Jeg er ikke av den høymoralistiske sorten som mener at spillvold er galt og at krigsspill er moralsk fordervende og at vi blir desensitivert og emosjonelle krøplinger av å drepe andre mennesker i dataspill. Langt i fra. Jeg elsker mine maskingevær og håndgranater og blodsprutende fiender som hyler i smerte idet jeg kjører motorsaga inn i vomma på dem.
Volden i seg selv bekymrer meg ikke så mye, det er mer holdningene som fremmes i enkelte spill. Det er en usmakelig trend på gang i spillbransjen. En forherligelse av private militærstyrker og romantisering av konflikter som tråkker litt for nært virkeligheten. EA har trådd uti dette smakløse minefeltet før med Army of Two, og nå også med Mercenaries 2.
Spillet handler om en fiktiv borgerkrig i Venezuela, der alle slåss mot alle. En korrupt president mot oljeselskapene mot folkets frigjøringshær, og så videre. Som skruppeløs leiesoldat er du ute på hevntokt mot presidenten som bedrar deg i spillets aller første oppdrag, og påtar deg derfor jobber for alle grupperinger mot penger. Spillmessig står du nesten helt fritt til å bevege deg hvor du vil og gjøre hva du vil.
Det første Mercenaries var en fornøyelig opplevelse, der man jaktet på krigsforbrytere og generaler på en diger slagmark. Men oppfølgeren føles mye mer smakløs. Kanskje er det de dårlige forsøkene på humor som faller flatt på trynet nesten hver eneste gang. Dialogen er helt uten snert, og manuset er til tider pinlig dårlig. Det hjelper heller ikke at jeg ikke klarer å bry meg det døyt om hovedpersonen og privathæren hans, fordi de er totalt sjarmløse og uinspirerende. Uansett hvem av de tre heltene du velger å spille.
Grafisk sett er ikke spillet spesielt imponerende. Animasjoner og fysikk er så som så, det ser rett og slett ut som grafikkmotoren sliter av og til. Gress og trær tegnes opp på skjermen bare noen meter fra deg når du beveger deg fort, og det ser merkverdig ut. Mennesker beveger seg stivt og unaturlig, og bilene har en latterlig lett og unaturlig fysikk. Motorsyklene er noe av det mest bisarre jeg har prøvd å kontrollere, de er så og si umulig å styre. Grafikken bærer tydelig tegn om at dette spillet også er utviklet for Playstation 2, for det er lite som vitner om et nestegenerasjonsspill her.
Når det smeller og eksploderer er spillet på sitt beste. Bensintanker eksploderer og bygninger raser sammen, og spillet er faktisk god underholdning på sitt mest destruktive. Man føler kraften av eksplosjonene og varmen fra flammehavet.
For spillmessig er Mercenaries 2 faktisk ganske underholdende til tider, men jeg må innrømme at jeg sliter med å holde på interessen. Spillet føles av og til unødig komplisert for sitt eget beste, å samle olje og penger som skal brukes til å kjøpe alle mulige forskjellige flyangrep og støttegjenstander blir fort uoversiktlig og forvirrende. Det er moro å bli kjent med de ulike fraksjonene og sette de opp mot hverandre, men det blir fort rotete når man reiser rundt og ikke helt har oversikt over hvem man er venn med og hvem man skal skyte på.
Et annet morsomt element er oppbyggingen av sitt eget hovedkvarter, der man i starten av spillet rekrutterer folk til sin egen hær. Dessverre er det bare plass til en håndfull personer her, og det føles litt som om utviklerne burde brukt mye mer tid på å lage hovedkvarteret litt mer omfattende og nyttig.
Flerspillerdelen er også et pluss her. Alle spill blir selvsagt kulere når man kan spille sammen med en kompis, men miljøet i Mercenaries 2 passer ganske så bra for kompisspilling.
Så det er ikke det at Mercenaries 2 ikke er et artig spill. Jeg storkoste meg flere ganger i løpet av spillet. Det er bare det at det var minst like mange ganger der jeg satt og ristet på hodet og irriterte meg over tekniske svakheter og elendig design. Det føles rett og slett for upolert litt for ofte, både teknisk og designmessig. Replikkene til hovedpersonene gjentar seg i det uendelige og går en på nervene etter hvert. Å bli sittende fast i en kvist som er tynnere enn en lillefinger når man løper for livet er ekstremt frustrerende. Fiendene oppfører seg som regel som hodeløse kyllinger hele tiden. Fotgjengere kaster seg foran bilen din (noe som resulterer i en meningsløs pengebot i et eller annet forkvaklet forsøk på å opprettholde en bitteliten dose moral i spillet). GPS-en er til tider like hjelpsom som en blind kartleser. Og så videre.
Så dermed ender man opp med et relativt smakløst actionspill som sliter med å motivere meg, og som har mange frustrerende elementer. Men allikevel et actionspill som har sine glimrende øyeblikk gjemt innimellom alle svakhetene.