Singularity

Tidsreiser, mutanter og verdens dominerende kommunister. En god blanding eller tidenes største bom? Jeg har besøkt Kartoga 12 for å gi dere svaret.

Singularity handler om en Amerikansk elite soldat som går under navnet Nate Renko. Du og ditt team har fått i oppgave å utforske en øy etter at det har blitt målt høy radioaktivitet der. Du sitter om bord i helikopteret før du ser en liten eksplosjon og et lys i det fjerne. Deretter våkner du opp igjen ved siden av det ødelagte helikopteret på øyen. Du begynner så å utforske øyen og før du vet ordet av det dreier spillet seg om langt mer enn bare å finne kameratene dine og komme deg vekk fra øyen.

Ikke akkurat en unik begynnelse på en historie ettersom de fleste spill innen sjangeren setter deg i fotsporene til Amerikanske soldater. Men det den taper på originalitet tar den opp igjen når det kommer til atmosfære. Katorga 12 er nemlig fullt av detaljer som gir deg inntrykk av hvordan livet var i 1950 når det enda fantes liv på øyen. Propaganda filmer og lydbånd av de som bodde der er bare noen av mulighetene man har for å danne seg et inntrykk av hvordan Katorga 12 var når det krydde av liv der. Spillet har i tillegg en briliant atmosfære slik at for eksempel under de delene av historien der man er alene må man bare forvente å bli skremt fra tid til annen. Blant annet med overraskelser som et lik hengende rett rundt et hjørne og lyder av mutanter som spiser av et lik. Heldigvis er det sånn at spillet holder seg akkurat på kanten mellom for mye og lite skummelt. Dette gjør at de som vil ha noen småskumle skrekkopplevelser kan få det, mens de av oss som ikke er fullt så glad i det klarer oss uten å besvime.

Det finnes i tillegg også perioder i spillet som man opplever med andre og disse har en tendens til å bli mer action fylt enn nervepirrende. Her funker det akkurat som et vanlig skytespill der man plaffer ned fiender i fleng enten med sniper og hagle eller noen av de andre våpnene man har til disposisjon. Det som gjør spillet forskjellig fra et vanlig action og horror spill er The Time Manipulation Device også forkortet TMD. Dette gjør at tid og til dels gravitasjon er i dine hender. Istedenfor å plaffe ned en mutant kan du hive en olje tønne på den. Eller istedenfor å bruke verdifull ammo på en soldat kan du heller bruke opp litt E99 på å gjøre han om til et skjelett.

Det er heller ikke bare i kampsituasjoner TMDen er nyttig. Den kan også blant annet brukes til å ruste safer slik at du kan hente innholdet og løse gåter. Hvis det for eksempel er et sted der du ikke når opp kan du bare ta en ståleske og gjøre den i fin stand igjen slik at du kommer høyt nok for å nå det du ville. Det finnes også flere og varierende gåter som er med på å gi et fint avbrekk fra all mutant og kommunist skytingen spillet får deg til å gå igjennom. Totalt sett er det en veldig nyttig gjenstand som sammen med ulike gåter og fiender sørger for at spillet aldri blir repetivt. Den er også svært viktig for historien ettersom alt dreier seg rundt temaet tid.

Dessverre lider spillet av det man kan kalle korthetssyndrom. For historien er så godt som unnagjort på cirka bare 10 timer og da er det bare den heller lille multiplayeren man har igjen. Det finnes bare 2 moduser som egentlig ikke er så veldig forskjellig. Den første er ekstermination hvor spiller som enten mennesket eller mutant og prøver å forsvare eller aktivere et "beacon" avhengi av hvem man er. Den andre kalles creature vs soldiers som er deathmatch mellom de to sidene. Heldigvis har hver side fire ulike klasser du kan være med hver sin unike spillestil. Dette kombinert med litt egne forandringer man kan gjøre og et halvgodt ranking system gir spillet noen timer ekstra spilletid. Men spillet varer ikke lengre en maks 20 timer uansett.

Det tekniske med spillet er på en annen side litt mer komplett. For selv om det til tider kan virke litt stivt og platt er designet og originaliteten samt detaljnivået på topp. Katorga 12 ser virkelig ut som en gudsforlatt øy etter en tragisk katastrofe med lik, gamle papirer og rustne byggverk overalt. De muterte innbyggerne ser heller ikke verst ut der de går rundt i fillete klær og angriper deg som villdyr eller nakne forvridde monstre som minner mest om zombier. Lydbildet er heller ikke så verst. Musikken går i takt med situasjonen slik at under de mest intense kampene er rytmene lynraske mens den forsvinner sakte i bakgrunnen når man går helt alene i en halvmørk korridor. Du kan også høre om fiender er i nærheten blant annet med å høre etter slafse lyder eller forvridde brøl.

Alt sett under ett er Singularity en ganske komplett action opplevelse som kunne blitt noe ganske stort om Raven Software bare tok seg tid til å utvide på online delen litte grann. Men uansett er spillet noe alle skyteentusiaster og folk som har lyst å prøve noe nytt i en stagnert sjanger bør prøve seg på.

+Et friskt pust i en stagnert sjanger

-Kort holdbarhet og svak flerspiller

Spillbarhet: 8/10

Holdbarhet: 7/10 (Svak)

Grafikk: 7/10

Lyd: 8/10

Sammenlagt: 8/10 (Svak)