forbi?

«Being a Hero is optional» er et sitat som kanskje ramser opp hele konseptet i inFamous. I motsetning til andre superheltsspill er det her helt opp til deg om du vil være en beryktet superskurk eller en heroisk beskytter, og om du vil være forhatt eller berømt.

Vi trer inn i skoene til Cole McGrath, et helt normalt sykkelbud med en lusen lønnslipp og en kjip sjef. Etter bare noen sekunders innblikk blir det imidlertidig klart at noe er alvorlig galt, og en massiv, knallblå eksplosjon dekker hele overflaten av Empire City med følge av en pakke han skulle levere.
Han befinner seg deretter skadd og hjelpesløs nede i et krater med ikke annet enn ruiner og ødeleggelse rundt seg.
Så snart McGrath har kommet seg igjen, finner han ut at eksplosjonen har gitt han store superkrefter , men også i den anledning får han skylden for masseødeleggelsene av byen.

Det blir som de sier: «Med store krefter kommer et stort ansvar».


En tøff start som superhelt
Det blir tidlig klart at det ikke er særlig mange som liker Cole McGrath - Og hvem kan klandre dem? Jeg vet ikke om jeg hadde beskyldt noen andre enn en løpende, akrobatisk fyr med støt ut av armene om byen jeg bodde i plutselig sprang i et fyrverkeri av blå elektrisitet.

Så venner er det få av, men han har ihvertfall bestekompisen Zeke og kjæresten Trish.
Zeke er den noe stereotypiske, amerikanske, halvfeite buddyen din, mens Trish er noe mer uinteressant.

Det er ingen tutorial i spillet, men istedenfor lærer du spillmekanismene underveis, noe som er enda godt i og med at det faktisk er et sandkassespill.

Som alle store superhelter begynner du i det små, og det eneste du i det hele tatt har av «våpen» til din disposisjon i begynnelsen av spillet er standard elektrisitet-zapping og en såkalt shockwave, ikke så ulikt et force push som sett i Star Wars-filmene/spillene.
Du kan til gjegjeld avansere evnene dine ved å tjene XP som du får ved å drepe fiender og gjøre oppdrag, og valget mellom å være god eller ond har her stor betydning for hvilke evner du vil oppnå. - Men dette bringer oss til en av inFamous` svakheter.
Du kan nemlig ikke velge noe «midt imellom», og valget mellom om du vil framstå som en egoistisk kjeltring eller en helt, og å følge den samme linjen hele tiden er nærmest obligatorisk for å få de beste oppgraderingene.
La meg forklare; Valget mellom å være ond og snill kan bare gjøres en gang om du vil oppnå det beste av det beste, og etterhvert som du gjør flere heroiske/onde dyder vil et karmameter til venstre hjørne sakte men sikkert dra deg mer til en ond eller god side.

Det er også ranks på hver side, og i og med at flere av oppgraderingene er avhenig av at du avanserer i ranking så må du velge mellom å prøve å være så ond eller god som mulig.

Dette satte ihvertfall en stopper for meg på hele «Velg-hvordan-du-vil-være»-konseptet.


Jakten på «The Ray Sphere»
Historien i inFamous går stort sett ut på å finne ut av mysteriet i eksplosjonen, og uten å ødelegge for mye får du raskt kontakt med FBI-agenten Moya som forteller deg at du må finne en såkalt «Ray Sphere» som terroristorgansiasjonen The Lost Sons står bak.
«The Ray Sphere» blir du også fortalt står bak eksplosjonen i Empire City og var hva pakken du skulle frakte inneholdt. Selv om du i prinsippet var frakteren av pakken har noen sneket seg forbi og tatt den fra deg, og dermed er letingen etter «The Ray Sphere» i gang.
Hun vil dessuten at du skal finne mannen hennes John, som på mystisk vis forsvant i anledning med
utbruddet.

Myndighetene vil imidlertidig ikke at folk skal flykte fra den korrupte byen, og siden du enten blir nektet eller møtt med bly om du prøver å flykte blir jakten på «The Ray Sphere» og John din eneste billet ut derifra.

Objektivene du får fra Moya er trygt sagt ikke lite besværlige, og jakten på The Lost Son`s «våpen», og ikke minst John ser lenge ut til å bli en lang og tung affære.


Empire City
Den fiksjonelle byen Empire City føles både dynamisk og realistisk, og føles desto mer velgjort enn flere gjenskapte storbyer som sett i andre spill.

