The Darkness 2 er brutalt, stilig og utrolig underholdende. Dessverre er moroa over litt for fort.
Handlingen i The Darkness 2 starter to år etter at Jackie Estacado tok opp kampen mot sin onkel i det første spillet. Han er nå Don i Frenchettifamilien og har så langt klart å holde de brutale kreftene han er i besittelse av inni seg. Noe går derimot fryktelig galt under et restaurantbesøk da Jackie og hans mafiabrødre blir angrepet av en mystisk gjeng som er ute etter å kidnappe han. Etter å ha blitt hardt skadet i skuddkamp ser ikke Jackie noe annet valg enn å slippe kreftene sine løs, og de to demonslangene tar igjen plass på hver sin skulder. Dermed er jakten på angrepsmennene og deres hensikter i gang, og The Darkness er igjen klar for å herje i mørket.
Det første man legger merke til når man begynner å spille The Darkness 2 er grafikken. Der hvor forgjengeren satset på realistisk grafikk og dyster stemning har nummer to i serien valgt en annen vei. Denne gangen blir vi servert fargerik cel-shadet grafikk uten noe mål om å nå ekstrem realisme. Den dystre undertonen er heller ikke like sterk som i ener'n. Det hele er uansett utrolig pent å se på. Menneskene, bygningene og miljøene generelt er veldig bra laget. Ansiktsanimasjonene kunne til tider vært bedre, og noen ganger beveger karakterer seg litt merkelig. Dette vil jeg uansett kalle flisespikkeri, for denne gangen føles det virkelig ut som at tegneserien har kommet til live, og det er veldig stilig! Det var likevel en ting jeg umiddelbart reagerte på. Bakgrunnsmusikken preges ikke lenger av vrenggitar og doble basstrommer. I stedet har den nye utviklernen valgt å bruke episk og dramatisk bakgrunnsmusikk som vi er vandt med fra de fleste andre skytespill på markedet. Det er for så vidt ikke noe galt i det, men metalmusikken i ener'n passet universet helt perfekt og man følte virkelig at Jackie var en skikkelig bad-ass, noe jeg savnet i dette spillet.
I tillegg til grafikk og musikk er det også et par andre drastiske forandringer i oppfølgeren. Det første spillet i serien bød på en åpen verden hvor du kunne dra nesten hvor du ville til enhver tid. Det var til og med lagt inn en god del med små sideoppdrag hvor du kunne låse opp bonusstoff. Dette har utviklerne av The Darkness 2 gitt en lang f i, noe jeg ble litt småskuffet over. Denne gangen blir vi servert en ekstremt ‘'rett frem''opplevelse med lite å gjøre utenom hovedhistorien. Dette trenger ikke nødvendigvis være en dårlig ting, men det bidrar til at spillet føles veldig kort og lite innholdsrikt. Selv spilte jeg på den tredje vanskeligste graden av til sammen fire vanskelighetsgrader, noe som tok meg rundt 6 timer å runde. Regn enda mindre om du spiller på de letteste vanskelighetsgradene. Når det er sagt må det nevnes at dette var noen ekstremt underholdende timer.
Gameplayet i The Darkness 2 sitter nemlig som ei kule. Skytefølelsen er virkelig tilfredsstillende og alle våpen du får tak i føles kraftige ut på hver sin måte. Når kontrollen i tillegg er så presis som den er, så føler jeg ikke at jeg kan be om noe mer. Denne gangen har også dine to demonslanger et par nye triks i ermene. Blant annet kan du nå utføre brutale executions. Ved å gripe tak i ofrene tar demonslangene og kapper dem i to, river av dem hodet eller finner på noe annet griseri. Alt mens blod og innvoller spruter til alle kanter. Det hele er skummelt tilfredsstillende og gjør at gameplayet aldri blir kjedelig. For hver kar du dreper får du i tillegg noe som kalles ‘'darkness essence''. På diverse plasser rundt om i spillet kan du bruke oppsamlet essence til å oppgradere forskjellige egenskaper. Her kan du kjøpe deg nye triks som for eksempel å regenerere liv ved å spise menneskehjerter, eller å få ekstra skudd til pistolen din ved å utføre henrettelser av fiender. Alt i alt er det veldig mange forskjellige oppgraderinger å velge mellom. Alt for mange til å kunne kjøpe alle under en gjennomgang, noe som oppfordrer til å starte new game+ etter endt gjennomspilling, slik at man får med seg alt.
Historien i The Darkness 2 tar deg med gjennom en rekke forskjellige miljøer. Blant annet kan jeg nevne at New Yorks gater, kirkegårder og horehus er noe av det som står på listen. Selv om alt av brett er pent å se på, så gir brettdesignet lite rom for utforsking. Det meste er som sagt ekstremt lineært, og det er tydelig meningen at man skal bevege seg fremover til enhver tid. Til tross for dette finnes det ulike ‘'relics'' man kan lete etter i alle brett. Disse er gjemt i kriker og kroker og gir ekstra mye essence til Jackie. Uansett så er ikke The Darkness 2 noen oppdagelsesferd, men det er heller ikke meningen. Jackie Estacado er ute for å gjøre grøt av de som angrep han på restauranten og det er dette som skal stå i fokus.
Spillet gjør en bra jobb med å introdusere nye fiender i løpet av historien. Det er alltids en ny fiendetype du må takle. De begynner blant annet å bære lyskastere senere i spillet, noe som gjør at Jackie mister kreftene sine og ikke kan regenerere liv. Noen bærer skjold og av og til kommer det sværinger med pisk som drar våpnene ut av hendene dine. Kampene blir av denne grunnen aldri kjedelige med tanke på at hver fiende må takles på en spesiell måte.
I tillegg til historiemodusen finnes det en ‘'Vendetta mode''. Her kan du spille alene eller sammen med tre andre gjennom en liten historie som går parallelt med historien til Jackie. I denne modusen velger du en av fire forskjellige figurer med hver sin spesielle evne. Modusen er et velkomment tilskudd og gir spilleren et par timer med ekstra underholdning. Likevel skulle jeg så inderlig ønske at historiedelen til Jackie var lengre.
Konklusjon:
The Darkness 2 er kanskje ikke et spill som kommer til å bli sittende i konsollen din så veldig lenge. Spillet er som sagt veldig kort. Sett bort fra New game + og Vendetta-modusen er det ikke så veldig mye mer å hente. Gjennspillingsverdien er heller ikke særlig høy. Likevel må man nesten ta turen innom det andre spillet til Jackie Estacado og nyte det mens det varer. Den grafiske stilen og den gode skytefølelsenn gjør Darkness 2 til en fryd å spille. Historien klarer i tillegg å engasjere nok til at man vil fullføre spillet, selv om man aldri sitter på kanten av sofaen og driter på seg av spenning.
8/10