Call of Duty

«CALL OF DUTY 4: Modern Warfare» er et førstepersons skytespill satt til vår tid. Dette er spillet utvikleren Infinity Ward alltid har hatt lyst til å lage, men det har tatt tid: Først måtte de gjennom to «CoD»-spill basert på den andre verdenskrig («CoD 3» ble utviklet av andre). De var for så vidt gode greier, men nok fikk være nok - har vi ikke drept tilstrekkelig med tyske soldater nå?

For de som kjenner til de tidligere «CoD»-spillene, bygger dette på samme lest - men ikke uten en vri eller to. Enspillerdelen er bygget opp som en lineær historie med et ekstremt cinematisk preg. Og denne gangen funker det som juling. Du føler at du befinner deg midt i en actionfilm, og du skal være temmelig hardbarka om du ikke lar deg rive med.

HISTORIEN ER i seg selv ikke revolusjonerende på noen som helst måte. Oppskriften er som følger: Ta en spik spenna gæren nationalistisk russer og bland med noen atomstidshoder på avveie. Tilsett en sønn som ser opp til faren sin, og håper på å ta over familiebedriften på sikt. Sønnen er forresten snytt ut av nesa på han litt for tøffe ukraineren som jakter på Owen Wilson i filmen «Behind Enemy Lines». De har i alle fall handlet blå grilldress på samme plass. 2-pack på Ellos?

Poenget er at det funker uansett. Selv om oppskriften på vafler er gammel, gjør ikke det at vaflene smaker vondt.

Historien skiller seg denne gangen kronologisk fra tidligere «CoD»-spill, der man fulgte tre separate historier. Du hopper riktignok litt fram og tilbake mellom å være soldat Paul Jackson (US Marines) og «Soap» MacTavish (British SAS), men det hele er bundet mer sammen enn før.

DET HELE STARTER med en femminutters rekruttskole. Dette er mest for å finne ut hvilken ende av geværet som sier pang, før det bærer rett ut for å finne atomstridshoder som lagersjef Fleksnes klarte å «miste» fra lageret.

Første oppgave er å søke gjennom et containerskip. Det er her dødsgrepet om musa fester seg, og ikke gir seg før du er igjennom spillet. Det går fra ekstremt intense brett, til de der du må snike deg rundt etter beste evne. Definitivt ikke noe for de som bruker pacemaker eller nervetabletter.

En av de tingene som gjør at det føles så ekte, er det store fokus på detaljer i alle ledd. Den kunstige intelligensen hos fiender og lagkamerater er faktisk bra, de oppfører seg mye mer troverdig enn tidligere. Fiendene tar skikkelig dekning når du skyter på dem, og sitter du som en liten reddhare i skjul gjør de alt for å få deg ut derifra. Når de løper ser de ikke lenger ut som de har spett i baken: De løper skikkelig, med vugging frem og tilbake, og kaster seg i skjul.

Alle lyder, dialog, musikk og grafikk sitter som ei kule. Grafikkmessig er «CoD 4» veldig pent å se på, spesielt om du har maskinkraft og kort til å dra det på høyeste detaljnivå.

ENSPILLERDELEN ER en fem-seks timers affære på normal vanskelighetsgrad. Men moroa stopper ikke der av den grunn: For deg som ser frem til å lyse opp mørke høstkvelder med nattbriller fremfor stearinlys er flerspillerdelen redningen.

«CoD 4» benytter seg som så mange andre spill av klassesystem for inndeling av soldattype. De gir imidlertid større frihet til deg som spiller. Etter kun kort tids spilling låser du opp muligheten til å lage din egen klasse, der du kan sette sammen hva slags våpen du vil ha selv.

Etter hvert som du stiger i gradene kan du låse opp tilleggsutsyr, for eksempel lyddemper og rødpunktsikte. AK47 med lyddemper, tja hvorfor ikke? I tillegg kan du låse opp ekstra ferdigheter, såkalte «perks». Du kan legge til tre «perks» per klasse du lager. En «perk» er for eksempel at kulene dine har litt mer stoppeffekt. En annen er ekstra helse, raske lading av våpen, ekstra sprintdistanse, og så videre.

JEG MÅ INNRØMME at jeg var en av dem som trodde at dette kom til å gjøre spillet helt texas når alle plutselig fikk så mange ekstra fordeler. Men det balanserer seg faktisk ut ganske bra. Du kan ikke velge fritt de tre du selv vil - de ligger delt i kategorier, så du må ofre litt for å få noe annet.

Det finnes en hel drøss med spilltyper du kan spille i flerspillerdelen. Både objektbaserte oppdrag, og tradisjonelle «deathmatch»-typer. For pc er det støtte for opptil 32 spillere samtidig på samme server.

Det er ikke annet å si enn at «CoD 4» er et ekstremt vellaget spill med høy fokus på detaljer. At Infinity Ward endelig fikk mulighet til å lage sitt ønskeprosjekt, kan spillverden prise seg lykkelig for. Dette er mye mulig det beste førstepersons skytespillet som har kommet ut hittil i år.