Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Rayman 3D

Rayman mangler både armer og bein. I Rayman 3D er han også i mangel av sjel.

I 2006 ble spillfiguren Rayman gjemt vekk av en haug gale og sjarmerende kaniner, som stjal og vandaliserte varemerket hans i noen år. Nå er i midlertidig Rayman tilbake, men det er ikke mye å skryte av. Rayman 3D er et av Ubisofts lanseringsspill til den flunkende nye Nintendo 3DS, og er port av Rayman 2 som var en slager blant plattformfans på nittitallet. Selv har jeg spilt mye Rayman, men er likevel svært skuffet over det "nye" spillet til 3DS. Et av de største problemene med Rayman 3D er at det er nøyaktig det samme spillet som det som ble lansert i 1999. Greit nok at det er en relansering, men da forventes det mer av spillet enn oppdatert grafikk og svake 3D-effekter.

Plottet drives av Raymans jakt på hevn mot den onde Kaptein Razorbeard som med sin robothær har tatt til fange over 20 000 slaver. Dessverre er plottet lite effektivt, og historien kommuniserer dårlig med spilleren, siden det kun vises filmsekvenser en gang hver tredje level, og at bikarakterer har fått så å si null substans. Av karakterer man møter er det en creepy sjøorm man får ri på, en feit hval, en fe, en muskuløs kjempe og en pinglete heksedoktor. De sekvensene som krever at du samarbeider med en av disse er preget av en helt elendig og håpløs AI. Jeg går sammen med heksedoktoren som må utføre en regndans hver tiende meter for at jeg skal kunne komme meg videre. Problemet er at han gjemmer seg i et hjørne og sipper hver gang han ser en fiende, og i kampens hete er det vanskelig å se hvor han løper. Dermed må jeg bruke tid på å lete ham opp, og når jeg først har kommet meg fram til den soppen han skal skvette på, skjønner ikke fyren hva jeg vil han skal gjøre, for jeg må nemlig komme opp mot den fra en spesiell vinkel, helt uten å hoppe.

Rayman 2 var i sin tid et relativt bra spill. Nittitallet var plattformspillenes gullalder, men det merkes nå at spillindustrien har kommet videre, også på andre felt enn det grafiske og lydmessige. Kameraet er for eksempel en forræderisk venn, og spinner rundt mer enn Sonic The Hedgehog på speed. Ofte er det vanskelig å kikke rundt hjørner, og noen ganger snur kameraet seg, så jeg ender opp med å gå i motsatt retning av det jeg egentlig hadde tenkt. I tillegg har Rayman det med å gli ned fra plattformer, noe som er spesielt uheldig om det venter et tjern av glovarm lava under. Rayman 3D blir fort repetitivt, men prøver likevel å variere. Spillet prøver konstant å overraske med ulike typer brett men kommer dessverre til kort. På enkelte brett må man skli nedover en rutsjebane eller råkjøre i en stol flere hundre meter over bakken, men begge aktiviteter har ekstremt like design. Kampene er også svært like. Fiendene er lite varierte, da de fleste enten er edderkopper, piratroboter eller froskerhoder med armer, og man slår dem ved å trykke vilt på Y-tasten for å skyte ut magiske lys, mens man går fra side til side for å unngå å bli tatt. Dessuten er spillet for enkelt, og det er mulig å kjøre gjennom det på seks-sju timer.

Rayman 3D er, tross alle feil, et vanedannende og underholdende spill. Det enkle oppsettet i spillet, i tillegg til det at et brett går fort å kjøre gjennom, gjør at man blir sittende lenge og tenke at man kun vil ta et brett til. Det er også mulighet for å samle såkalte lums, men de har ingen verdi for spilleren, annet enn at det kreves et visst antall lums før man får gå videre i spillet etter særskilte baner. Det som imponerer meg mest er lydsporet. Det er til tider ekstremt funky og kult, og er perfekt nostalgisk. Lydeffektene er på den annen side helt patetiske, og jeg kan ikke uttrykke den irritasjonen jeg føler når jeg hører Rayman stønne monotont, som om han skulle begått lumske aktiviteter på et politisk-katolsk landsstevne.

Også grafisk er spillet en dårlig rorbuvits, og ser ut som et pent DS-spill. I forhold til Nintendo 64-versjonen fra '99, ser spillet pent ut, men sammenlignet med andre slipptitler til 3DS står det veldig svakt. Det er tydelig at utviklerne ikke har lært å utnytte potensialet i maskinen enda. Ikke brukes trykkskjermen og 3D-effektene er skuffende og pinlige, og jeg legger ofte ikke merke til at de er der i det hele tatt. Når dybden ikke er ekstremt beskjeden, kommer den distraherende nært, og forstyrrer spillopplevelsen mer enn den styrker den. Å få ei flaggermus og en husvegg i øyet er ikke spesielt hyggelig, og fungerer mest som en simulator for å vise verden hvordan det er å leve med skeive hornhinner.

Jeg skulle ønske Rayman kunne forblitt et barndomsminne, og ikke presse seg på som en unødvendig tittel kun for å fôre en pengesulten spillindustri. Hastverk er visstnok lastverk, og i dette tilfellet får release-stresset meg til å ønske at Rayman hadde forblitt i eksil. Den lemløse helten burde holdt seg til nittitallets konsoller, og de utallige illegale emulatorene på PC-er hos all verdens retro-fantaster.

5/10
+ Vanedannende, nostalgisk og sjarmerende. Groovy musikk.
- Repetitiv, banalt og enkelt, dårlige lydeffekter, fæl grafikk og påtrengte 3D-effekter. Ingen touch-skjerm

Er dette tidenes første medlemsanmeldelse av et 3DS-spill? Think so.

Samlet karakter: 5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10