Bioshock 2

Advarsel: Hvis du ikke har spilt det første Bioshock kan denne anmeldelsen avsløre enkelte ting ifra førstespillet, samt at du muligens ikke forstår en rekke ord og utrykk uten å ha spilt forgjengeren.

Testet på PC

Bioshock var et underholdende spill som blandet mange forskjellige sjangere i et noe annerledes FPS med et svært interessant konsept. Nå er oppfølgeren her, og denne gangen har jeg tatt på meg dykkedrakten selv for å utforske Rapture som en Big Daddy...

Det første spillet i serien var kanskje ikke det beste spillet noensinne, men det var et spill som var underholdene, samtidig som det turte å endre litt på den alt for kjedelige FPS-formelen. Greier Bioshock 2 å være like fortryllende som sin forgjenger?

Historien og konseptet denne gangen er det motsatte av det første spillets fortelling: i forgjengeren var det et fantastisk konsept men med en rotete fortalt historie, her er det et rotete konsept med en flott fortalt historie. Jeg skal prøve så godt jeg kan å forklare historien, men det blir ikke lett: Spillet starter cirka et år før hendelsene i den første delen av serien, og denne gangen handler historien om en av de første Big Daddyene, med kodenavn Delta. Han driver med det samme som de fleste andre Big Daddyer, der han beskytter Little Sisters mens de sanker det genmanipulerende stoffet ADAM ifra døde kropper. Men denne modellen har en mer fri vilje enn nyere versjoner, og han knytter et genuint bånd til sin Sister. Men det går ikke lang tid før jentas ekte mor, Sofia Lamb, kommer deg imøte, og bruker sine krefter til å få deg til å skyte deg selv. 10 år senere våkner du til live av uvisse grunner, og finner byen i ruiner, samt at du oppdager at Andrew Ryans er død og nå styrer Sofia Lamb restene av Rapture istedenfor. Lamb er selvfølgelig ute etter å drepe deg, men hun har også trent opp Little Sisters som har blitt voksne til å bli kvinnelige versjoner av Big Daddies, kalt Big Sisters, som kidnapper jenter ifra overflaten for å skape nye Little Sisters. Dermed må du redde din tapte "datter" og selvfølgelig redde verdens småjenter ifra å bli gjort om til blodsugende zombier.

Som sagt tidligere er konseptet langt ifra like bra som i eneren, men måten historien er fortalt på er mye bedre enn tidligere. Du får fortsatt kontakt med personene du møter igjennom spillet via radiokommunikasjon, men lydkvaliteten på radiosignalene er svært forbedret, samt at oppdragsgiveren din som du starter et samarbeid med tidlig i spillet, Sinclair, har en mye mer forståelig dialekt enn Atlas. Lyddagbøkene du finner rundt omkring forklarer bruddstykker av historien som ikke får plass i hoveddialogen, og de er også forbedret på mange måter med at bakgrunnsstøyen nå blir kraftig dempet mens beskjedene spilles av og at dagbøkene ofte er spilt inn av mer sentrale personer enn før.

Gameplayet er ganske likt som i forgjengeren. Litt for likt faktisk. Du styrer alt som i en vanlig FPS, men du har med hjelp av forskning mulighet til å bruke superkrefter kalt plasmider (eks. muligheten til å skyte flammer eller plukke opp ting med telepati) i tillegg til varmt bly. Plasmidene virker ganske likt som magi i eks. Oblivion, med at du bruker EVE (Mana) når du bruker dem, og kan oppgradere eller lære nye krefter ved hjelp av ADAM-stoffet som Little Sisters samler. Men når jeg sier at du styrer som i en vanlig FPS, så gjør du faktisk det. TIL TROSS for at du liksom er en 2 meter høy dykker/cyborg med superkrefter så tar du like mye skade som hovedpersonen i eneren (han var forresten en helt vanlig mann), og våpnene dine er faktisk svakere en før! Når man har en kanon som skyter nagler forventer man at den skal gjøre litt mer skade enn en revolver.

