Marvel vs Capcom 3: Fate of Two Worlds

Kappekledde mutanter møter maskuline muskelbunter. Tegneserieforlaget Marvel møter spillselskapet Capcom i spillprodusentens nyeste fighting-spill. Men er det noe tess i forhold til andre slagkraftige slåssepill?

Capcom kom i fjor ut med spillet Super Street Fighter, som ble rost av både spillpressen og den gjennomsnittlige dataspiller. Marvel vs. Capcom 3: Fate of Two Worlds fortsetter mye i samme spor, men er på svært mange måter ganske forskjellig fra fjorårets braksuksess. Først og fremst er ikke dette et Street Fighter-spill. En kan spille som enkelte Street Fighter-karakterer, men også som karakterer fra andre Capcom-spill, som for eksempel Darkstalkers, Megaman og Devil May Cry. Dessuten kan man spille som superhelter fra Marvel-universet, og det er ikke å legge skjul på at dette er det virkelig store med spillet. Capcom kan tro hva de vil, men C. Viper og Haggar er langt ifra like kule som Iron Man og Spidey.

Marvel vs. Capcom 3 er svært enkelt å plukke opp og spille med en gang. Ei sivilisert ape i piccolouniform skulle ikke ha noen problemer med å lære seg kontrollene på en liten halvtime, men det tar litt lengre tid å få kontroll på teknikker som er mer avanserte. Dette gir spillet dybde, på tross av at det er svært lett tilgjengelig. Sjarmen i et godt fightingspill ligger i varierte karakterer og spesialangrep. I dette slosspillet er det ingenting som er mer variert og balansert enn karakterene. Noen kan være raske og ta mye skade, men tåle lite, mens andre tåler og skader mye, men er svært vanskelige å komme frem med.

Dette spillet er ikke for de med vane for å få epileptiske anfall. Hyperangrepene i spillet blinker og lyser i flere farger enn det finnes i maleskrinet mitt, og det skal sies å være et svært så tilfredsstillende å se et slikt lysshow, kun ved å trykke på noen enkle knappekombinasjoner. Jeg flikker litt på stikka og trykker på noen knapper, og ei ildkule likestor som HD-TV'en min manes fram. Enkelt? Nei, lett tilgjengelig kalles det, men vanskelige vanskelighetsgrader er vanskelige, og spillkontrollere flyr gjennom lufta i herlig harmoni med kraftige gloser.

Kampene i spillet foregår tre mot tre. Det vil si at man får velge ut tre av spillets trettiseks karakterer, og slåss mot tre andre karakterer, simpelt og greit, men samtidig helt annerledes enn alle andre system i sjangeren. Selv setter jeg helst opp et lag av fire Marvel-helter, da superhelter har en hypnotiserende effekt på meg, litt som kryptonitt er for Supermann, som for øvrig er fra DC Comics, ikke Marvel.

Det jeg savner i Marvel Vs. Capcom 3, er flere spillmodus og mer teknisk å fordype seg i. Kampene går fort og slagene utveksles i høyt tempo, men det er ikke nok teknikker å beherske. Når man har lært seg spesialangrep, luftkombo og å skifte ut spilleren sin med vett, har man ikke stort mer å lære. Men likevel er det noe med spillet som klarer å holde meg sittende; følelsen av å mestre noe og å bli litt flinkere for hver gang man prøver. Å legge nye taktiker, lære seg å kjenne karakterene, ikke bare bakgrunnsstoff som hvilket spill de kommer fra, eller hvilke superskurker de oftest banker, men å faktisk kjenne hver eneste karakter. Alle fordeler og ulemper med hver eneste karakter, for Marvel Vs. Capcom 3 er det mest balanserte slåssespillet jeg har prøvd, og det gjelder å bare finne ut hvilken karakter som passer for seg selv.

I tillegg til arkaden kan man gjøre såkalte missions, som går ut på å trykke riktige knapper i riktig rekkefølge, eller trene i treningsmodus. Treningsfunksjonen i et fightingspill bruker vanligvis å være svært standardisert, men denne gangen har Capcom gjort seg virkelig flid, og kan friste med mulighet til simulere dårlig nettverkstilkobling under trening. Mye av slåssinga i Marvel vs. Capcom 3 foregår på nett, men det er sjeldent at man opplever Lag. Det kan være vanskelig å komme seg inn på en ranked match, ikke på grunn av få spillere, men fordi Capcom leter svært grundig etter kamper som vil gå glatt. En annen genistrek Capcom har gjort online, er at de har inkludert et system som gjør at folk som slår av konsollen før en kamp er ferdig for å ivareta en god statistikk, vil møte andre folk som bruker samme taktikk. Dette fører til at seriøse spillere får være i fred.

Det som skuffet meg sjeldent mye med dette spillet var bossen i arkaden. Galactus heter den store, kosmiske halvguden du må slåss mot, og en teitere type har jeg sjeldent sett. Første gjennomspilling skvatt jeg til da jeg så den siste bossen, og trodde det hele var en spøk. På siste brett møter man en forvokst baby med rosa overall, bukseseler, en fjong hatt og ekstremt tidlig stemmeskifte. Galactus lever av å ødelegge planeter, og er derfor større enn jorda til vanlig, men skifter til stadighet størrelse slik som kameraet synes det passer. I det ene øyeblikket er han større enn sola, i det neste er han ikke større enn et lite Eiffeltårn. Ikke går det an å vinne mot han heller, noe som kun brygger opp hatet mitt mot ham til nye høyder.

Musikken i spillet består av forskjellige remixer av diverse sanger fra Capcom-spill og tidligere installasjoner i spillserien, samt egne spesialkomponerte låter for hver superhelt i registeret. Sangene kan fort være litt cheesy, men dette kler lett grafikken, som er designet mye som en tegneserie., noe som passer utmerket med tanke på hva spillet faktisk legger vekt på. Spesielt onomatopoetika dukker opp på skjermen til stadighet, og fargestilen minner svært mye om et tegneseriehefte.

Marvel Vs. Capcom 3 er uten tvil vårens beste slåssespill, både for en samling venner, for å få ut aggresjon eller for virtuelt å bli banket til blods. Til tross for mangel på tyngde i form av spillmodus og tekniske finurligheter, er dette et fantastisk bra fightingspill, med høyt tempo og sinnssykt godt balanserte karakterer. Dette er slåssespillet for sjangerfans, samtidig som det er slåssespillet for den som ikke liker slåssespill i det hele tatt.

9/10
+ Morsomt og lettfattelig, raskt gameplay, artig soundtrack.
- Møkkdårlig bosskamp, få modus.