Metro Awakening VR

4A Games' Metro-spill har imponert med sin personlige historie og sitt miljø, men fremfor alt med sitt tekniske raffinement. Derfor er det ikke rart at forventningene steg da det ble avslørt at neste del i serien skulle bli en virtuell virkelighetsopplevelse. I motsetning til andre Metro-spill er Metro Awakening utviklet av den mangeårige virtuelle spillutvikleren Vertigo Games, så den underjordiske verdenen i Moskva etter atomkrigen er i gode hender. Eller er den det?

Før hendelsene i Metro 2033 får Sedar, en feltlege som kommer tilbake fra tjeneste, vite at kona har gått tom for angstdempende medisiner. Dette har allerede skapt problemer i lokalsamfunnet, så for det felles beste og for kona setter Sedar seg for å finne mer medisin utenfor det sikre nettverket, der dødelige farer venter i mange former.

Metro Awakening holder ikke mye tilbake med historien. Livet under jorden, kampen mot mutanter og ventingen på døden, er en dyster affære, og det blir synlig og følbart for spilleren ved hver eneste sving. Karakterene prøver å finne håp der de kan, men karakterenes harde skjebne sørger for at spillet ikke etterlater deg med en god følelse. Delvis av denne grunn føles Awakening tungt å oppleve. Det er mørkt under bakken hele tiden, og selv de få lyskildene som finnes, må vedlikeholdes eller lades opp med jevne mellomrom for å se fremover. Samtidig er den lyse uteluften ensbetydende med en knitrende geigerteller, og med det en raskt utviklende tåkesyn og kvalme. Balansegangen mellom å bli kokt levende i dagslys eller å bli maltraktert av monstre i skyggene krever sitt.

Den spennende kampen for å overleve oppleves gjennom heltens øyne. I avgrensede miljøer tar du deg frem på en enkel måte, enten ved å teleportere deg eller streife fritt rundt med virtuelle hender, gjennom en rekke utfordringer. Progresjonen er balansert mellom monstermøter og løsning av små gåter, men mye av tiden går med til å vandre gjennom tomme korridorer og bygningsruiner, noe som riktignok blir litt kjedelig.

Teknisk sett er Metro Awakening godt vedlikeholdt. Karakterens hender følger bevegelsene til kontrolleren nøyaktig, noe som er bra, fordi de brukes til å vippe ting rundt i spillet. Spilleren må blant annet vri på ventiler for å lukke dem, rulle laderen, sveive dører og lade våpen, inkludert håndtering av magasinene. Handlingene flyter greit, og det er mye å gjøre, men repetisjonen av de samme tingene kan til tider bli frustrerende. Spesielt er det logisk å lade hodelykten ved å fomle med laderen, men å gjøre det igjen med noen minutters mellomrom blir virkelig irriterende etter noen timers spilling. I tillegg til håndteringen av våpenet er også skytingen gjort så autentisk som mulig. Det betyr først og fremst at det ikke er mulig å skyte fra hoften. Hvis du ikke sikter nøyaktig gjennom kornet eller siktet, er det nesten håpløst å treffe mål, spesielt litt mindre mål. Selv på den enkleste vanskelighetsgraden er dette en utfordring i møte med en flerhodet sverm av fiender. Selv om jeg setter like stor pris på realisme i spill som i filmer, spiller jeg spill delvis for å unnslippe og underholde meg selv. Det virkelige livet, i hvert fall når det spilles, er tregt og til slutt kjedelig.

Spillets visuelle utseende er perfekt. Det er nok av detaljer som gir liv til omgivelsene og gjør det underjordiske Moskva stemningsfullt. Selv om lys er smart brukt som en del av spillet, er verden irriterende mørk. Den konstante vandringen i mørket og vadingen gjennom døden er bedøvende, selv om likene og monstrene du møter ser kule ut. Animasjonen er godt utført, så alle håndbevegelsene ser troverdige ut. Spillet kjører problemfritt på PlayStation 5 uten merkbare innlastingshuller, men kvalmen er selvforklarende etter mindre enn en time med fri roaming. Med teleportering er det derimot en kamp å holde følge i kamp, så det er et vanskelig valg.

Spillets lydbilde er polert. Effektene er troverdige og varierte for å holde stemningen levende. Spenning og skrekk skapes på en vellykket måte av de ulike raslingene og hvesningene fra ruinene i underverdenen og monstrenes motbydelige og troverdige skrik. Lydsporet har en ekte tretthet og melankoli som følge av livets hardhet, og karakterene har en troverdig russisk barskhet som er passende for den verdenen som presenteres. Den mørke og myke musikken er av høy kvalitet, men minimalistisk, og holder stemningen tung og melankolsk, slik at atmosfæren ikke blir for lett.

Metro Awakening er et litt merkelig tilfelle. Forventningene og entusiasmen til spillet var høye, og teknisk sett er alt som det skal være. Grafikken er spektakulær, spillopplevelsen smidig og verdenen interessant, men det er likevel noe som skurrer. Den mørke og dystre spillopplevelsen setter raskt sine spor, spesielt når den fysiske kvalmen er til stede hele tiden. Selv om du kan gjøre mye med virtuelle hender, føles opplevelsen noe falsk når den er virtuell: som å spille et vanlig FPS-spill med virtuelle pinner. Det blir også kjedelig å gå for lenge i tomme korridorer og å spille i døde miljøer. Merkelig nok stemte ikke stemningen overens med spillet jeg opplevde, og totalopplevelsen etterlot meg hul.