Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

L.A. Noire

Etter mange år med turbulent utvikling og mulige nedleggelser har endelig det ambisiøse og innovative spillet L.A. Noire nådd markedet. Fansen hyler av glede og spillet høster mye god kritikk, og det er aldeles ikke ufortjent.

Som jeg nevnte i ingressen er L.A. Noire et innovativt spill - jeg har aldri vært borti et spill av samme kaliber. L.A. er ikke et vanlig actionspill, det kan knapt kalles et actionspill for å være nøyaktig, for L.A. Noire handler om den siden av politiarbeid vi sjeldent får oppleve i spill: etterforskingen. Spillet handler i hovedsak om den langdryge prosessen som omhandler søk og behandling av beviser, og så bruke det man finner for å lage en liste over vitner og mulige gjerningsmenn og utspørre dem. Et meget interessant prosjekt utviklerne Team Bondi og Rockstar samarbeidet med, men dessverre lider spillet av en rekke hemmende elementer som er med på å trekke den totale opplevelsen ned flere hakk.

Spillet forteller flere historier, og to av historiene får vi innsikt i av å spille gjennom oppdragene. I de forskjellige oppdragene spiller vi som Cole Phelps, en smart, liten krabat som raskt jobber seg oppover i systemet fra et avsnitt til et annet mens hans renommé ble bedre og bedre. Allerede før du begynner å arbeide med de store karene vet mange hvem du er, på grunn av din merittliste fra andre verdenskrig. Phelps er visstnok en høyt respektert helt fra kampene på Okinawa, og mellom oppdragene blir vi vitner til scenarioer fra stridshendelsene - og de maler et ganske annet bilde av Phelps enn heltebildet andre etterforskere danner. Man får også tilgang til en annen, liten anekdote gjennom diverse aviser som ligger på noen av åstedene, og gjennom disse får man mer informasjon angående hva som foregår i nåtiden.

Som sagt foregår den historien vi får ta kontroll over i nåtiden. Nåtiden i spillet er 1947, og vi følger Phelps gjennom en rekke oppdrag. Han begynner på bar grunn som betjent og arbeider seg raskt opp til trafikkavsnittet. Etter strålende politiarbeid der blir han overført til mordavsnittet, før han blir etterspurt etter på narkoavsnittet. En hendelse man får greie på gjennom avishistorien fører til at han til slutt havner på brannstiftelsesavsnittet, som ikke er like prestisjefylt som f. eks mord.

Cole Phelps er en ambisiøs politimann med ønsker om å forbedre verden, og kommer som en kontrast til partnerne vi møter i de forskjellige avsnittene. Mens de andre partnerne gjerne røyker, skyr å bedrive mer arbeid enn nødvendig, og aldri går den ekstra milen for å løse saken ordentlig (og i stedet hiver den første og beste inn i fengsel), er Cole alltid ute etter å gjøre ting etter boka og gjøre dem ordentlig! I Hollywood anno 1947 hvor korrupsjon, rasisme og skjev likestilling rår, skiller Phelps seg ut ved å oppføre seg tilsynelatende riktig, etisk og moralsk, og ta avstand fra alt som er på grensen til ulovlig eller skadelig på noen som helst måte.

Samtidig må vi ikke glemme at det å følge boka til punkt og prikke ikke alltid betyr seier, gull og grønne skoger. For eksempel opplever vi de nevnte scenene fra Okinawa, og hvorvidt hans medalje for heltedåder er fortjent kan diskuteres. Dessuten er ikke Phelps særlig vrang når det kommer til å trekke pistolen, og mange av sideoppdragene ender med blodytelse.

Oppdragene er tunge og lange og krever at du følger med på hva som foregår. På hvert åsted ligger det et knippe beviser som er nødvendige for framdriften. Hvis du avhører en person du vet lyver kan han likevel slippe unna med løgnen hvis du ikke kan motbevise hans utsagn. Mye av tiden i spillet går derfor til å granske åsteder, og dette kan bli litt langsomt og ensformig, men det føles likevel ikke kjedelig. Når man endelig kommer over et godt gjemt bevis kjenner man at man er på vei videre i saken, så all letingen er på sett og vis givende.

Det andre man skal gjøre for å komme til bunns i en sak er å avhøre vitner og mistenkte. Ved å stille en rekke spørsmål som omhandler den mistenktes forhold til offeret/offerene, alibi og kjennskap eller tilgang til objekter som har blitt funnet på åstedet, vil man fremtvinge et svar. Etter dette må man ta stilling til om personen snakker sant eller lyver. Man kan velge å tro at vedkomne snakker sant, tvile på det han sier eller anklage han for renspikket løgn. Når man trekker frem løgnkortet må man ha håndfaste beviser å vise til. For å komme frem til riktig alternativ må man tolke det som sies, hvordan det sies, kroppsspråk, ansiktsuttrykk og, kanskje viktigst av alt, øynene. Ved hjelp av en svært presis Motion Scan-teknologi ser ansiktene til folkene svært ekte ut, og det er lett å gjenkjenne en løgn. Det er kanskje for lett, for det som til stadighet røper en løgn er de flakkende blikkene. De aller fleste som prøver å lyve har det med å kikke alle andre steder enn på deg, så spillet byr ikke akkurat på en umenneskelig vanskelighetsgrad.

