Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Mirror's Edge

Skrevet av: Zook   2009-12-01

Med actionspillet Mirror's Edge har svenskene i DICE forsøkt å revolusjonere sjangeren. Kan et klatrebasert actioneventyr i førsteperson-perspektiv virkelig bringe noe nytt til spillbransjen, eller er Mirror's Edge ganske enkelt en frustrerende og repetiv skivebom?

Først og fremst må jeg si at Mirror's Edge var et spill jeg aldri hadde særlig stor tro på. Jeg syntes rett og slett det så uinteressant og repetivt ut, til tross for den særegne grafikkstilen som jeg elsket fra de første bildene ble utgitt. Vel, så feil kan man ta. Dette spillet overrasket meg virkelig, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å gå til innkjøp av det.

Mirror's Edge er historien om budbringeren Faith, som lever i en overdrevent ryddig og kontrollert by. Selvfølgelig lar ikke alle seg undertrykke, og en gjeng rebeller har derfor opprettet en organisasjon av såkalte "Runners," der Faith altså er medlem. Etter at en oppegående politiker blir skutt og alle bevis peker mot Faiths søster, er historien i gang for fullt.

Jeg kan vel først som sist nevne at dette er en totalt uinteressant historie. Rett og slett. Historien prøver hele tiden å ta nye vendinger og å overraske publikum, men jeg kan ikke huske en eneste gang jeg virkelig sa til meg selv: "Dæven, jeg så ikke den komme..."
Tettpakket med klisjeer og oppbrukte vendepunkter er historien kanskje Mirror's Edge sitt svakeste punkt.

DICE har satset mye på spillets grafikkstil, som forøvrig er unik. Alle bygninger og objekter er preget av knallsterke farger. Det ser fantastisk lekkert ut. Knall rødt, knall grønt, knall blått...både arkitekturen og fargevalget er utrolig ryddig og pent. Animasjonene ser dessuten flotte ut, og ingenting er som å stå på toppen av en høy bygning og bare nyte utsikten.

Gameplaymessig går Mirror's Edge stort sett ut på avansert akrobatikk. Løp bortover veggen, snu deg, hopp og grip tak i kanten på andre siden. Flere av disse kombinasjonene virker i begynnelsen latterlig vanskelige, men jeg syns utfordringen er akkurat passelig stor. Til tider vanskelig, men aldri så jeg rekker å bli skikkelig frustrert. Tre-fire knapper er alt som skal til for å utføre alle de spenstige bevegelsene. Kontrollene sitter som støpt, og jeg opplevde aldri å ende opp på helt feil sted på grunn av upresist gameplay.

Mirror's Edge er et actionspill. I førsteperson-perspektiv. Men er det da et skytespill? Nei. Ikke i det hele tatt. Faith blir konstant jaget av politimenn, og kan velge å slå dem ned for så å rappe skytevåpenet deres. Hvis du er omringet av politimenn og er avhengig av et skytevåpen for å få dem vekk, så er det muligens den mest effektive løsningen. Men tro ikke du kan løpe rundt med en pistol i hånden over lengre perioder. Hvis du er nødt til å skyte noen, gjør det kjapt og kast deretter våpenet fra deg. Den beste kampteknikken er slag og spark. Effektivt og kraftig. Hvis du vil utfordre deg selv anbefaler jeg å prøve en gjennomgang uten å skyte noen.

Spillets lydeffekter er faktisk veldig gode. Lyden av jern når du klatrer opp stiger og Faiths slitne pust etter lange strekninger med løping er spesielt godt gjennomført. Musikken er mer eller mindre anonym, hvis man ser bort fra den ganske så passende tittelmelodien. Stemmeskuespillet er også veldig anonymt, i lik grad med historien og karakterene.

I forkant av spillets lansering har variasjonen kanskje vært det største spørsmålet; kan det holde seg konstant originalt og spennende, eller blir det for mye av det samme? Svaret er at det riktignok blir mye av det samme. Det blir mye klatring, mye akrobatikk. Spillstrukturen er veldig lik gjennom hele spillet. Samtidig tenkte jeg aldri at det ble for mye av det samme, mye takket være de varierte brettene. Alt fra farger og omgivelser til akrobatiske øvelser er akkurat passe varierte for hvert kapittel, og det gjør at spillet aldri blir direkte repetivt eller kjedelig.

Historiemodusen i Mirror's Edge er delt inn i ni forskjellige kapitler og tar vel mellom seks og åtte timer å gjennomføre. Mange syns nok dette høres utrolig lite ut, men tro meg når jeg sier at det er akkurat passelig; den allerede middelmådige historien kunne aldri fortsatt i fem eller ti timer til. Spillet kan dessuten gjennomspilles minst to-tre ganger før man går lei. Liker du ekstramoduser er det mye å hente i Mirror's Edge. I Speedrun spiller du igjennom et kapittel fra historiemodusen så fort som mulig, og i Time Trial løper du igjennom checkpoints fra en del av et kapittel. Det er utfordrende, og om du skal klare det før tiden renner ut må du virkelig kjenne til brettene. Scoren din blir lastet opp på nettet, og du kan hele tiden følge med på hva den nåværende verdensrekorden er.

Mirror's Edge framstår for meg mer som et herlig friskt pust enn en revolusjon. Spillet taper på den dølle historien og anonymiteten over det hele, men samtidig er grafikkstilen muligens den lekreste jeg har sett, og gameplayet er originalt og behagelig. Derfor ender jeg opp med en meget sterk syver på karakterskalaen, og venter spent på en oppfølger!


7/10 - Et friskt pust!


Grafikk 9
Lyd 7
Gameplay 8
Holdbarhet 8

PLUSS
Frisk grafikkstil, silkemykt gameplay, flotte lydeffekter.

MINUS
Anonymt. Kjedelig historie og karakterer, beskjedent stemmeskuespill.

Medlemsanmeldelser18
Samlet karakter: 8.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10