Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Assassin's Creed: Brotherhood

Alle veier fører til Rom, heter det seg, og Ubisofts sti har endelig ført dem til Roma, og de har med deres ikoniske serie "Assassins Creed". Men hvordan fungerer snikmyrding i den evige stad?

"Assassins Creed" er en serie som har vunnet mange spillentusiasters hjerter. Den nyeste installasjonen i serien, "Assassins Creed: Brotherhood", fortsetter der toeren slapp, og vi befinner oss fortsatt under rennesansen sammen med primadonnamorderen Ezio. Han og et knippe av hans våpenbrødre blir jaget på flukt til Roma, hvor de må befri byen fra familien Borgia, samt finne ut hvor langt fra stammen det legendariske Edens Eple har falt denne gang. I vår tid har Desmond Miles og hans følgesvenner flyttet sitt hovedkvarter til Monteriggioni, hvor store deler av det andre spillet tok sted.

Det som imponerer meg er hvor nøyaktig historien fra den virkelige verden er blitt fulgt i Brotherhood. Etter jeg har gått gjennom spillet, kan jeg lese om karakterer og hendelser i spillet, og faktisk kjenne meg igjen. Borgia-familien er gjengitt ned til hver minste detalj, snikmord og uforklarlige dødsfall fra virkeligheten tar sted i spillet. Den ukjente morderen av kjente personligheter fra 1500-tallet, er det jeg som styrer. Man kan også lese seg opp på steder og mennesker man møter, mens man spiller. Alle aspekter av spillet havner i en journal i spillet, og man kan bla opp informasjon om alt fra romerske villaer, Colloseum, eller min personlige favoritt, kurtisørene. Man spiller et underholdende spill, og får en historietime på kjøpet.

Siden forrige gang verden kunne leke med Ezio og hans arsenal av kniver og sverd, har det blitt lagt til et dryss nye elementer i spillet. Først og fremst har man noen nye våpen og andre leketøy, som for eksempel armbrøst og fallskjerm. Man kan også gjøre oppdrag for selveste Leonardo Da Vinci, som går ut på å destruere ulike krigsmaskiner han har tegnet og konstruert for Borgia. Dette er også, utrolig nok, historisk korrekt, da Cesare Borgia hyrte inn Da Vinci for å bygge militære våpen i 1502, noe jeg aldri hadde visst om jeg ikke hadde spilt spillet. Det som kanskje er den største endringen i spillet, er muligheten til å trene opp og bruke snikmorderrekrutter. Man sender dem ut på oppdrag med brevduer, noe som gir dem erfaringspoeng slik at de går opp i level. Når de ikke er ute på oppdrag kan man kalle dem inn i kamp, slik at man har noen kamerater å kjempe sammen med. Det hele minner litt om en mini-RPG, og det føles nesten litt som en rennesansens Pokémon når jeg trener og kjemper med rekruttene mine. Likevel blir rekruttene aldri noen fullverdige karakterer i spillet, da du må dikte deres bakhistorie selv.


Sniking er også satt mer i fokus denne gangen, og flere oppdrag krever at du tar deg ubemerket fram, noe som er høvelig, i og med at man tross alt er en snikmorder. Å klatre på utsiden av Colloseum mens jeg unngår å bli sett av halvveis dødsdømte vakter, er noe av det stiligste jeg har gjort på lange tider, og det er ikke mindre tøft å hoppe ned gjennom taket i Pantheon, for så å stikke en kniv i nakken på ei vakt. På vei ut av tempelet kan jeg også gå bort til et skilt og kjøpe hele dritten. Det gir noen grunker i klassekassa til brorskapet, men hovedformålet er egentlig å kunne si at jeg eier Pantheon og Colloseum. Slikt står det respekt av.

