Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty

Siden Sony i sin tid annonserte PlayStation 2 maskinen, har et spill vært på alles lepper. Metal Gear Solid 2, oppfølgeren til PSone’s nok mest ambisiøse spill noensinne, har husert som utallige screenshots, samtale emner mellom redaktører og små filmer på diverse messer - og hver gang med samme resultat. Lengslen er blitt forsterket og utsikten til å spille enda et kapittel i en sublim serie, har vært øverst på ønskelisten.

Helt siden sine barndoms dager i Kobe, hvor Hideo Kojima lekte kjeltringer og soldater, gjemte seg bak murer og skjøt på fiktive fiender, har han hatt en drøm om, å forene sin kjærlighet for film med hans fascinasjon for spill. Allerede som 12 årig skrev han en 600 sider lang dreiebok til en film og filmet små biter sammen med en kompis, som han så tok penger for å la kvarterets barn se. I gymnaset ble han for alvor tent på tanken om et spill, hvor alle hans ideer kunne leves fullt ut. Og etter spill som Snatcher, Policenauts og det opprinnelige Metal Gear Solid, er spill guruen tilbake med sitt mest ambisiøse prosjekt noensine.

Grafikk som ikke kan matches
Grafisk er det intet det kan røre Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty. Fans som bare har spilt demoen kan glede seg til et ferdig spill, hvor det er jobbet for en hver detalje. Uendelige flotte lyskilder, detaljerte karakterer, store miljøer og knasende lekre overflater på samtlige polygoner. Konami har virkelig jobbet videre med spillet siden dets inkludering på Z.O.E. utgivelsen og hele overflaten er nå flottere enn noensinne. Dette gir seg bl.a. utslag i den overdådige introen. Bygget opp nøyaktig som en film, serverer den en stemning og en knallhard klippestil som mest av alt, minner om det man ser i mange amerikanske storfilmer - noe denne industrien har forfinet gjennom en årrekke.

Musikken er også vidunderlig. Harry Gregson-Williams supplerer den originale melodien med frekke underliggende temaer som vakkert veves sammen til en sonisk opplevelse, som får spillet til å fremstå meget polert. Fra de enkle bass riffene til den lekende hihaten. Det fungerer utrolig bra og viser hvorfor det var en så god idé, å leie inn en ekte filmmusikk komponist til å ta seg av dette.

Snirklet inn i det forvirrende
Historien er toerens største fornøyelse. Hideo Kojima har alltid vært en japansk spillutvikler på både godt og ondt. Godt fordi japanerne som regel kan se potensialet i å vrenge å snu litt på alt og gi det noe ekstra, dårlig fordi denne siste episoden er enda mer dryppende i melodramatiske scener og forviklinger. Det har alltid vært en del av spillene hans, helt siden Snatcher, men i MGS2: SOL tar det til tider overhånd. Det blir aldri tåpelig og er langt fra, hva man finner i andre spill på PlayStation 2.