Men det er jo selvfølgelig noen forbedringer i toeren, blant annet med at du nå kan bruke superkrefter samtidig som du skyter og at du ikke bare redder/høster inn Little Sisters, men du kan bruke dem til å hjelpe deg med å samle ADAM før du sender dem avgårde. Dette hjelper litt på variasjonen i spillet, da det ikke bare blir utforskning og dreping. Hackingen er også svært forbedret, og du sliper å bruke 2 ekstra timer på et minispill. Denne gangen går det rett og slett en pil fram og tilbake over et panel, og du skal stoppe pilen på de grønne eller blå platene for å hacke maskinen. Treffer du et blått panel får du enkelte bonuspremier som eks. gratis hjelpemidler ifra butikker eller mer liv på sikkerhetsdroner tatt under din kommando.

Banedesignet er også minst like bra som før, og grafikken er ikke så verst den heller. Byen er like vakker som for 3 år siden, men man merker at grafikken er en smule utdatert sammenlignet med dagens spill, blant annet med et par svake teksturer og fortsatt dårlige ansiktsanimasjoner. Til gjengjeld er modellene mer detaljerte, vann og partikkel-effekter er forbedret til det ugjenkjennelige og menneskene du møter rundt omkring ser mye mer ut som ekte personer. Igjennom spillets gang får du nemlig flere moralske valg enn i førstespillet, og grafikken gjør disse valgene enda mer interessante. Little Sisters ser mye mer ut som små, uskyldige jenter (med unntak av den bleke huden og de gule øynene), samt at du nærmest knytter et vennskapsbånd til dem når du beskytter dem, så å velge å drepe dem for egen vinning eller hjelpe dem for mindre ADAM til oppgraderinger blir et litt vanskeligere valg. I tillegg får du nå valget mellom å drepe eller skåne personer som har jobbet mot deg, og alle disse valgene har en stor innvirkning på spillets slutt.

Men til tross for bedre grafikk og ett litt større fokus på moral, er stemningen og lyseffektene ikke særlig gjennomført sammenlignet med sin forfader. I det første spillet hadde man en rekke scener som virkelig reiste nakkehårene (eks. gasskammeret og likhuset), mens her skvetter man såvidt gjennom hele spillets gang, mye på grunn av at du spiller som en av monstrene selv. Noe av det som var så kult med Bioshock 1 var jo nettopp hvor spennende det var, mens her blir det mest "spenning" av skyting og kamper mot Big Daddies og Big Sisters. Lyseffekter er også langt fra like stemningsfulle, da de fleste områder er latterlig mye opplyst, og på de stedene som faktisk er mørke har man vanligvis en forbanna lommelykt som aktiveres automatisk for å fjerne det som kunne ha blitt en skikkelig skrekkscene. Når man utforsker et nedlagt barnehjem uten lys eller tilsynelatende tegn til liv vil man jo faktisk bli skremt!

Lyden i spillet er derimot langt bedre enn før. Stemmeskuespillet holder som vanlig en rimelig høy standard, lydeffektene høres ganske realistiske ut og musikken er svært godt utført, samt at den passer til situasjonene den er spilt i. I oppfølgeren er musikken også mye høyere i lydbildet, så man hører ofte vakre verker spilt inn av et profesjonelt symfoniorkester mens man vandrer rundt i dystre ganger, eller når du går under vann, noe som er mulig siden du er en Big Daddy. Musikk ifra grammofonspillere og jukeboxer er fortsatt til stede, så slapp av, du får din dose med 50-talls pop i tillegg til symfonimusikken. Det som er litt irriterende derimot er jo selvfølgen med at fiender bare har et visst antall ting de snakker om, og det blir svært slitsomt å høre den samme dialogen igjen og igjen mens du sloss. Når de snakker er det ikke alltid man hører lyden fra der de står, og noen ganger høres det ut som om de står rett foran deg når de egentlig er flere meter borte. Dette er ikke bare litt irriterende, det er også frustrerende i kamper, da man ofte bruker lyder i FPS for å finne sine fiender som camper oppe på balkonger og lignende. Jeg burde forresten også nevne at fiender respawner noen ganger hvis du forlater området du drepte dem i, og når det til tider er backtracking kan det være irriterende å måtte slåss mot de samme fiendene igjen og igjen. Men uansett så er lyden svært forbedret og den holder seg bra nok til å ikke bli direkte plagsom.

