Å være i mafiabransjen er ikke noen lett jobb. Med en tommygun i bagasjen tok jeg turen til Empire Bay for å spille Vito Scalettas historie.
Det sies få spill har vært så etterlengtet som dette. Få spill har vært så overvåket av fansen, gjengen med glupske ulver som har hevet seg over og fortært hvert eneste skjermbilde. Jeg var ikke blant dem. Jeg spilte aldri eneren. Derfor hadde jeg ingen spesielle forventninger da jeg fikk tak i Mafia 2 før helga. Etter i underkant av 11 timer kan jeg vel konkludere med at 2K Games har gjort mye bra med Mafia 2, men samtidig er det noen ting som skurrer litt.
I spillet tar du på deg rollen som Vito Scaletta, som sammen med familien sin reiser fra Sicilia til USA på begynnelsen av trettitallet, for å leve "The American Dream". Som vanlig blir drømmen et mareritt. Med en fattig familie tvinges en Vito til å bryte loven. Et innbrudd går galt, og valget står mellom fengsel eller tjeneste i andre verdenskrig. Det blir sistnevnte. Tidlig i 1945 kommer han hjem på perm i noen måneder, men barndomsvennen Joe ordner det slik at han kan legge hele krigen bak seg. Joe tilbyr også å skaffe Vito jobb i "mafiabransjen", noe Vito går med på, siden han bestemmer seg for å aldri ende opp som faren.
Og det fortsetter slik. Vi følger Vito sin livshistorie hvor han jobber seg oppover i systemet. Det er brutalt, det er mørkt, faktisk veldig mørkt til tider. Tyveri og drap blir en hverdag, noen vennskap settes på prøve, og Vito blir usikker på hvem han kan stole på. Den vanlige oppskriften med andre ord. Historien er stort sett veldig bra, og jeg kan ikke annet enn å glise idet jeg suser gjennom femtitallsidyllen i en kabriolet, med deilig realistisk bilkontroll, purk i hælene, Little Richard hylende på radioen, nåla passerer hundre. Flesteparten oppdragene i spillet er nemlig noe av det bedre jeg har prøvd, de er noe man får lyst til å spille gjennom. Dessverre så synker kvaliteten på både oppdrag og historie halvveis inne i spillet, og mye av dette skyldes nok Vito, som jeg for øvrig er et av de største skårene i spillet her.
Han går fra å være en grei kar man kan knytte bånd til, til å bli en nikkedukke som ikke lenger bryr seg om hva han må gjøre for å få seg litt penger. Han blir rett og slett ulogisk. Dette kan høres ut som en del av historien, men måten det er utført på får meg til å tvile. Tankereferat hadde i så fall vært på sin plass. Heldigvis er ikke alle karakterene i spillet like dårlig gjennomført, og da tenker jeg spesielt på kompisen Joe. Med sitt muntre humør blir han en man kan stole på når det gjelder, og nettopp han er en av de bedre sidene av spillet, som ellers også har en herlig stemning.
Spillet starter på 40-tallet. Propaganda, engstelige eldre og rastløse ungdommer. Tidlig i spillet, da Vito trasker hjemover, mens Dean Martin synger julesanger på radioen, da er stemningen er uslåelig. Små unger, snøballkrig, kjente mennesker rundt hvert hjørne som stopper for å ta en prat. Empire Bay føles virkelig levende, trass i de få tingene man kan gjøre i byen. Ettersom handlingen forflytter seg til 50-tallet senere i spillet får man også smake på ungdommens revolusjon mot de voksne. Brylcreem og skinnjakke, korte skjørt og sminke, som cruiser rundt i dollarglis. Radioen er igjen med på få forsterke stemningen, for Mafia 2 har også et sterkt soundtrack, på hele 120 sanger.
