Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Alan Wake

Natten er tiden for mørkets skapninger, når de fra sitt metafysiske opphav gir deg kalde gufs nedover ryggen. I det minste er det slik den mørke tomheten stiger frem fra Alan Wakes ekspresjonistiske underbevissthet i Bright Falls, Washington. Underlig mystisk og krevende intenst.

Et spill utviklet henimot fem år, bygger gjerne opp ruvende forventinger. Sjokket er stort om spillet viser seg å være fem år med venting forgjeves, kanskje for stort til å fordøyes for mange. Alan Wake er beklagelig et slikt spill. Det tok fem år før det kom på markedet. Heldigvis overbringte Alan Wake varene i egen person, og fem år med utvikling viser seg ikke forgjeves, i det minste når det gjelder detaljnivået til spillet.

Spillet finner sted i Bright Falls, en særdeles idyllisk småby omkranset med melankolske skoger som bygger seg oppover de mektige fjellene i området. Hensikten med Alan Wakes besøk er en ferie hvis resultat er å få tilbake en bortglemt skrivelyst. De har dermed tatt bostand i en avsidesliggende hytte, beliggende på mystisk øy som skjuler mer enn hva øyet beskuer.

Det er klart som isvann at dette spillet har båret lasten i riktig retning, som den psykologiske thrilleren det er. Ettersom Alan Wake i hovedsak er lineært, forventet jeg meg begrenset spillerom og i aller verste scenario - usynlige vegger. Dagen ble fortreffelig nok reddet da jeg fant ut at Remedy ikke hadde valgt en slik irritabel løsning, men heller tenkt "ser det ut som man kan gå dit, da kan man gå dit". Når slemmingene sådan er sultne etter forfatterkjøtt, er man ikke dømt til å holde seg på en rett linje og ta de ned en etter en, om man finner det mer betryggende å løpe over stokk og stein ut i skogen er man herved fritt til å gjøre det.

Stemplet som en psykologisk thriller, forventer spilleren seg et realt verk som tukler med vår mentale tilstand til vi sitter i fosterstilling og sutter på våres respektable tommeltotter. I Alan Wake bygges det litt på samme prinsippet, persepsjonene vi får fra spillet er heldigvis ikke så sterke at vi ender opp som grønnsaker alle som legger en knapp på spillet, men det er intenst og slitsomt (uten at det er negativt) å spille i lengden. Det legges ikke skjul på at det er hentet inspirasjon rett fra filmer som The Shining og Stephen Kings litterære horrorverker.

Underveis i spillet underligger det stadig mystikk, fra mørket som tar kontroll over fysiske gjenstander til psykososiale øksemordere som dukker opp i nattens mørke med et etterlengtet ønske om å partere deg. Hva har du å forsvare deg med? Foruten de obligatoriske skytevåpnene som finner sted i hvert enkelt skytespill, er lyset det dødeligste våpenet du besitter. Gjerne i form av håndholdt format, som en lommelykt.

Originalitet er dermed et aspekt ved spillet - å kjempe seg gjennom horder av mørkets massive galskap med lys. Stemningen er også intens, der man vandrer gjennom nattens mørke etter svar på hva som foregår, og ikke minst hvordan du skal redde din kone, er befruktet med vinden som suser i trærne, plutselige skrik, eller en følelse av mørket som omringer deg. Uten at det skjer noe fysisk med spilleren som er på skjermen, føler man seg konstant forfulgt av fare og aldri trygg på hva som skjer ti skritt fremover.

Til tross for originalitet, tar det dermed seg ikke like godt ut om det blir overbrukt. Armert med en lommelykt og et fåtall våpen, skal man gjennom spillet ikke bekjempe annet enn øksemordere, fugler og besatte objekter. I lengden blir det altfor mye, der spillet gjentar sin fremgangsmåte og det med kontinuerlig spilling blir svært forutsigbart.

Noe annet som er hinsides min forståelse er hvordan spillet hele tiden utspiller seg om natten. Jeg satt med en grublende følelse av hvordan Alan Wake konsekvent bestemte seg for å hive seg ut om natten når han var dømt til å bli angrepet. Det virket ikke særlig tilfeldig at han havnet i skogen om natten i flere av tilfellene, men heller som rask løsning fordi utviklerne ikke pønsket ut noe særlig med hendelser som kunne skje om dagen.

Detaljer er et positivt resultat av lang utvikling, og spillet preges av polerte elementer. Dessverre var det ikke alt som var så heldig å få en ekstra omgang med poleringsvoks. Bevegelsesfysikken er ikke alltid på spillerens side, og små kanter på omkring ti centimeter kan tidvis føles som fem meter høye klatrevegger, der Alan Wake presterer å sette føttene godt fast foran kanten. Resultatet er gjerne at man må gjøre et latterlig akrobatisk kromspring med hoppeknappen for å kunne få gleden av å fortsette veien videre.

Spillet balanserer i kontrastfylte opplevelser. Det er originalt samtidig som ensformig, det er blankpolert samtidig som det er upolert. Derfor blir helhetsinntrykket både godt og mindre godt på samme tid. Alan Wake er definitivt et spill som nytes, men samtidig blir man lei i lengden og ikke noe man har spesielt lyst til å gå gjennom flere ganger med det første.

Delkarakterer.
Grafikk: 9/10
Gameplay: 6/10
Lyd: 9/10
Holdbarhet: 5/10

Medlemsanmeldelser8
Samlet karakter: 8.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10