Assassin's Creed: Brotherhood

Da jeg først hørte om Assassin's Creed: Brotherhood fikk jeg inntrykket av at det var et spill som enkelt og greit kun hadde en flerspillerdel, og kanskje inneholdt en liten spin-off historie. Jeg var ikke særlig begeistret og jeg kjøpte spillet på grunnlag av at flerspillerdelen faktisk så veldig vellagd ut. Da jeg startet spillet var det derfor en ganske positiv overraskelse at jeg i tillegg til en av de beste online-opplevelsene noensinne fikk en historie som ikke bare var i full størrelse, men som også var meget god.

Selv om Ubisoft klart har sagt at dette ikke er Assassin's Creed 3, heller 2.5, føles Brotherhood som et spill som kan stå godt nok på sine egne ben og som tilfører like mye som de to foregående. Serien handler om snikmorder ordenens kamp mot tempelordenen gjennom historien. I AC2 ble vi introdusert for Ezio Auditore som levde i Renessansen i Italia. I Brotherhood tar vi opp tråden bokstavelig talt i det øyeblikket hvor AC2 sluttet, Ezio må bryte seg ut av Vatikanet og samtidig slåss mot en gjeng voldelige romere. I begynnelsen føles ikke kampsystemet så utrolig annerledes fra hva vi er vant til. Derimot når man senere i spillet lærer hvordan man kan lenke sammen heftige avslutningskombinasjoner føles dette som en helt ny opplevelse i forhold til det noe lunkne systemet i de to foregående spillene.

Våpengalleriet er stort nok og det at hvert våpen har sine egne spesifikasjoner som fart og tyngde bidrar til at det faktisk blir et noe taktisk valg når man kjøper våpen. Skal man fokusere på fart og velge det sylskarpe sverdet eller fokusere på ren styrke og velge en kraftig hammer. Men hvordan man kjøper våpen i Brotherhood føles en smule mer uviktig enn i forgjengeren, hvor man fikk stadig bedre våpen ettersom man kom lenger ut i historien. I Brotherhood er et av de beste sverdene tilgjengelig helt fra begynnelsen og når man først kjøper det er det liten grunn til å bytte på.

Ezio klarer å rømme fra Roma, men når pavesønnen, og antagonisten i spillet, Cesare Borgia destruerer vårt skjulested tar vi heller turen tilbake til kjernen av problemene: Roma. Her skal vi holde til gjennom hele spillet, og samtidig som vi gjenoppretter byens tidligere glans river vi også i stykker pavens makt. Vi oppholder oss altså i kun en by denne gangen og det er en meget velkommen forandring, å flytte seg fra by til by var tidligere noe av det kjedeligste man kunne gjøre. Transport generelt går mye fortere nå. Vi har fått tilgang til å ri hester gjennom Romas travle gater, eller man kan bruke en av de hendige underjordiske gangene som ligger gjennom byen. Det er et mye bedre system enn tidligere og det beste er at spillet fortsatt føles like stort som tidligere. Roma er en stor by.

Og en vakker by. Grafikkmotoren er omtrent den samme som i forgjengeren, noe som er et hyggelig gjensyn, men i tillegg merker jeg kraftige forbedringer i karaktermodellene og fargebruken. Himmelen er stor og ser alltid ut som et meget vakkert maleri med realistisk effekter, som for eksempel en meget god skyggeeffekt. Det er fortsatt ikke top-notch når vi ser nærbilder av personene og spillet sliter av og til med uheldige pop-ups i bakgrunnene. Men utover det er spillet en grafisk perle som virkelig er en forbedring fra AC2. Designet er som alltid fylt med en særegen stil som kjennetegner serien. Kontrastene mellom landsbygda og midt i byen er veldig stor og det føles ganske så annerledes å løpe over hustak mot det å ri hest på lange, grønne, frodige sletter.

I tillegg til sine grafiske kjennetegn har Assassin's Creed serien også et veldig unikt gameplay. Ezio er, i likhet med alle snikmordere, en dyktig klatrer, og det var blandingen av parkour, stealth og en åpen verden som bygde seriens popularitet. Alle disse elementene er også med her og spillet skinner aller best når de to førstnevnte kombineres og skal brukes sammen. Spillet er bygd opp i tradisjonell stil med oppdrag som fører historien videre og en hel haug med side-oppdrag. De oppdragene hvor man blir tvunget til å være snikete er på lang vei de beste, mye på grunn av det ekstra lille stress-momentet man får når man ikke kan bli sett av de mange vaktene i byen. Musikken bidrar også til å sette stemningen, og det føles utrolig tilfredsstillende å fullføre et oppdrag uten å støte på dumme vakter. For fiendene er fryktelig dumme i dette spillet. Den kunstige intelligensen har alltid vært et av seriens svake punkter og det er en (liten) skuffelse å se at dette ikke har endret seg mye. Man kan lett snike seg forbi vakter og det er enda lettere å gi de deng i kampene.