I Mafia 2 er nemlig musikken et veldig sterkt element, spesielt fordi den utvikler seg i forhold til tidsaldrene. Der 40-tallet har Bing Crosby og Muddy Waters kommer rockens fødsel på femtitallet med Buddy Holly, Screaming Jay Hawkins og nevnte Little Richard, selv om enkelte sanger ikke stemmer helt med årstallet. Men det er ikke bare radioen som representerer lyden i spillet, skytevåpen og kjøretøy lyder også nokså bra. Dialogen er også godkjent, men den kan variere litt i kvalitet. Enkelte ganger kan den være meget realistisk, mens den andre ganger har den et hint av klisjé i seg. At "kollegaene" dine også kommenterer handlingene dine kunne blitt kult, men her går 2K i fella som vi alle kjenner fra Splinter Cell-serien, nemlig at de ender opp med å gjenta seg selv i det uendelige. Men ellers så fungerer lyden bra, i likhet med grafikken i spillet.
Empire Bay har nemlig et flott design. Mens 40-tallet bærer preg av krigens fargeløshet, er 50-tallet fargerikt og muntert. Lys og skyggeeffektene fungerer godt. Menneskene er animert bra, selv om det til tider kan bli litt vel "kantete" i mellomsekvensene. Ellers er animasjonene veldig gode og detaljerte, og man merker at utviklerne ikke har slurvet når det gjelder realistiske bevegelser. Om det er et patruljerende haukeblikk, sommerflørting eller intense skytescener, det føles bra. Apropos skyting, så er det en av de positive, og negative, sidene ved Mafia 2.
Man kommer ikke utenom skyting i et spill som dette, og selve skytingen fungerer godt. Spillet bruker et dekningssystem som er identisk med det man finner i Mass Effect 2. Man tar dekning, spretter fram, skyter litt, tilbake i dekning. Enkelt, og det skaper god flyt i kampene som ellers kan bli meget intense. Støv spruter, glass knuses, planker splintres. Mafia 2 har enkelte destruktive omgivelser, og dette er et av elementene som løfter spillet fra mengden når det gjelder skyting, og når det gjelder kontrollene ellers så er det egentlig ingenting å klage på. Dessverre finnes det også negative sider med kampene, og dette har en sammenheng med oppsettet på siste halvpart av oppdragene. Det blir nemlig litt vel mye skyting i Mafia 2. Når man slakter 50 stykker i nesten hvert oppdrag begynner man å lure på hva man egentlig holder på med. Det blir meningsløst, og dessuten litt repeterende, for bortsett fra oppdragene er det nesten ingenting å gjøre i Empire Bay.
I GTA-serien har man mange varierte aktiviteter å drive med. I The Godfather 2 kunne man ta masse småjobber for å tjene penger. I Mafia 2 har man 2 alternativer, stjele og selge biler eller rane butikker (i tillegg kan man også samle på playboyblader og lignende, men det hjelper egentlig ikke holdbarheten noe særlig). Da historien bare tar rundt 11 timer å bli ferdig med på middels vanskelighetsgrad, da er det litt underlig at man faktisk har betalt for et fullprisspill. I og med at historien er nesten fullstendig lineært så kan gjenspillingsverdien diskuteres, noe som bringer meg inn på en konklusjon.
Konklusjon:
Mafia 2 er ikke noe som vil bli husket. Eller, i så fall vil det bli husket som en skuffelse. Det var for kort, og deler av historien føles bare ulogisk. Jeg hadde ingen forventninger til spillet, så jeg ble ikke akkurat skuffet. Verre kan det være for fansen. Dette er ikke spillet for deg som vil ha et langt spill du kan spille om og om igjen. Likevel kan det være verdt å plukke opp når det synker i pris, eller om du liker et spill med femtitallstemning. Nevnte femtitallsstemning var nok det jeg satt mest pris på med dette spillet, syns du derimot det er helt uinteressant, da vil nok ikke dette falle i så god jord hos deg. Karakteren her var litt vanskelig å sette, den vippet liksom fra svak syv til åtte til syv igjen. Det kan vel bli en svak 8, for soundtracket.
+ Meget godt soundtrack. Til tider ganske god historie...
- ...Som daler i logikk og interesse halvveis inni.
Du burde ikke kødde med slike vaskedamer