Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Spider-Man: Shattered Dimensions

Er det mulig at det er blitt produsert nok et godt superheltspill? Arkham Asylum satte i fjor en helt ny standard. Spiderman prøver å leve opp til Batman, men hvordan går det når fire edderkopper sloss side om side i Spiderman: Shattered Dimensions? Jo flere kokker jo mer søl?

I museets mørke korridorer sniker en mørk skikkelse seg rundt og finner ei mystisk tavle. Hvem er denne mannen? Han knuser glasset, Det er den onde Mysterio! Han plukker opp tavla, men Spiderman dukker med ett opp, sier noe vittig, og sparker tavla i tolv biter. Mysterio blir sint og stikker, mens Spiderman blir beordret av Madame Web å finne bitene som er spredt over fire spidermanunivers. Konge konsept, men dessverre med en litt for tynn suppe av en historie.

Amazing Spiderman er den vanlige Spiderman, med rød drakt og cheesy kommentarer jeg ikke er helt sikker på om jeg liker. Gameplayet går mest ut på å trykke på et par knapper for å banke alle drittsekkene du kommer over. Dette går også igjen i både Spiderman 2099, som forgår i fremtiden, og Ultimate Spiderman, som er en yngre Peter Parker med identitetsproblemer. Disse to universene har tøffere grafiske stiler og noen små forskjeller i gameplayet. I 2099 kan man få tiden til å gå saktere over en kort periode, mens man i Ultimate kan gå berserk. Den siste dmensjonen, Spiderman Noir, er hvor spillet virkelig stråler, til tross for den mørke grafiske stilen. Noir foregår på 1950-tallet, noe som fungerer overraskende godt. Gameplayet er unikt for spillet og minner sterkt om Arkham Asylums snikesekvenser. Dette fungerer godt og jeg gliser mens jeg ser soldatene bli mer og mer nervøse, selv om det er tatt rett ut fra et annet superheltspill.

Frydefullt, vil jeg beskrive spillet som. Ikke ekstremt bra, ikke episk eller velgjort, men frydefullt og tilfredsstillende. Jeg oppnår mestringsfølelse rundt hver sving, samtidig som jeg får servert noen utfordringer. Det blir servert tretten brett som hver tar rundt tre kvarter. Tretten gange førtifem er en fin lengde på et spill, men når spillet er spilt gjennom, er det ikke mye å gå tilbake etter annet enn achievementjakt etter noen bortgjemte edderkopper. Oppbyggingen er ofte ganske lik på brettene. Bank skurker, jag bort superskurken, gjenta, drep superskurken som nå har spist en del av tavla og blitt kraftigere. Likt hver gang, men fortsatt sjeldent tilfredsstillende. Jeg klarer til slutt å bli frustrert når kameraet prøver å drepe meg. Det spinner rundt som en hormonell karusell eller bestemmer seg for å se hvordan verden ser ut fra Edderkoppens skritt. God utsikt.

Ordet upolert er også et svært kledene ord for spillet. Noen teksturer ser ut som spypøler og alle håndlangere er kliss like. Det som er svært pirrende med grafikken er forskjellene fra univers til univers. En virkelig flashy dimensjon, en kjedlig, en dyster og en med et preg av solnedgangen. Nok en gang er konseptet bedre enn utførelsen. Men når spillet går fra gameplay til en mellomsekvens får man servert en fantastisk og cinematisk grafikk. Hadde det bare sett slik ut in-game ville alle siklet etter Shattered Dimensions.

Musikken er rimelig anonym. I etterkant sitter jeg ikke igjen med et eneste inntrykk av hvilken musikk edderkoppene sang for meg. Men stemmeskuespillet husker jeg svært godt. Med Leppesynkronisering som minner meg om dubbingen av Harry Potter da jeg var liten og replikkene som er overdrevne, narsissistiske og så cheesy at man som spiller blir litt flau på superheltens vegne. Så klart småhumrer jeg litt når Spiderman fornærmer Deadpool på en fiffig måte eller er frekk mot Kraven, men jeg synes ikke at spillet lever opp til tegnefilmen som gikk klokka halv fire på Fox Kids da jeg var liten. Det som er virkelig underholdende er å høre på kriminelle som prater skit. Fans av Deadpool som diskuterer hvilken fanbutikk som er best, eller Hammerheads besetning i 1953 som diskuterer hvilken snuskete klubb de skal dra til etter de har knerta "insektet". Dette er jo så klart en logisk svikt etter som edderkopper ikke regnes som insekter.

Etter hvert som man går gjennom brettene kan man handle seg oppgraderinger som låses opp etter hvert hvis man klarer spesielle utfordringer. Dette kan være som å "Banke dritten ut av Hobgoblin på under tre minutter," eller "hive benker på tre fiender." Dette gir også en mestringsfølelse, men jeg savner fortsatt det lille ekstra som gjør at man får lyst til å gjennom banene på nytt. Den lille gløden som gir meg en grunn til å banke akkurat de samme skurkene en gang til. For Mysterio kan ikke kunsten å håne. Jeg tror jeg hadde foretrukket å spille et spill som Mysterio og blitt mobbet av Spiderman. Drivkraften er vanskelig å finne. Det nytter ikke å si at fire dimensjoner vil kollapse hvis jeg ikke hjelper til, det er det eldste trikset i boka. Hadde noen kidnappet den fagre Mary-Jane og fortalt meg at hun er styggere enn morra di, da hadde jeg dratt for å banke livet ut av dem. I stedet sitter jeg der for å hjelpe ei gammel dame og tre andre gutter som imiterer meg slik at de blir bedre enn originalen. Likevel går det fort unna, fordi jeg har lyst til å se hvordan tavla påvirker slemmingen.

Spiderman: Shattered Dimensions er kos, men ikke mye mer enn det. Hvis du har lyst til å ha et spill som gjør at du har det morsomt i høstmørket er dette et alternativ. Hvis du vil ha et spill som gjør at du føler deg som et bedre menneske må du nok lete videre. For Shattered Dimensions er ikke mer enn pur underholdning for den kjedsomme.

7/10
Småmorsom nesegruser
+ Morsomme dialoger, godt konsept, mange skurker å banke, enkelt å sette seg inn i.
- For lett, ensformig, ingen grunn til andre gjennomspilling.

Gled dere til våren når Batman: Arkham City kommer i butikkene!

Samlet karakter: 7.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.