Bioshock 2

Å lage en oppfølger til en enorm suksess som Bioshock er ganske farlig: du vet at du kommer til å selge bra, men hvis produktet ikke lever opp til forgjengeren kommer du til å høste mye pepper.

Etter å ha spilt gjennom Bioshock satt jeg igjen med en litt rar følelse, for det gikk liksom ikke helt opp for meg at spillet var over. Den flotte historien om Andrew Ryans undervannsutopi hvor menneskene kunne utvikle seg og handle uten innflytelse og innblanding fra statens side. Toppen av kunst og forskning ble med ned for å legge grunnlaget for dette frie samfunnet. Gjennom spillet fikk vi førstehåndskjenskaper til at planen på et tidspunkt feilet, og utopien ble et mareritt man ikke kunne unnslippe. Bioshock var så knakende bra at jeg nektet å tro at det var over, men nå har oppfølgeren kommet, og jeg smilte bredt da jeg lastet inn mitt nyeste besøk til Rapture.

Ti år har gått siden forrige gang jeg var der, og mye har skjedd siden, men i bunn og grunn er ikke den nye lederen Sofia Lamb stort bedre enn forgjengeren. Rapture er fortsatt et anarki hvor misformede, ADAM-avhengige folk klubber hverandre i hodet med skiftenøkler for å få det den andre bærer på, og midt oppi dette befinner protagonisten seg, Project Delta, en Big Daddy-prototype, på sin søken etter en sin spesielle "datter". Dessverre er det mange personer som ikke vil at de skal gjenforenes, og Familien (en gjeng med avhengige vrak og noen nyere maskiner styrt av en høyt oppe i systemet) er villige til å gå langt for å stoppe Delta.

Til forskjell fra Bioshocks stumme person som protagonistinnehaver, får vi begi oss ut på et eventyr som en stor, tung og armert Big Daddy denne gangen. Dette gjør at spillet kan spilles på en ganske annerledes måte, da man nå tåler mye mer samtidig som man er i stand til å bære store og kraftige våpen. Prototypen Delta har også en fordel etterkommerne hans ikke har: han kan bruke plasmids, superkreftene man fikk tilgang til i eneren. Nå er det også mulig å bruke plasmidene samtidig som man bruker et våpen i den andre hånda, så man kan kombinere plasmids og våpen for å skape en dødelig kombinasjon.

Man er dessverre stum i dette spillet òg, så et hendig dialogsystem har ikke blitt implantert. All form for kommunikasjon foregår over en radio hvor diverse folk kontakter deg. Mye av historien oppleves gjennom dine handlinger, selv om mye informasjon og bakgrunnsstoff kommer gjennom en bråte narrative lydbånd man kan finne overalt. På disse lydbåndene finner man alt fra diskusjoner til personlige notater, og mye fakta om Rapture og den forvridde utviklingen kommer frem gjennom disse.

Ved å være Big Daddy følger et par privilegier med og man har et visst ansvar. Hovedoppgaven til en Big Daddy er å passe på en Little Sister, en liten jente som løper rundt i Raptures ganger for å samle ADAM, et stoff veldig mange er avhengig av som det finnes veldig lite av. Jentene er derfor utsatte for angrep mens de høster ADAM av lik, og Big Daddyene skal passe på med sitt liv som innsats. Spillet tvinger deg ikke til å løpe etter en Little Sister, men dersom du vil ha de svært nødvendige plasmidene blir du nok nødt til å ta hånd om en Little Sister.

Akkurat som i eneren blir du pent nødt til å angripe og drepe en Big Daddy for å få tak i den lille jenta, og det er ikke bare lett. På de vanskeligere nivåene bør man absolutt legge opp en liten strategi samt legge ut feller, for Big Daddyene tåler jo like mye som Delta og er utrustet med like skadelige våpen. Man kan så velge om man vil høste jenta for ADAM eller om man vil adoptere henne, og hvis man adopterer kan man få henne til å ta ADAM fra lik. Etter å ha tatt ADAM fra to lik mens du har skutt tonnevis med fiender, kan man ta henne til en inngang til ventilasjonsanlegget hvor man igjen kan velge å redde henne eller høste ADAM fra henne. Begge valgmulighetene har fordeler og bakdeler.

Man har også plasmids og tonics, to forskjellige fordeler som er med på å gjøre spillingen litt enklere, slik som i eneren. Plasmids fungerer som våpen, hvor du skyter et stoff i armen som kalles EVE, så kan du bruke forskjellige plasmids i begrenset mengde. Plasmidene gir deg muligheter som å skyte flammer, elektrisitet, fryse noen og lignende. Når man går tom for EVE må man finne mer. Tonics derimot fungerer som fordeler man får, og kan være med på å gjøre enkelte ting lettere å gjennomføre. For eksempel kan en tonic gå ut på at hacking blir lettere å gjennomføre, at folk som klasker til deg med objekter blir satt fyr på og at man kan gå litt fortere. Dette er små gleder i hverdagen, og mange av dem er svært nyttige. Plasmidene kan ofte være nødvendig for å komme seg videre i spillet òg.

