Metal Gear Solid: Master Collection Vol. 1

Med noen års mellomrom fødes det mennesker med et så skyhøyt genialt kaliber at det ikke bare preger mediet de arbeider i, men at avtrykket deres gir ringvirkninger langt utenfor deres egentlige virkefelt. I filmens verden brukes ofte begrepet auteur for å beskrive disse mesterne, som har en slags universell finger med i nesten alle deler av sine ulike produksjoner og former dem i henhold til deres spesielle kvalitet. I spillverdenen er det lett å snakke om Hideo Kojima, den mytiske hjernen bak Metal Gear Solid, som en auteur, spesielt med tanke på hans maniske interesse for film.

Siden Metal Gear 1987, som Kojima skrev, produserte og utviklet, har han gjennom en jevn strøm av spill av høy kvalitet bygget opp en persona som de siste årene nærmest har gitt ham gudestatus. Problemet, eller kanskje den naturlige konsekvensen, er at egensindige auteurer ofte skaffer seg fiender. Hideo Kojima på sin side havnet på kant med utgiveren Konami. Eieren av varemerket Metal Gear.

Hvis du tar Kojima på ordet, er historien omtrent slik: Skaperen Kojima ønsket å gjøre en "grand exit" med den femte delen av Metal Gear Solid -serien, Phantom Pain, og gikk langt over budsjettet. Konami, som hadde planer om å fase ut sine AAA-utgivelser til fordel for hjernedøde, men lønnsomme gacha-mobilspill og pachinko-maskiner, avskjediget ham til slutt som administrerende direktør for spillet. Dette førte, ikke overraskende, både til at spillet ble kansellert og at spillskaperen selv gikk av. Kojima har siden gått videre og blitt en verdensstjerne som alle vil jobbe med, fra Guillermo del Toro til Nicolas Winding Refn, Lea Seydoux, Mads Mikkelsen og Norman Reedus, mens Konami har vært opptatt med å gi ut intetsigende storfilmer som Metal Gear: Survive og eFootball. Hvorfor denne historietimen? Fordi Metal Gear Solid: Master Collection Vol. 1 først og fremst bør sees i lys av Konami og deres grådighet.

Master Collection Vol. 1 består av fem spill: Metal Gear, Metal Gear 2: Solid Snake, Metal Gear Solid, Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty, og Metal Gear Solid 3: Snake Eater, i en strukturelt sett ikke særlig godt pakket samling, der de to første spillene har sin egen tittel på dashbordet, og de tre andre åpnes separat. Det hadde vært mye mer praktisk om alt var samlet på ett sted og faktisk rettferdiggjorde navnet "samling".

Når du først er inne i spillene, er imidlertid startmenyene pene og relativt innholdsrike, om enn noe stive. Det er, i tillegg til spillene, tegneserier, lydspor, manualer og mesterbøker i overflod, samtidig som det er lett å se gjennom røykteppet som er dette rotet, og legge merke til at det er mange hull innimellom. Hvor er for eksempel Gamecube-nyinnspillingen av det første Metal Gear Solid, Twin Snakes? Hvor er PSPs Peace Walker, som henger sammen med Snake Eater? Når det gjelder tidligere samlinger, forsvarer Konami seg med at Twin Snakes ikke er så bra på grunn av Kojimas manglende involvering, men det gjelder neppe Peace Walker, som ble inkludert i 2013 Legacy Collection. For en £50-samling med fem minst 18 år gamle spill kalt <em>Master Collection<em> bør vi definitivt forvente mer.

Og spillene i seg selv? Innholdet er knapt verdt å nevne. Jeg spilte det første Metal Gear Solid på nytt i forbindelse med denne anmeldelsen (og dyppet tærne i de andre titlene), og det er fortsatt utrolig hva Kojima fikk til i 1998, til PSX. Eventyret, som ble kjent som The Shadow Moses Incident i Metal Gears historie, kunne praktisk talt ha blitt utgitt i dag, med oppdatert grafikk, og ingen ville hatt en anelse om at dette var en 25 år gammel tittel! Det har alt det Kojima har mestret som få andre. En fartsfylt, unik filmfortelling med både aktuelle og tidløse temaer, et variert gameplay som blander sjangre som action, stealth og gåter, og en helt tåpelig tone som ikke er redd for å diskutere genteknologi og atomkrig. Det er så latterlig smart, kult, velskrevet og ofte smakløst - og ingenting av dette er fjernet - at du ikke tar øynene av skjermen et sekund. Men 99 % av dere vet dette.

Det er imidlertid ikke innholdet, men formen på disse spillene som er virkelig interessant. De to første Metal Gear -titlene er ikke mye å snakke om. For meg er de kuriositeter, nødvendige i en samling som tidsdokument, men meningsløse å spille. Men de tre Solid -spillene har det vært mye snakk om på forhånd. Har det blitt gjort noe for å friske dem opp? Svaret er kort og godt nei. Det første spillet kan skryte av en bildefrekvens på halvstabile 30 bilder i sekundet og 1080p-oppløsning, mens de to oppfølgerne er nøyaktig de samme spillene som ble utgitt i 2011 HD Collection, i 1080p og med "sikte på 60 bilder i sekundet." Switch-versjonen kjører alt bærbart i 720p og 30 bilder i sekundet, men øker oppløsningen til HD i dokket modus.

For meg spiller det ingen rolle at Konami har vært transparente (alle tekniske spesifikasjoner står på nettsidene deres) og at dette ikke er remastrede versjoner. Åpenhet er ingen garanti. For høyere karakterer, i en Master Collection i 2023, bør vi ha 4K-støtte og både høyere og mer stabile bildefrekvenser. Sånn er det bare. Metal Gear Solid: Master Collection Vol. 1 bør derfor først og fremst betraktes som utgivelsen av et uberørt dokument fra fortiden, noe man absolutt kan velge å feire og applaudere, hvis man ønsker det. Personlig synes jeg det ville være å gjøre det altfor enkelt for Konami.

Nei, det er ikke mye her som rettferdiggjør et kjøp hvis du allerede eier det tolv år gamle HD Collection, eller det ti år gamle Legacy Collection. Metal Gear Solid: Master Collection Vol. 1 er velfylt, men ufullstendig, inneholder gode spill som kunne vært oppdatert, og putter penger rett i lommene på en grådig utgiver. Kjøp, men bare i nødstilfeller og på egen risiko.