Jeg har alltid vært en stor fan av skytespill, helt siden jeg skaffet meg Call of Duty 4: Modern Warfare en gang i 2008. Jeg var først og fremst skeptisk til konseptet som gikk ut på å løpe rundt for å drepe folk. "Dette kan vel knapt være noe moro", tenkte jeg i mitt unge uskyldige sinn... Så feil har jeg nok aldri tatt noensinne.
Det lette gameplayet, de hektiske kampene over nettet og det rushet jeg fikk av å skyte dritten ut av frekke niåringer var det som fikk meg til å fortsette å spille. Det var en herlig følelse og jeg gledet meg til hver mulighet til å benke meg foran TV-skjermen og gripe kontrolleren fatt. Tiden gikk, plutselig kom det et nytt spill i serien, denne gangen fra en annen utvikler og nok en gang ble jeg bergtatt. Det var alt som hadde gledet meg med forgjengeren og litt til, nemlig zombie-modusen, som kvikt ble min favoritt. Og jeg koste meg ytterligere med dette spillet, frem til jeg fikk høre at enda et spill var på vei. Det neste spillet kom, og ble værende. Mine ferdigheter utviklet seg og dette spillet var nok en gang et skritt opp fra de tidligere i serien.
Og så, omsider, kommer vi fram til det hittil nyeste spillet i serien, nemlig Call of Duty: Black Ops, utviklet av Treyarch, studioet som ga oss World at War. Det er tydelig at de har våget å satse litt på nye ideer i dette spillet. Til tross for at konseptet er nokså likt, har skaperne lykkes med å fornye serien, og tidvis kan jeg se glimt av storhet bak lerretet.
Black Ops er det syvende spillet i serien og til tross for at serien begynner å dra på årene klarer jeg ikke annet enn å bli hektet, nok en gang. Det første man blir introdusert for er den nye måten å fortelle historien på i serien. Her velger utviklerne å gjøre noen radikale forandringer i forhold til tidligere spill, og de lykkes fullt ut. Handlingen denne gang foregår i perioden som er best kjent som den kalde krigen. USA og Russland er i en skjult konflikt, en konflikt som i hovedsak går ut på at landene prøver å skaffe seg et overtak på det andre, ved å utvikle det dødeligste våpenet.
Midt oppe i dette sitter du, Alex Mason, et tidligere medlem av en militærgruppe som har spilt en viktig rolle i denne krigen. Mason sitter nå i en torturstol, uvisst hvor. Bak en glassmonter kan man se skyggen til mannen som stiller spørsmålene, som torturerer deg for å få svar på ting du ikke kjenner til. Spørsmålene og dialogen mellom Mason og torturisten vekker stadig minner og spilleren blir sendt tilbake til nøkkelpunkter i Masons fortid. Måten historien presenteres på er virkelig god og spesielt mot slutten kan man se hvordan fortellerteknikken har klarte å holde oss på pinebenken hele veien. Plottet er engasjerende og tidvis en smule imponerende, noe som er sjelden for et Call of Duty spill. Jeg likte spesielt hvordan momenter og karakterer fra World at War kom tilbake og spilte en viktig rolle, på denne måten føltes dette spillet som en del av noe større og handlingen settes i et historisk perspektiv.
I løpet av kampanjens gang blir man sendt rundt til verdens hjørner, blant annet foregår et oppdrag i en rakettbase i Sovjet, et annet i Cuba og enda et i Vietnam. Variasjonen er stor, men hvor hen man drar har alt den samme utpregede stilen som kjennetegner serien. Det ser aldri direkte ille ut, men aldri helt storslagent heller. Selve grafikken bærer preg av seriens alder, spesielt i omgivelsene, som tidvis er kjedelige og lite tiltrekkende. Karaktermodeller og personer derimot ser flotte og livaktige ut, en rekke av hovedpersonene har distinktive trekk over seg, som for eksempel Viktor Reznov, med sitt spisse skjegg, sammenknepne blikk og rynkete ansikt.
I kjent skytespillstil skal man i stor grad skyte alt som rører seg i dette spillet, være seg det er raketter, nazister, russere, cubanere eller noen av dine nærmeste venner (over internettet). Som vanlig er kontrollerne faste, lette og (i sedvanlig Call of Duty-stil) meget komfortable; om man plutselig blir drept kan man banne på at det er ens egen skyld, eller i enkelte tilfeller den elendige kunstige intelligensen (nok et kjennemerke på serien).
Kampene på nett har alltid vært Call of Duty's trumfkort og nok en gang får vi servert en flerspillerdel som man kan nyte i dagevis. På utsiden er oppsettet nokså likt som før: Spillet tilbyr en rekke moduser som går ut på alt fra å drepe så mange som mulig til å plante bomber, ingenting revolusjonerende her. På innsiden har selve systemet fått flere nyvinninger; blant annet bruken av COD-poeng. Dette er en valuta man får for alt man gjør og som kan brukes til å kjøpe våpen, fordeler og ikke minst diverse utfordringer. Friheten til å lage akkurat den klassen man vil, når man vil, er stor og det nye systemet har også gjort det enklere å benytte seg av de mulighetene spillet tilbyr.