Apokalypsen føler du også tett inntil deg, og selv om den ikke helt går samme veien som spill som Fallout og lignende hvor alt er HELT ødelagt, varsler hunger, ødeleggelse og rett og slett korrupsjon generelt om et falleferdig samfunn.

I tillegg til historiebrettene er det også en god del sideoppdrag, og dog flere av disse føles repeterende og generiske funker det fint som en liten «pause», og gir igjen litt på gjennspillbarheten.
Det er også såkalte «Blast Shards» rundt om i storbyen som kan gi deg større strømkapasitet eller rett og slett bare er en avledning for folk som liker å samle på slikt i sånne spill.

Og som i ikke det var nok også "Dead Drops" som i bunn og grunn er radiomeldinger av godeste John om bakgrunnen for katastrofen. En god anledning for å få med seg litt mer av bakhistorien med andre ord.

Når det gjelder byen generelt savner jeg litt varighitet, og «har-jeg-ikke-vært-her-før?»-følelsen dukker opp stadig vekk.
Selv om spesielt «The Historic District» skiller seg betydelig ut fra de andre to distriktene (eller øyene om du vil) med unik arkitektur og følelsen av en viss formalitet over det hele, er «The Warren» og «Neon» så godt som identiske om du ikke er godt nok kjent med begge fra før.
Den eneste veien å i det hele tatt å se en merkbar forskjell er at det oppholder seg forskjellige fiendetyper i distriktene.

Men før du friker helt ut skal det sies at du i begynnelsen bare har et distrikt.

Et betydelig minus er allikevel at Empire City viser seg å bli ganske kjedelig etter du har rundet av historien og gjort alle sideoppdragene, og den er rett og slett ikke så morsom å utforske som man skulle ha trodd.


Fornøyelige bosskamper
Nå er det bare 3 bosser å slåss mot i spillet, men disse er i gjengjeld fornøyelige og byr på noenlunde originale kamper.
For i tillegg til at Empire City går på veien mot total ødeleggelse, er det også tre maktgale ledere av de forskjellige distriktene som mer enn gjerne vil gjøre slutt på din tilstedeværelse.

Det er Sasha - Lederen for «The Reapers» som oppholder seg i Neon-distriktet
Alden - Lederen for «The Dustmen» som har kontroll over Warren-distriktet
Og selvfølgelig kjempeskurken Kessler, som har hele «The Historic District» for seg selv, og leder for de beryktede «Lost Sons».

Det skal ikke legges skjul på at alle disse har mer enn en skrue løs, og de har sine egne metoder for å forpeste byen enten det er rent fysisk eller i mental forstand.

Bosskampene på den andre siden er virkelig intense, og om du skulle mene 3 slag er for lite, kan jeg trøste deg med at de er herlig tilfredsstillende.
Utviklerne har laget unike måter å gjøre rede på fiendene, og tvinger deg flere ganger til å lage en taktikk ut av superkreftene dine, samtidig som den ivaretar den nostalgiske stemningen fra lignende bosskamper som i for eksempel Jak & Daxter eller Sly-spillene.

Apropos nostalgi velger også Sucker Punch å spare på kruttet i begynnelsen, og etterhvert som du avanserer i historien blir også fiende (og bossene) tøffere.


Middelmådig persongalleri
Persongalleriet i inFamous er neppe mye å skryte av..
Cole McGrath selv, som faktisk har potensialet til å være en ganske jordnær fyr, tar i klassisk Christian Bale-stil på seg en til tider småpinlig mørk Batman-stemme, og personligheten hans er det verre med. Uansett om du skulle velge å være ond eller slem er Cole stort sett den samme småsure grinebiteren, og selv i de dramatiske situasjoner viser han lite tegn til følelser.
Han føles for generisk rett og slett, og plasserer seg fort inn i rekken med andre forglemmelige, uinteressante karakterer.

Jeg har også litt problemer med Coles bestevenn, Zeke som nevnt over.
Han har den merkverdige personligheten som minner litt om Roman fra GTA IV, men mangler i motsetning til motparten den samme sjarmen som hadde satt kronen på kransekaka, og føles i bunn og grunn ikke som en særlig troverdig karakter.

Han ser lenge ut som en som skal framstå som morsom og innflytelsesrik, men det skjer liksom aldri..

Trish er heller ikke så interessant, og Moya er så stereotypisk som bare en FBI-agent kan være.