Dessverre er det også slik at man hele tiden blir fulgt hånd i hånd av spillet, og det lar deg aldri tenke fritt eller handle på egenhånd. Hvis du glemmer et par vitale beviser kan du ikke prøve å løse saken på andre måter, så da er løpet kjørt. Da må man begynne på nytt for å rette opp i feil. Og uansett hvor mange feil du gjør mens du avhører folk, vil historien gå videre uten store forandringer. Resultatet blir det samme uansett hva du gjør, og når man begynner på de siste oppdragene kjenner man fort at man er litt mett - det spennende gameplayet blir gjentatt i alle oppdragene, så når du runder det 20. oppdraget som innebærer stort sett den samme framgangsmetoden er det ikke like spennende lenger. Dessuten innebærer mange av oppdragene en fryktelig kjedelig sekvens som går ut på at et vitne eller en mistenkt prøver å stikke av, og da er det bare å ta beina fatt... eller hjulene.

For å forlenge spilletiden litt er det lagt til en slags sandkasseløsning, hvor man kan kjøre rundt i Los Angeles og beskue den fantastisk gjennomførte byen og hjelpe andre politibetjenter med og blant annet stoppe bankranere, jakte på perverse menn med kamera og den slags. Det kalles "gatekriminalitet", og det kommer bare som et lite avbrekk fra de tunge politisakene som krever årvåkenhet. Dessverre er disse små sideoppdragene som regel bortkastet tid. De tar vanligvis ikke mer enn to minutter å fullføre, og så å si samtlige ender med biljakt, skyteepisoder eller håndgemeng. Skyteepisodene og basketakene er enkle, og biljaktene virker nesten skriptet på forhånd. På visse punkter krasjer personen du jakter på, og så er det på bestemte punkter du kan ødelegge bilen hans selv. Hvis du kommer nærme nok til å krasje i bilen hans, hender det at han plutselig akselererer fra deg selv om han kjører en stor og tung bil som i utgangspunktet skulle gått minst 10 km/h tregere enn din bil.

Dessverre er det mange av disse hendelsene. En av de mange finurlige og obskure hendelsene som inntraff var da jeg navigerte Cole med en løssluppen finger og han falt og lå i en latterlig stilling mellom to planker, ute av stand til å reise seg. Heldigvis hadde jeg ikke kommet så langt ut i oppdraget, for jeg måtte starte det på nytt. En annen ting er at hvis du krasjer en bil ut av kursen vil bilen flyte sidelengs tilbake i posisjon, for ellers ville den ha truffet et tre eller en annen bil, og slik skal visst ikke skje. Det fins en lang liste over tullete småting som dette som er med på å trekke hele spillet et par hakk nedover, for det får alt til å virke forhåndsbestemt, og at jeg bare er tilstede for å tegne over, og ikke skape noe eget.

Persongalleriet i spillet er ganske interessant, og byr på en rekke helter og antihelter. Cole Phelps er protagonisten med sine store ambisjoner og moralske fremgangsmetode, mens hans partnere varierer. Politisjefen i et par av avsnittene er en irsk sinnatagg som er ute etter avisoverskrifter, og de mistenkte byr på en rekke artige personligheter. Noen er livredde ungdommer, mens andre er arrogante og skråsikre på at de kan lure seg unna rettferdighetens hånd.

For dem som er glad i biler, kan jeg melde fra om at det i spillet fins 95 forskjellige biler man kan prøve å få tak i. Mange av bilene er ulike versjoner av samme type, og i det store og det hele føles kjøringen for det meste helt lik. Alle biler i samme størrelse og noen lunde samme vektklasse føles like, og bilfysikken er på ingen måte noe å skryte av. Bilene føles veldig lette og enkle å manøvrere, ikke tunge og realistiske som i for eksempel GTA IV.

Grafisk sett er L.A. Noire veldig vakkert, og det folk flest har stusset mest over er hvor detaljrikt og bra Los Angeles er gjengitt. Man kan se at byen er i ferd med å bygges opp til å bli en av vestkystens store byer, for det er uendelig mange byggeplasser. L.A. Noire er et vakkert spill, og det er ikke så mye å sette fingeren på grafisk. Lydbildet er velfungerende det òg, og jeg opplevde til stadighet at stemmene passet karakterene. Sangene som ble spilt om og om igjen på radioen passer til årstallet, og måten folk ordlegger seg høres riktig ut - slik som i dag, bare med noen ord som ikke er så vanlige lenger.

L.A. Noire er et bra spill som sliter med en del småfeil som til sammen er med på å trekke hele opplevelsen ned. Samtidig viser Team Bondi at det er mulig å lage spennende spill uten å pakke det inn i lange voldsorgier og action fra helvetes indre sirkler. Historien i spillet er ganske interessant, men er på ingen måte en høydare, så det som drev spillet videre var gameplayet som er ganske unikt og morsomt. Etter hvert kan spillet bli ganske repetitivt, for oppdragene er bygget opp på samme måte, men artige saker og interessante personer er med på å friske opp stemningen igjen. Spillet anbefales ikke for hobbyspillere som nøyer seg med FIFA og Call of Duty en gang i uka, men bør være midt i blinken for mer aktive spillere som er åpne for noe nytt. Selv brukte jeg rundt 20 timer på å fullføre kampanjen, så spillet byr på en fin spilletid, men det er utenkelig å spille gjennom på nytt nå med en gang.

Pluss:
Noen spennende saker, bredt persongalleri, god grafikk, godt stemmeskuespill og fin atmosfære gjennom store deler av spillet.

Minus:
Uheldig bilfysikk, kan føles noe repetitivt, en bråte irriterende bugs og småfeil.

Grafikk 9
Gameplay 8
Lyd 9
Holdbarhet 7

8/10 - Et interessant prosjekt som fortjener en verdig oppfølger med færre feil og bugs.

Medlemsanmeldelser9
Samlet karakter: 8.4/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10