Utover i historien blir man introdusert for noe som for meg ble en av de største positive overraskelsene. Nemlig et system hvor man rekrutterer andre snikmordere som kan sendes ut på oppdrag og også tilkalles når man trenger litt ekstra hjelp. Jeg fikk straks assosiasjoner til systemet i Gudfaren 2 hvor man skulle rekruttere gangstere og bygge de til beinharde spesialister innefor sitt felt. I Brotherhood fungerer det helt likt og det er en morsom del av spillet, i det minste helt til alle rekruttene er i høyeste level. Da mister systemet litt av sjarmen når man ikke lenger har noen god grunn til å sende de ut på oppdrag.

Lydeffekter er et annet punkt som hever spillet ganske betraktelig. Jeg la spesielt merke til lydene som blir lagd av hestene og hvordan de forandrer seg. Når man rir på brostein kan man tydelig høre "klomp-klomp", altså standard galopp-lyder, men så fort man kommer til et område med gress endrer lydene seg til myke hovslag. Det finnes flere tydelige eksempler, som for eksempel når man slår inn skallen på en intetanende vakt. Kvaliteten er ypperlig på lik linje med det meste i spillet. Musikken er til tider veldig tydelig, og spesielt når man blir jagd kan man høre en utrolig fet låt som øker tempoet og samtidig skaper en viss stemning. Overgangene, når man til slutt klarer å riste av seg vaktene, er sømløse og alt i alt er ikke musikken noe som stikker seg så veldig ut, men når den først gjør det, passer det perfekt.

Historien er meget god og har tidvis øyeblikk som både vil imponere og overraske. Men det var ikke før helt mot slutten at jeg følte noe særlig for figurene. Persongalleriet spiller sjelden noen betydelig rolle utenfor de første og siste timene av spillet. Alle figurene har personlighet og det er derfor synd vi får se lite til de virkelig store øyeblikkene hvor man har interaksjon med dem. Stemmeskuespillet er som i AC2, en definert blanding av engelsk og italiensk og alle hovedpersonene har solide skuespillere som gjør en veldig god jobb med å få frem personligheten i sine respektive roller.

Og nå over til det som er det største tillegget til serien, nemlig en stor og unik flerspillerdel. Den enkleste måten å forklare det på ville ha vært å si at det var en ganske så komplisert katt og mus lek. Prinsippet bak er at opptil åtte tempelriddere (spillere) legger seg inn i en maskin som lar de trene på å snikmyrde hverandre, virtuelt, inne i et dataprogram. Hver spiller får en annen spiller å drepe og dermed får man i tillegg en spiller etter seg. Man må blande seg med folkemengdene og gå rolig fram for å få mest mulig poeng: Man får poeng basert på hvor stille man beveger seg, og hvor variert man er når man dreper sine ofre. I tillegg får man en rekke evner og spesielle egenskaper etter hvert som man går opp i level. Det er fire forskjellige moduser, hvoriblant man kan finne en som fokuserer på alle mot alle, men den som briljerer mest er den lagbaserte modusen hvor samarbeid er i fokus. Flerspillerdelen er utrolig underholdende og gir en ny betydning til ordene anspenthet og spenning. I tillegg er det hele en utrolig tilfredsstillende opplevelse.

Assassin's Creed: Brotherhood viste seg å være langt mer enn AC 2.5, og kunne like godt gått under navnet Assassin's Creed 3. Det tilfører mye nytt, deriblant en av tidenes beste flerspilleropplevelser. Det meste er fikset fra AC2, og Brotherhood følger opp den gode trenden serien har skapt, og leverer nok et spill som presser standarden enda et hakk mot perfeksjonisme.

Pluss:
Utrolig mye innhold, en flerspillerdel som revolusjonerer serien, en god historie, en vakker by, solide lydeffekter, realistiske stemmer, figurer med personlighet, et kraftig forbedret kampsystem, musikk som skaper stemning, rekrutteringssystemet.

Minus:
Et kamera som til tider ikke spiller på lag, få scener med hovedpersonene, ujevn progresjon, svak AI, enkelte grafiske pop-ups.

Karakterer:
Underholdningsverdi: 10
Grafikk: 9
Lyd: 9
Gameplay: 8
Totalt: 9/10 - Fantastisk!