Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

LIVE
HQ
logo hd live | Hogwarts Legacy
See in hd icon

Chat

X
      😁 😂 😃 😄 😅 😆 😇 😈 😉 😊 😋 😌 😍 😏 😐 😑 😒 😓 😔 😕 😖 😗 😘 😙 😚 😛 😜 😝 😞 😟 😠 😡 😢 😣 😤 😥 😦 😧 😨 😩 😪 😫 😬 😭 😮 😯 😰 😱 😲 😳 😴 😵 😶 😷 😸 😹 😺 😻 😼 😽 😾 😿 🙀 🙁 🙂 🙃 🙄
      Norsk
      MEDLEMSANMELDELSE

      L.A. Noire

      Da jeg fikk høre at det store selskapet Rockstar - som står bak braksuksesser som «Grand Theft Auto» og «Red Dead Redemption» - skulle lage et spill med fokuset på deres verste mareritt, nemlig politiet, så ble jeg brått overrasket. Rockstar er som mange kjent for å lage spill hvor volden aldri stopper og målet er nesten å ta så mange liv at hele landet er etter deg, så at de nå valgte å bytte roller var da - for mange - en merksnodig idé. Har de altså mestret den nye rolleskiftet?

      «L.A Noire» har en veldig simpel historie, satt i året 1941, som er da allment kjent året Amerika gikk til krig. Den handler om krigsveteranen Cole Phelps og hans klatring i det amerikanske politisystem. Han er en ambisiøs og oppegående mann som har sett ting i krigen som gjør arbeidet hans enda viktigere. Du blir satt inn i Italia 1941 i forsøket på tilintetgjørelsen av fascismen. Etter dette slaget starter livet som veteran med minner som sitter fastspent i bakhodet. Du skal nå klatre rangstigen fra å være en ubetydelig løpegutt til å bli Los Angeles største helt.
      Første som faller meg inn når jeg oppsummerer denne historien, er hvor ufattelig tynn den er. Dette er så tynt som du får det. Du får svært lite bakgrunnsinformasjon, og blir satt rett inn i action uten noen som helst god introduksjon av karakteren. Du blir rett og slett ikke tilknyttet til denne amerikanske mannen. Det er ikke noen som helst følelser som står i klem, og det eneste form for lidenskap du finner i dette spillet er hvordan han våkner opp på natta med flashbacks fra krigen. Er dette godt nok? Det hele virker som en arkade av saker som skal løses.

      Grafikken - derimot - er det som gjør at dette spillet blir husket. Jeg husker spesielt da jeg så bilder av spillet cirka et år før det kom. Det var en orgie av detaljer. Alt fra realistiske og menneskelige ansiktsuttrykk - som faktisk har en hel del av å si når man spiller - til detaljer av ting som er rundt deg. Det er rett og slett et paradis av detaljer.
      Men (jeg føler alltid at det er et men) det er ikke bare en dans på roser. Det er langt i fra prikkfritt. Det var gjentatte ganger at dette skar seg, og faktisk i noen tilfeller fikk spillet til å virke slafsete og uferdig. Det var nettopp disse ansiktsuttrykkene som gjorde dette til et dilemma. Når jeg skulle avslutte en sak, ved å se om personen jeg intervjuet jugde eller talte sant, så fikk jeg ingenting ut av ansiktsuttrykkene. Det er det som er hele poenget med spillet, man skal kunne lese personen, som da var umulig når det konstant ble oversvermet med «bugs», og gjorde at hele ansiktet fryste seg. Hvordan skal jeg klare å lese om personen bløffer eller ikke da?

      Gameplayet er vel kanskje det jeg har mest å skrive om, ettersom det er kanskje det viktigste i et sånt spill. Gameplayet er delt opp i 5 vil jeg si.

      Første del er skytesekvensene. Dette er veldig typisk Rockstar, med automatisksiktende tredjepersons skytespill, hvor du ser over nakken til Cole, og skal prikke inn skudd i enten armer, bein eller rett i skallen (kommer helt an på om det er gisselsituasjon eller «shoot to kill»). Dette er en liten del av spillet og er kun ved sideoppdrag, eller enkelttilfeller innenfor historien. Det er langt i fra polert, og har et slags klønete preg over seg. Det var gjentatte ganger jeg røsket av meg håret i frustrasjon på grunn av Cole sin inkompetanse når det kom til å gjemme seg bak kasser og andre ting. Dette er da blitt et standard problem i alle tredjepersons skytespill, hvor karakteren ofte er for sensitiv når det kommer til å gjemme seg (Mafia er et primaeksempel). Andre del er slåssing, og dette skjer mye oftere. Her skal du overmanne skurken ved å trykke på alle de fire knappene. Du kan enten slå, dukke, holde, og avslutte. Dette er veldig simpelt og selv med rust i motoren hvis du ikke har spilt på en stund, så kommer du deg kjapt inn i det ved en nevekamp.