Denne gangen har man også en multiplayer-del, noe som er en ganske god ide i utgangspunktet, men dessverre er utførelsen av denne modusen ikke spesielt imponerende. Et av problemene er at multiplayeren kjører på spillmotoren fra Bioshock 1 (med et par modifiseringer, som eks. at du kan bruke krefter og våpen samtidig), så det føles litt utdatert å spille den i det hele tatt, med tanke på gameplayet. Som i nesten alle andre onlinedeler nå til dags har man et oppgradering-system, der du får nye krefter, passive fordeler og våpen etter hvor høy rank du har. Dette høres kanskje vel og bra ut, men selve spillingen er ikke akkurat en stor fryd sammenlignet med en-spillerdelen, da det ofte lagger såpass at det blir vanskeligere å sikte og at folk med høyere rank og bedre krefter en deg kommer til å voldta deg fullstendig med mindre de er noober eller hvis du er profesjonell. Noen lyspunkter er det dog, eks. med at du kan hacke turrets, rigge feller på butikkmaskiner og at en heldig spiller en sjelden gang får spille som en skikkelig Big Daddy helt til han blir slått. Men når alt kommer til alt er det ikke mye å hente her, så ikke kjøp spillet hvis du bare vil ha en online-shooter.

Når det kommer til holdbarheten er den nok dessverre et par timer kortere enn på forgjengeren, og jeg regner med at Bioshock 2 tar mellom 10-12 timer å gjennomføre. Det er jo bra at 2K satser på kvalitet over kvantitet, men når man har såpass mange RPG elementer er det tåpelig at spillet ikke er en god del timer lengre. Til gjengjeld har man nå mange flere forskjellige slutter på spillet, så det gir jo en viss igjenspillingsverdi. Om du velger å være snill, dumsnill, kynisk, ond eller bare gjøre det du syns er best for å overleve forandrer slutten en god del, og det kan være verdt å få med seg alle hvis man er en fan av serien. Spillet har også en god del achivements/trophies som du kan bruke en god stund å samle opp hvis du liker slikt.

-

Alt i alt er Bioshock 2 en verdig oppfølger, men som samtidig er ganske så forskjellig fra sin forfader. Likte du det forrige spillet, kommer du til å like dette også, men ikke forvent deg noen kalde grøss akkurat. Anbefales til alle som liker FPS og Action RPG.

Grafikk: 9/10: Mange av feilene fra fortiden er rettet opp, men stemningen og lyseffektene er ikke like bra.

Lyd: 8/10: Skuespillet er godt nok og musikken er superb. Kommentarene til fiendene derimot...

Gameplay: 9/10: Det er kanskje litt vel lett å dø, men utenom det virker både kontrollsystemet og kampene som smurt.

Multiplayer: 5/10: En generisk onlinedel med en utdatert spillmotor og mye lagg er ikke akkurat veldig morsomt.

Holdarhet: 8/10: Spillet er relativt kort, men har en hel rekke forskjellige slutter som øker igjenspillingsverdien.

BESTE ØYEBLIKK: Når du får se Rapture ifra et helt annet synspunkt imot slutten av spillet (du skjønner hva jeg mener når du kommer dit).

VERSTE ØYEBLIKK: Når du besøker tilsynelatende skumle plasser, men du ender opp med å ikke bli skremt (høres kanskje rart ut, men du skjønner).