Hackesystemet har fått gjennomgå, og er gjennomført på en mye bedre måte denne gangen. Mens man løper gjennom de mange gangene vil man møte en del sikkerhetskameraer, selvstyrende maskingevær og bombekastere, og for at de ikke skal likvidere deg må man hacke dem. I stedet for Bioshocks tungvinte system med å lede vann via rør, skal man nå stoppe en pil på et grønt eller blått felt på en linje. I tillegg har man fått en hendig liten skyter som gjør at du kan hacke objekter på avstand i stedet for å risikere liv og lemmer mens man krysser slagmarken.

Slagmark er en passende beskrivelse av byen Rapture - uansett hvor du går finner du lik. Ødelagte ting, vann, is, tomme våpen og lik er blant tingene som er å finne. Til tross for en ganske destruktiv opptreden 10 år tidligere står Rapture fortsatt. Et tog frakter oss fra et brett til et annet, og på hvert brett skal en ny skurk overlistes. Brettene har forskjellige temaer, men føles til tross for dette ganske like. Et brett heter 'Ryan's Amusement' og er karneval/tivoliinspirert. Man finner flere karuseller og går gjennom et ganske spesielt utstillingsområde, men utenom dette føles det som om jeg har gått i de mørke og dystre gangene flere ganger før.

Sjefene i hvert av brettene spiller en viktig rolle i utviklingen av Rapture, og gjennom lydbåndene blir de og hva de har gjort presentert. Etter å ha drept utallige splicers, avhengige vrak, og noen halvsjefer, som nyere Alphaer og enormt store ADAM-vrak, møter man sjefene. Ikke alle kjempes mot, men det har ikke noe å si, for det er ikke vanskeligere enn andre kamper. De er helt alminnelige og andre Big Daddyer utgjør minst like stor motstand.

Det er lagt til en flerspillerdel i spillet for å forlenge spilletiden, og den fungerer ganske likt som andre FPS-spill. Man har de vanlige modusene, men det som skiller Bioshock 2 fra andre titler er at man kan bruke plasmids. Også online kan man spille litt taktisk og bruke dødelige kombinasjoner av plasmids og våpen. Det som trekker opplevelsen ned er lange ventetider siden så få spiller det, og når man får spille kommer man gjerne med folk som er en del nivåer høyere enn deg selv og kan benytte seg av våpen, plasmids og tonics som overgår dine, og ofte vinner de i høyt nivå duellen selv om du var raskest på avtrekkeren.

Stemningen er ganske lik som i eneren, og spesielt gjennom grafikken. Gangene er fortsatt like mørke, vannfylte og skremmende. Rapture er en spennende og fantastisk utformet by som byr på detaljrikdom fra 50-tallet. Det er fantastisk mye å se, og både stil på rom og leiligheter, så vel som innbyggere, føles veldig passende for tiåret. Vanneffektene man møter er fantastiske, og ideen om å legge Rapture under vann er eksepsjonell da det legger grunnlaget for en mørk og mystisk atmosfære. Å si noe annet enn at Bioshock 2 er en eminent visuell opplevelse vil være ren og skjær løgn.

Noe annet som bygger opp atmosfæren er den stilfulle musikken, både den trivelige meny- og lastemusikken og orkestermusikken mens man spiller. Det er veldig tilfredsstillende å høre fioliner akkompagnert av dype brøl fra Big Daddyer, smerteskrik fra splicerne og den ekle stemmen til de små søstrene. Godt stemmeskuespill og et selsomt manuskript er med på å skape denne syke stemningen. Det som trekker lydbildet litt ned er at det flere ganger blir litt mye på en gang, som for eksempel hvis Sofia Lamb forteller over høyttalerne at du må stoppes, samtidig som flere splicers hyler og roper ting etter deg. Flere splicere snakker også ofte i munnen på hverandre, så det kan bli litt masete noen ganger.

Siden man gjennom spillet blir servert flere valg, frister det veldig å spille gjennom på nytt. Kanskje jeg skal prøve å håndtere de små søstrene litt annerledes, ta noen andre vitale valg, for å se hvordan slutten blir. Enspillerdelen frister å spille gjennom på nytt med en gang, mens flerspillerdelen ikke klarte å holde meg lysten så alt for lenge. Flerspillerdelen var for all del et interessant prosjekt og bygger på noe godt, men med så få spillere som det er nå overbeviser den ikke.

Bioshock 2 er altså et spennende spill som byr på en knallgod historie med god atmosfære. Antall plasmids og tonics har økt i forhold til forgjengeren, og man kan også kombinere plasmids og våpen for litt annerledes utfall. Eventyrlig og stemningsfull grafikk er med på å forme denne atmosfæren, og lydbildet er også veldig bra. En haug flott musikk og godt stemmeskuespill, men kan også bli litt mange kommentarer på en gang. Flerspillerdelen har sin sjarm og er veldig interessant, men sliter med få brukere og blir derfor også ubalansert. Et meget godt spill som anbefales på det varmeste.

Pluss:
Fabelaktig historie, stilfull grafikk, god atmosfære, mye fin musikk som passer til spillet, solid stemmeskuespill og moro å få spille som Big Daddy.

Minus:
Kan bli litt mye lyd, sjefskampene var ikke av utpreget vanskelighetsgrad og ubalansert flerspillerdel.

Grafikk 10
Gameplay 9
Lyd 9
Holdbarhet 9

9/10 - En stilfull og gal, dog fantastisk historie finnes langt der nede...