      Tredjedel er løping og kjøring, og det kan ikke beskrives hvor mye jeg hater disse ‘'fenomenene''. Starter med løping, hvor det er en suppe av klønete designfeil. Det skjer så utrolig mye i mot din vilje, og Cole virker som en ufokusert tulling når han løper etter skurkene. Det er helt utrolig hvordan det er mulig å gjøre så mye ting i mot din vilje. Det er nesten ubeskrivelig. Han styrer litt seg selv, og bestemmer selv når det er ideelt å hoppe eller ikke. Dette gjør at man ofte mister mye tid. Kjøringen er også utrolig mye frustrerende og har ikke akkurat kjørepresisjon ala Gran Turismo. Her er det veldig inspirert av «Mafia 2» sin kjøring, og det går ut på at man har mye upresis kjøring og i samme slengen har utrolig mye understyring. Det som - dog - plager meg mest er hvordan spillet uten tvil prøver å ‘'trolle'' deg. Du vet aldri hva slags gjenstander som du kan kjøre igjennom, i en hektisk biljakt. Ting som et veldig lite solid gjerde, er plutselig titan og er umulig å kjøre igjennom.

      Fjerdedelen er etterforskning av åsted. Dette er definitivt det mest revolusjonerende og givende i spillet. Her får du smelt på deg detektivhatt og forstørrelsesglasset, og må finne detaljer og gjenstander til å bruke senere i mot personer. Du leter omkring på åsteder og har en litt mystisk musikk i bakgrunnen. Når du finner en gjenstand så kommer det en liten lyd som indikerer at nå er du ved en gjenstand som kan ha relevans til saken. Man plukker den så opp og inspiserer den, og ser om den har noen som helst relasjon til saken du bedriver. Har den ikke det, legger du den igjen. Har den det, så blir det ført opp i notisblokka. Når du har funnet alt av bevismateriale, så kommer det en liten trall på musikken, og så slutter den å lage noe musikk i det hele tatt. Veldig lett å gjennomføres og er svært polert.

      Sistedelen er avhøringen. Dette er både det mest frustrerende og den mest positive opplevelsen man kanskje møter i spillhistorien. Ingenting er som å klare å lirke ut detaljer fra de tullingene du intervjuer, men samtidig er det mange frustrasjonsmomenter som det å velge feil alternativ eller det jeg snakket om tidligere angående ansiktsuttrykk. Poenget er i alle fall at man skal snakke med personen, og prøve å få han/hun til å hoste opp detaljer om saken. Du starter prosessen med å stille et spørsmål, personen svarer, og du får valget mellom å tro på det, tvile, eller bevise med fakta at han/hun har feil. Hvis det er noe du har glemt å finne av bevismateriale, så kan det slå ut, med dramatisk konsekvens. Det kan brått hende at du ikke får noe på personen som har begått mordet, og ender opp med å sitte igjen med null og niks. Det er også - som sagt - mange feil med ansiktsuttrykk og en mann kan se ut som at han sier fakta, men så er han en kar med løgn opp til halsen (samme gjelder motsatt også).

      Lyden har jeg allerede snakket mye om, men det er så mye mer som er viktig å nevne. Jeg har nevnt hvordan musikken fungerer i åstedsgranskningen fungerer. Andre ting som briljerer er ting som manus, stemmeskuespill og lydeffekter som minsker følelsen av at dette spillet går i glemmeboka. Det er seige toner av trompet og piano som dominerer musikken, og det gir en veldig 40tallsfølelse. Den er av til i veien når man prøver å høre hva folk sier, og gjør at det kan ødelegge litt av detaljene i saken. Stemmeskuespillet er forbløffende, og antall replikker som ligger klistret bak spillet er fabelaktig. Ettersom at dette er et spill som blir forandret med bruk av dine valg, gjør at dette er vanskelig, men er gjennomført til detalj.

      Holdbarheten er en akilleshæl uten sidestykke. Dette er dessverre et spill som gjennomføres en gang og blir aldri plukket opp igjen. Første innspilling blir du allerede lei av å gjøre det samme. Det er så repetitivt gameplay at det til å grine av. Det er samme konseptet hver eneste case som fullføres. Oppskriften er: Gransking - intervju - kjøring - intervju - gransking - intervju - kjøre - skyte/slåss - intervju - ferdig. Sånn er det hver eneste gang, og det gjør det rett og slett ikke noe bedre at du er allerede lei denne oppskriften etter 5 caser. Hva med litt variasjon? Åh nei da! Ikke snakk om. Dette her var skuffende Rockstar.

      Så hva kan man si om dette rolleskiftet Rockstar har gjort? Lite gjør de veldig korrekt, de gjør mye bra, få feil, men mange fatale bom. Hvordan er det mulig å voldta et så godt spill ved å pøse på direkte lineært og repetitiv spilling? Det er så utrolig synd, siden det hadde så utrolig mye potensiale. Mye er gjort så knirkefritt, og så mye har er gjort med total skivebom. Hvordan er det mulig å ha så stort splid? Det hele virker som at den ene delen er laget av verdens beste, mens den andre delen er laget av en gjeng 4 åringer. Nei, dette var ikke satt på spissen.

      Historie: 5 - Alt for tynt og manglet sjel. Virket som et arkadespill.

      Gameplay: 6 - Får et gigantisk pluss på grunn av åstedsgranskingen, ellers er det mange bom som gjør at spillet går i glemmeboken.

      Musikk: 9 - Nydelig komponert og gjør en hel del av spillet.

      Holdbarhet: 3 - Pluss for at de faktisk klarte å holde meg nokså interessert i gjennom spillets gang. Ellers helt på trynet

      Grafikk: 8 - Har et par designfeil, men er såpass bra utformet i helheten at det ikke fortjener for mye slakt.

      Samlet karakter: 6.

      Medlemsanmeldelser9
      Samlet karakter: 8.4/10
      1
      2
      3
      4
      5
      6
      7
      8
      9
      10