En av de største nyhetene i online-delen av spillet er derimot de såkalte Wager-matchene; fire forskjellige moduser som er spesialtilpasset konkurranser hvor hver spiller satser COD-poeng ved begynnelsen av hver runde. De fire modusene tilbyr sterkt kompetitive utfordringer, som for eksempel å være førstemann til å drepe noen med hvert eneste våpen, eller å gi alle spillerne det samme våpenet over en kort periode. Disse kampene er antagelig det beste med hele spillet, det er gøy, spennende og ikke minst utrolig deilig når man klarer å ydmyke andre spillere.
Andre tilskudd til onlinedelen er en egen videomodus hvor man kan laste opp sine beste prestasjoner til Youtube, nye perks, killstreaks og muligheten for å la to spillere spille sammen lokalt, noe som er et enormt positivt tilskudd. Sist men ikke minst bestemte utviklerne seg for å nedgradere snikskytterne. Dette er meget negativt, ettersom noe av det morsomste med Modern Warfare 2, det forrige spillet i serien, var nettopp disse utrolig overdrevne triksene man kunne gjøre med snikskyterne. Dette bidrar i mine øyne til at holdbarheten på flerspillerdelen synker noe, men da er det heldigvis flere aktiviteter å ta seg til.
For nok en ting som melder sin gjenkomst er nazi zombie-modusen, hvor man, enten alene eller med alt fra to til fire venner meier ned runde på runde med udøde nazister. Dette var en av hovedgrunnene til at World at War ble et så slagkraftig skytespill, i forhold til resten av sjangeren. Med i pakken følger to helt nye baner, som nok en gang er genialt utformet, med hemmeligheter rundt hvert hjørne og nye spennende elementer å fryde seg over. I tillegg til disse to banene fikk man med alle banene fra World at War, om man bestilte spesialutgaven, og disse fire banene alene rettferdiggjør prisforskjellen. Zombie-modusen er antagelig den morsomste samarbeidsmodusen i spill generelt og når man tar på seg en mikrofon og skriker og skråler (med gode venner), samtidig som man plaffer ned zombies er opplevelsen komplett.
Skrik og skrål er stort sett det man vil høre når man spiller flerspillermodusen eller zombie-modusen, men i historiedelen er stemmeskuespill og musikk en viktig del av opplevelsen. I utgangspunktet er ikke musikken i Black Ops så mye å skryte av, det originale soundtracket er stadig underliggende mens man spiller, men det blir sjelden brukt mer enn dette. Det som derimot utgjør den store forskjellen er måten utviklerne har tatt i bruk lisensiert musikk, som for eksempel musikk fra Creedence Clearwater Revival, et av de store bandene på den tiden historiemodusen foregår. Dette er nok en av de tingene som bidrar til å sette stemningen og stadfeste handlingen i et historisk perspektiv.
Stemmeskuespillet er av veldig variert kvalitet, spesielt når det kommer til innlevelse. Tidvis er det perfekt lest inn, men innimellom er tonen, klangen og fremførelsen helt feil i forhold til hva som foregår på skjermen. Dette er selvfølgelig negativt, men ikke nok til å ødelegge de store episke øyeblikkene. Lydene av krig er som vanlig godt gjennomført, når man avfyrer en pistol, lader om, eller hører en soldat falle om, utviklerne har gjort en god jobb med å perfeksjonere lydbildet.
Det syvende spillet i serien er like bra som, om ikke bedre enn, sine forgjengere, men tidens tann begynner å prege seriens grafikk og litt større variasjon i gameplay kunne trenges. Men det spillet gjør godt er nok til å overskygge mange av svakhetene og når man først er i gang, blir man fort hekta.
Pluss:
Den flotte fortellerteknikken, en historie som er intens og vellagd til siste oppdrag, nazi zombies-modusen som er utrolig gøy med venner, de gjennomført gode karaktermodellene, det gode lydbildet, den flittige bruken av lisensiert musikk, det samme gode Call of Duty-gameplayet, de underholdende Wagermatchene, muligheten for to spillere på en konsoll.
Minus:
Den lite imponerende grafikken, de tidvis kjedelige omgivelsene, den svake/fraværende originalmusikken, den elendige kunstige intelligensen, innlevelsen i stemmeskuespillet som av og til er borte, litt lite variasjon i gameplay, de nedgraderte mulighetene med snikskytteren og som følge av dette; den noe reduserte holdbarheten på flerspillerdelen.
Karakterer:
Underholdningsverdi: 8
Grafikk: 7
Lyd: 8
Gameplay: 8
Totalt: 8/10 - Turen tilbake til den kalde krigen varmer godt, og belønnes med en sterk åtter.