Oppdragene er varierte, og man gleder seg til å kunne gjøre neste oppdrag, for å se hvor man skal dra, hvem man skal myrde og hvilken setting det skjer i. I tillegg til å nyte historien, kan man prøve å utføre ulike tilleggskrav, for å oppnå 100% synkronisering. Dette kan være slikt som å unngå å bli oppdaget gjennom oppdraget, eller fullføre det innen en viss tid, men dette er det svært liten vits i. Spillet er dessverre litt for lett til tider, og ofte er det bare å slå seg gjennom en gruppe vakter, eller bruke et titalls Borgia-soldater som dartskive for armbrøsten og kasteknivene mine. Det eneste som viser seg å være en utfordring er klatringa i spillet, men den tror jeg er ufrivillig frustrerende, da Ezio ofte bestemmer seg for å hoppe baklengs 200 meter til døden, i stedet for å klatre tretti centimeter til siden. I tillegg skal det ikke mer til enn at ei vakt kaster en stein på meg, før jeg faller ned, og må klatre opp på nytt.

Det er mulig å spille sammen med venner og kjente, samt en del fremmede, på nett. Dette går ut på å jakte ned andre personer, samtidig som man ikke blir sett av andre spillere som potensielt vil drepe deg. Man kryper oppover en slags rangstige og får nye våpen og utstyr til bruk online til stadighet, noe som forlenger nettspillingens levetid litt, men dessverre ikke nok. Det er store problemer med å finne et ledig spill, og det virker ikke som om det er nok folk som spiller på nett til at det kan virke optimalt. Likevel er det en artig liten twist til serien, men jeg tror ikke det er et sjakktrekk man bør bygge videre på.

Roma er en veldig vakker by, men jeg sliter nesten med å bestemme meg for om den er penest virtuelt eller i virkeligheten. Det er tydelig at det er lagt mye vekt på det grafiske i Brotherhood, selv om det bygger på den samme motoren som i toeren. Brotherhood virker likevel mer polert og bedre designet. Nesten alle hus er unike, og byen virker svært levende, med tiggerkoner som løper rundt, skalder som synger og folk som blir skremt ved synet av et lik som faller ned fra åpen himmel. Arkitekturen og hver minste detalj passer perfekt til spillet, og danner et bilde som passer svært godt til nettopp denne tidsepoken.

Musikken bidrar også med sitt for helhetsinntrykket. Musikken føles alltid velplassert, og treffer alltid spikeren på hodet samme hva anledningen måtte være. Adrenalinfylt trommesolo når Ezio løper fra, eller sloss mot vakter. Majestetiske toner når man har klatret opp et utsiktstårn og skuer utover byen. Stemmeskuespillet er derimot ikke det beste jeg har hørt, og ut i fra aksenten å dømme, ville jeg trodd spillet foregikk i Moskva, heller enn i Roma. Og snakker ikke hovedpersonene som russisk mafioso, prater de som om de var hentet rett ut av Mario Party tjuefire; med overdreven italiensk aksent. I tillegg skjønner jeg ikke helt hvorfor de har valgt å ha enkelte replikker på italiensk, selv om enkelte uttrykk kanskje er uoversettelige. Hvorfor ikke skrive replikker på flytende italiensk, snakket av italienere. Behold gjerne den engelske versjonen, men en dubbet versjon kunne vært minst like morsom

Brotherhood er helt klart det beste spillet i Assassins Creed-serien hittil, og det er gjort uttallige forbedringer fra tidligere installasjoner i serien. Selv om det er litt enkelt, og stemmeskuespillet litt kleint og labert, er den historiske detaljrikdommen er enorm, og det er svært å få lese seg opp på historie samtidig som man koser seg med et brutalt og stilig spill. Rennesansen har aldri vært så gøy.

8/10
+ Virtuell historietime, lettfattelig gameplay, nyvinninger i serien.
- Dårlig klatresystem, rart stemmeskuespill, litt for enkelt.

Grafisk er Brotherhood så bra at det nesten forskjønner Colosseum.

Medlemsanmeldelser12
Samlet karakter: 7.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.