Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Freedom Fighters

En rød revolusjon:

Okay, i dette universet var det Sovjet som først bygde atombomben og slapp den over Berling i 45, noe som stoppet krigen og en utrygg fred senket seg over det Europeiske kontinentet. Uten D-dagen og amerikanske styrker var det ingen som stoppet den røde arme og sakte men sikkert spiste de seg vestover. Tilslutt falt Storbritannia også. Noe som gjorde USA til det eneste frie landet i Verden.

Rett før spillet begynner har Mexico nettopp hatt valg og kommunistene vinner og dermed infører marxisme rett ved USA sine grenser, og her begynner spillet.

Hva er det med rørleggere?

Du starter spillet som en rørlegger på vei til en jobb i Manhattan sammen med broren din, kunden er en kvinne som også er lederen for en interessegruppe mot kommunisme. Da du ankommer leiligheten er det ingen tilstede, men sekundet senere stormer russiske styrker inn og arresterer broren din. Herfra begynner en historie som strekker seg over måneder om ikke år.

Navnet ditt er Chris Troy, men du vil senere bare bli kjent ved navnet Freedom Phantom.

Spillet er laget av de samme skaperene fra Hitman, og det er ikke noe negativt. I samme opplegg som Hitman så prøver Freedom Fighters å være noe nytt og innoativt, og følger en orginal gameplay modell, dette med stor suksess. Det mest merkbare ved spillet det såkalte lag-systemet som kan gi deg kontroll over medsoldater som vil følge deg hele tiden. I begynnelsen av spillet starter du med å kunne rekruttere to stykker, men gjør du de riktige tingene gjenom spillet (som f.eks hjelpe krigsfanger med å rømme, bombe semi-vitale steder.) vil du gradvis øke antallet som vil følge deg, noe som tilslutt fører til lange og episke slag.

Dette opplegget fungerer utmerket og systemet glir inn i spillet så naturlig at du ikke ser det som ekstraarbeid, men som purr moro.

Selve oppdragene er kuttet opp i deler som kan gjøres etter behov. Et eksempel er når du skal angripe en politistasjon. På veien dit er det nemlig russiske snikskyttere som dreper deg hvis du nærmer deg stedet. Du må da finne et kumlokk og komme deg til en bensinstasjon hvor du kan eliminere snikskytterene og fortsette mot politistasjonen og hovedmålet ditt. Dette gir en varierende gameplay i spillet selv om du følger en fast historietråd.


His name is Chris Stone komerade!

Chris er en svært god soldat, nesten som man skulle tro at rørleggere generelt sett var kommandosoldater på fritiden, men det er noen irritasjonsmomenter. For det første kan han hverken krype eller søke dekning i vegger. Noe hans lagkamerater kan. I tillegg kan han kun bære et hovedvåpen og en pistol hele tiden. Dette er greit i begynnelsen av spillet, men etterhvert blir det så irriterende fordi brettene gir deg fiender som krever nesten alle våpene for effektivt å ta de ut. Lagkameratene dine er faktisk ganske smarte til å være PS2 AI, og flere av de søker dekning og prøver å flankere motstanderene under ild. I tillegg har spillet en solid ragdollmotor som gjør det morsomt å sprenge motstanderene og fiendene.

Du runder mest trolig spiller på under 10 timer, men det er gode 10 timer. Spillet går raskt fremover når du først har skjønt det og før du vet ordet av det så ser du rulleteksten fly på skjermen.

Engasjerende:

Jesper Kyd burde være kjent for alle hardcore fans av spillmusikk, og her gjør han kanskje sitt mesterverk. Musikken har aldri vært bedre til å spille opp under og visualisere atmosfæren og følelsen vi skal ha på hvert brett. Hver eneste meter vi erobret fra russerene ble akkompanert av et sympfoniorkester som brølte ut patriotiske toner. På slutten av brettene når vi heiser det amerikanske flagget er det nesten som om jeg skal reise meg og salutere det. I tillegg så får man følelsen av at sovjeterene føler det på samme måten og. Flere ganger kan man høre russiske soldater skrike FOR SOVIET RUSSIA, og WE MUST NOT GIVE UP THE MOTHERLAND før de kommer løpende mot meg og mine soldater. Man får en følelse av krig og raskt begynner man å skyte mot fienden. En etter en faller de og hver eneste hylster som faller i bakken lager et tordenekko i høytalerene, og når alt er over, de siste fiendene har falt kommer den merkelige stillheten, nesten som en bekreftelse på at det ikke finnes noen vinnere i en krig.

Som bestlit nesten begynner det å snø og...

Konklusjon:

Vi kan ofte stille oss selv spørsmålet om hva det er som gjør et spill bra, fra grafikken til historien, men i bunn og grunn er det hvordan spillet får oss til å føle. Både grafikken og gameplayet er ikke mer enn hva vi kan forlange fra et PS2 spill, men likevel sitter man igjen med at dette er noe annet enn en tidstrøyte, noe annet enn et menigsløst spill.

Det er så mye i dette spillet som gjør det annerledes, som gjør det undervurdert. A.I til fienden gir deg ingen fordeler, men heller ingen ulemper, du stiller nøyaktig likt som fienden, noe som skaper en vanskelighetsgrad som ikke for tøff, men heller ikke for enkel.

Dette spillet fortjener din oppmerksomhet, kanskje du ikke likte det, men likevel fortjener det din tid fordi den prøver å være noe nytt, noe annerledes, noe vi trenger i spillindustrien.

Så får vi håpe nå et Eidos som eier rettighetene slutter med Kane and Lynch tullet sitt og begynner med en oppfølger.

Samlet karakter: 8/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10