Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Muramasa: The Demon Blade

Skrevet av: remote   2009-12-20

Anonymt for de fleste, men samtidig vinterens mest etterlengtede spill for andre. Muramasa: The Demon Blade setter en ny standard for 2-D-grafikk, men holder resten av spillet like god kvalitet?

Det er en kjent sak at det er langt mellom stortitlene til Wii nå for tiden. Dette er spesielt på grunn av den slappe tredjepartsutviklerstøtten, noe Vanillaware vil gjøre noe med. Takket være dem kan man si at jula er reddet for Wii-eiere.

Muramasa tar sted i Japan på 1700-tallet. Vi følger Momohime og Kisuke med begge sine særegne historiedeler. Kisuke blir forfulgt for en forbrytelse han ikke lenger husker, og må sloss mot sin vilje. Gjennom samtaler med andre karakterer finner vi ut bit for bit hva han har gjort. Momohime blir besatt av sjelen til en legendarisk sverdmann, og for å få tilbake kroppen sin må hun gå med på å følge hans plan, som selvfølgelig går ut på å drepe med katanaen. Historien er på ingen måte en stor del av spillet, og det fungerer som ofte som hvorfor man går dit man går. Kisukes del er historiemessig mest engasjerende. Undertegnede brukte femten timer til sammen på den letteste vanskelighetsgraden (som anbefales), og kan fint spilles igjen senere.

En stor del av motivasjonen for spillet er alle de katanaene man får tak i, eller muramasa som det heter; magiske sverd som ikke kan bli ødelagt. Sant å si har de liv og hvis du bruker muramasaene for lenge, risikerer man at de blir knekt. Men frykt ikke, for etter et sverdbytte og litt venting er de like gode som ny igjen. For å lykkes i spillet er det viktig å bytte frekvent mellom de tre ulike katanaene man kan ha til sin disposisjon samtidig. Ved bytting utløses også et hendig spesialangrep det er avgjørende å kjenne nytten av.

I all hovedsak finnes det to unike sverdtyper: Long blade og blade. Førstnevnte tar mye skade og slår tregere. Sistnevnte er smidigere, men man må regne med å treffe fiendene flere ganger. Alle katanaene har egne spesialangrep som enkelt avfyres med B-knappen. Resten av kampsystemet belager seg på A-knappen med ulike variasjoner som man får vist på treningen i starten av spillet. Kampsystemet benyttes kun når fiender nærmer seg, og utenom kan man kun manøvrere med joysticken, som for øvrig også brukes for å hoppe. Dette kan være litt uvant i starten, men vendes til det. Kampsystemet er enkelt og lett å lære. Når man finner ut hva som fungerer best, vil man stort sett holde seg til den taktikken spillet ut. I lengden blir det repeterende, derfor egnes Muramasa ikke som et spill en spiller i ett drag.

Spillets oppskrift er som regel at man utforsker et nytt område før bossen ankommer. Verdenen består av små områder det er enkelt å få oversikt over, ved hjelp av det lettmanøvrerende kartet. Dette passer imidlertid fint for de litt mer eventyrlystne actionfanatikerne, da man må utforske hver krik og krok for å se hva som venter seg i neste område. Etter bossen blir det ofte litt backtracking, som fungerer som en pause etter den hektiske kampen, men iblant føles det som om det blir for mye av løpingen.

Det grafiske er ikke annet enn fantastisk. Spillet ser ut som et bevegende, detaljert og flott maleri. I enkelte av de varierte områdene kan man risikere hakeslepp. Alt beveger seg. Bakgrunnen, forgrunnen og ikke minst karakterene. Man fekter i strandområder, i skogen, på høyfjellet, i himmelen, for å nevne noe. Alt er like imponerende! Mange av bossene er spesielt elegante, og man får nesten ikke lyst til å fortsette for da mister man synet av dem. Så mange detaljerte ting beveger seg samtidig med en enorm flyt, vakkert! For maks nytelse kan det være lurt å spille noe annet en gang iblant, for da virker Muramasa enda mer overlegent i sin visuelle stil. Spillet er nesten verdt det kun for grafikken, spesielt om du er fan av anime og manga fra før av.

Mange av fiendene er også spektakulære, ikke bare i sin visuelle stil. Her sloss man gjennom ninjaer kledd i sort, gjennomsiktige spøkelser, erfarne samuraier, flaksende fuglemennesker, spretne munker og noe så rart som mennesker i parasoller.

Musikken er enkel og kler den visuelle og tidsmessige stilen godt. Man må gjøre seg forberedt på å få mange av melodiene på hjernen, og Muramasa består nesten kun av slike. Sammen med grafikken kan en lure på om det er et paradis vi har kommer til i de rolige delene av spillet, der man har anledning til å legge mer merke til slike ting. Musikken er uforglemmelig og arbeidet med det er nesten upåklagelig. Lydeffektene er nesten slik de også, men det er bare litt for få av dem, uten at de blir repeterende. Uansett virker akkurat den biten litt tynn. Stemmeskuespillet er selvsagt på japansk med engelsk tekst. Man skal nesten være glad for at engelsk tale ikke er tilgjengelig (for de har en fare for å være dårlige). Stemmene er godt kvalitetssikret og ingen slurv er gjort. Alt fra de dramatiske vendingene til de rolige toneleiene er gjort på en overbevisende troverdig måte, noe japanerne for så vidt er kjente for.

Muramasa: The Demon Blade er et must for alle Wii-eiere. Det har en fantastisk audiovisuell atmosfære og et klassisk gameplay. Det som trekker ned er at det er litt for repeterende og kampsystemet blir litt for enkelt i lengden. Muramasa lander til slutt på en sterk åtter.

8/10


Grafikk: 10
Lyd: 9
Gameplay: 8
Holdbarhet: 8

Samlet karakter: 8/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10