De beste her må vel være Sasha, Alden og Kessler som ikke nødvendigvis har noe særlig realisisk preg over seg, men iallefall framstår som troverdige superskurker.

Selv om persongalleriet setter en aldri så liten demper for helhetsinntrykket er det bare blåbær når historien er så vellaget og innoativ som den er.
Og det sjeldent du bryr deg noe særlig om at Cole, samt de andre henviste går i gruppen som de mer kjedelige hoved- og bipersonene i dataspill.


Godt gameplay og kontroll
Det ser kanskje på papiret ikke så gøy ut å zappe tonnevis av fiender med elektrisistet, men i praksis er det en helt annen sak..
Kampsystemet er på ingen måte kjedelig, og etterhvert som du oppnår flere oppgraderinger og evner, blir kontrollen over Cole rene nerdeorgasmen for de ordentlig tegneserieinteresserte og de som liker å gå amok med superkrefter generelt.
Cole er tonnevis mer morsom å styre enn Spider-man og Wolverine noen gang var..

Utviklerne har også gjort en god jobb med å formulere de forskjellige kontrollene, dog det hele tiden nærmest «kastes» superkrefter til deg hele tiden.

Zap en fyr, slå han ned, tilkall en strømstorm mot ham, eller tillintetgjør fienden med støt i ekte Darth Vader-stil. Kampene i inFamous blir aldri kjedelige.


Herlig presentasjon
Et av inFamous` absolutte pluss er presentasjonen.
Hver betydelige mellomsekvens blir presentert ved hjelp av artistiske animasjonssnutter med gode og stilige tegninger.
Det passer så perfekt inn i resten av spillet og danner et unikt særpreg i en tegneserieaktig oppbygning.

Spillet går også i passelig tempo framover og ingenting føles «dyttet på» eller forhastet når det er snakk om hvordan historien avanserer.

Min eneste klage er at slutten kom litt brått på, men når storyen også lyder på opptil 20-30 timer med gameplay om du spiller på en passe vanskelig vanskelighetsgrad føles inFamous langt og tilfredstillende alt i alt.

Dialogen er også stort sett god, selv om Mr. McGrath stort sett ikke virker som en særlig reflektert person.


Sluttord
Tiden jeg hadde med inFamous har kanskje vært noe av det morsomste jeg har opplevd i hele år, og det gikk ikke lenge før jeg var sikker på at dette var et «must» for alle PS3-eiere.
InFamous viderefører den unike følelsen man hadde når man spilte en av mine personlige favoritter innen superheltsjangeren, Spider-Man 2, og spillet viser også mange likheter til Sly Cooper-serien.

Når det er snakk om rene sandkassespill hvor det morsomste rett og slett bare er gøy å gå rundt og tulle og tøyse er ikke inFamous den skarpeste kniven i skuffen, men jeg må si at til superheltspill å være bringer den virkelig sjangeren til et nytt stadium.

Dette er sommermoro på sitt beste, og hvis du kan tilgi spillets ikke fullt så gode replay-value, persongalleri og mangel på bosskamper, anbefaler jeg deg virkelig å gi inFamous en sjanse.

Presentasjon: Der hvor inFamous virkelig skinner. Stilige cut-scenes, givende gameplay og en godt presentert historie. Mer kan du ikke forlange. - 10


Grafikk: Det visuelle inntrykket er stort sett godt, men jeg savner noen bedre animasjoner og færre pop-ins. Teksturene er stort sett gode, og på tross av apokalypsen er Empire City unektelig vakker å se på. - 8.5

Gameplay: Du har etterhvert massevis av superkrefter, og å steke en fiende levende er noe som aldri blir gammelt. Likevel holder ikke klatre-elementene helt mål til spill som Assassin`s Creed, og selv om det ikke er mye rundt kampsystemet som mangler, kunne jeg godt ha tenkt meg flere knep når det er snakk om hånd-til-hånd slossing. - 9.0


Lyd: Lydene i spillet er stort sett vantro, men jeg savner litt mer liv i selve byen. Musikken går i takt med den dystre stemningen, men det er ikke akkurat noe som sprenger høytalerne dine her. - 8.0


Holdbarhet: Du får presset mye ut av hovedhistorien og det er mange sideoppdrag, men etter du er ferdig med det framstår Empire City som heller kjedelig. Å samle «Dead Drops» og «Blast Shards» er gøy en liten stund, men du blir lei av det i lengden. - 8.5


KARAKTER: 9.0/10

Medlemsanmeldelser10
Samlet karakter: 8.6/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10