Megabonk

Chungus aura skibidi core, giga chad rizz balanserer cringe og base, fanum tax bussin no cap mens goofy ahh gyatt ratio føles som ohio doomposting, men likevel slay. Forstår du hva jeg mener? Nei, selvfølgelig ikke, for det er ren rappakalja som høres ut som om noen ved et uhell har stukket en ødelagt ruter i en kjøttkvern og deretter kalt resultatet et språk. Og likevel lever vi i en tid der barn, tenåringer og folk som burde vite bedre, daglig spyr ut slike ting med samme selvsikkerhet som om de siterte Shakespeare. Derfor blir jeg like imponert som kvalm når jeg faktisk forstår en flik av dette "skibidi toalett-hjernerot"-kaudervældet. Dagens meme-språk er ikke bare uforståelig, det er aktivt fordummende, en slags digital spedalskhet som tærer på all ettertenksomhet. Og det er her Megabonk kommer inn og rister meg. Selv om spillet drypper av akkurat den elendigheten jeg prøver å unngå på nettet, er det også så frekt, så forbannet bra at jeg er villig til å svelge stoltheten min, trekke på skuldrene av et "you ded - maybe him skill issue?" som dukker opp når jeg dør, og rett og slett akseptere det som en del av pakken.

Men vi må spole litt tilbake, ellers blir dette bare nok en tekst der jeg blir sittende fast i tastaturraseri over kulturens forfall. Tilbake til desember 2021. Snøen hadde så vidt lagt seg, julen var rett rundt hjørnet, og mens noen satt og prøvde å glede seg til Halo: Infinite, kom et helt annet spill dundrende inn fra ingensteds, nesten som en tidlig julegave fra en venn du ikke visste du hadde. Vampire Survivors. Et lite piksel-spill som så ut som om noen hadde tatt Castlevania, strippet det ned til en hypnotisk kjerne av klikkdopamin, og sluppet det løs i en ny sjanger som ikke engang visste at den eksisterte. Det ble kalt alt mulig - "bullet heaven", "survivor-like", "auto shooter" - men det som egentlig skjedde, var at tusenvis av spillere innså at følelsen av å stå midt i et apokalyptisk inferno og skyte kuler, ild, hellige bibler og kniver mot horder av fiender var noe av det reneste man kunne kjøpe for lommepenger på Steam. Vampire Survivors åpnet slusene, og ut strømmet Brotato, Halls of Torment, Soulstone Survivors, 20 Minutes Till Dawn, og mer til.

Nå, nesten fire år senere, står vi her og ser Megabonk tre inn på scenen, klar til å videreføre arven. Og tro meg, jeg har spilt lenge nok til å kunne si dette med sikkerhet: det gjør det med hevnlyst. Der Vampire Survivors ga oss pikselnostalgi i to dimensjoner, tilbyr Megabonk et betydelig steg inn i 3D. Se for deg en PlayStation 1-estetikk, de litt hakkete animasjonene og de blokkerte figurene som føltes futuristiske den gangen, men som i dag minner mer om skulpturerte legobrikker med for mye selvtillit. Og likevel - eller kanskje nettopp derfor - passer det perfekt her. Det rå, kantede uttrykket fungerer perfekt i sammenhengen, som om utvikleren har forstått noe vi andre har glemt: at ufullkommenhet kan være stil. Lydbildet gjør også sitt, en retrofølelse i hver tone, men alltid med en intensitet som får pulsen til å stige. Jeg vil nesten kalle det stressmusikk, men det er et stress som kiler på den riktige måten, som kaffe som får hjertet til å slå litt for fort, men som samtidig gjør hele kroppen glad.

Vi kjenner igjen grunnformelen. Du dreper fiender, de spytter ut XP-krystaller, du samler nok og går opp i nivå. Men det er når du velger oppgraderinger - her kalt "tomes" - at det blir virkelig interessant. Våpnene og perksene spenner fra trivielt kraftige til helt absurde, og det er i miksen de skinner. Det kan være høyere skade, raskere tempo, større prosjektiler, eller hvorfor ikke et dobbelthopp som plutselig endrer hele følelsen av spillet? For det er her Megabonk tar et steg bort fra sine forgjengere. Her er det ikke nok å stå stille midt på skjermen og la helvete automatisk spy ut seg selv. Her hopper du. Her glir du på knærne som om du var Tony Hawk i sakte film. Her kaster du deg på et skateboard eller et sverd og surfer gjennom et hav av fiender. Og i noen tilfeller klatrer du til og med på veggene. Det er vanvittig. Det er kaos. Og det er nettopp derfor det fungerer. Når du får det perfekte "buildet", der alle fiender eksploderer i konfetti og XP og hele skjermen blinker som et epileptisk fyrverkeri, da er Megabonk ikke bare gøy, det er sjelesorg.

Og innholdet, herregud, det tar aldri slutt. Tjue karakterer, alle med distinkt forskjellige stiler, styrker og ferdigheter. En ridder her, en ork der, et skjelett på skateboard for de som vil ha en balanse mellom dødsforakt og street cred, en snikskytter med en busk som ghillie-drakt. Det er et karneval av absurditeter, men det er også derfor det er så variert at du hele tiden vil låse opp den neste. Våpensettet er like omfattende, med tonnevis av oppgraderinger, kombinasjoner og små raffinementer som gjør at ingen runder føles like. Legg til utfordringer, prestasjoner og modifikasjoner som gjør spillet enda vanskeligere for de som hater seg selv på en sunn måte, og du har en spillopplevelse som praktisk talt er bunnløs.

Likte du Vampire Survivors? Da trenger du ikke engang å tenke på det. Megabonk er et must. Jeg kan egentlig bare finne én torn i øyet, og det er den samme som jeg startet med: memeifiseringen. Jeg kunne ha klart meg uten den, for helt ærlig, "skill issue"-prat på skjermen når du dør er omtrent like morsomt som at noen siterer Family Guy i en begravelsestale. Men det er ikke noe som ødelegger helhetsopplevelsen. Når du står der og knuser bølger av skjeletter, slimmonstre og sjefer på størrelse med genmodifiserte kjempegriser, bryr du deg ikke om at en eller annen utvikler har kastet inn en tåpelig ahh-referanse. Da er det bare deg, skjermen og en dopamin-tsunami som skyller bort alle tanker om tid, ansvar og hverdagsliv.

Det er kanskje det eneste virkelige problemet. Ikke memene, ikke vanskelighetsgraden, ikke engang de klumpete animasjonene. Det er at timene forsvinner. Du sitter der, og plutselig er hele kvelden borte, barna venter fortsatt i barnehagen og middagen i ovnen har blitt til et stykke trekull. Megabonk er en tidsmaskin som bare går i én retning: fremover, raskere enn du rekker å reagere. Og når du våkner opp fra transen, noen runder senere, er det samme følelse hver gang, en blanding av eufori og mildt selvhat. Men det er det som er poenget. Det er derfor jeg spiller. Megabonk er kort sagt en utmerket representant for sin sjanger. Det er avhengighetsskapende, givende og akkurat så sinnssykt som det må være for å skille seg ut i et marked mettet av kloner. Og selv om jeg av og til har lyst til å rive ut øynene mine hver gang noen minner meg på "skibidi toilet", sitter jeg likevel her og smiler når jeg trykker på "one more round". Fordi det er så bra.

Så her sitter vi nå, etter timevis med intens knapping og et dopaminbad rett over hjernebarken, med en følelse som ikke kan fornektes: Megabonk er en smash hit. Det er rått, vanedannende og farlig lett å fortape seg i. Et spill som stjeler tiden din og gjør det med en så åpenbar arroganse at du nesten takker og bukker for å bli slukt av maskineriet. Og det er nettopp derfor karakteren lander der den gjør. En perfekt nier. Ikke bare fordi den forvalter arven fra Vampire Survivors, men fordi den gjør det med sin egen forskrudde sjel som nekter å la seg polere eller temme. Megabonk er et statement, et utbrudd, en avhengighet, og det er nettopp derfor den fortjener å bli skrevet ned som en av de store i sjangeren.