Microsoft Flight Simulator 2024 på PlayStation 5

Jeg har alltid elsket tanken på å fly. I alle spill der jeg får sjansen til å sette meg bak spakene på et luftbårent objekt, er det dit jeg går først. Flyplassen, for eksempel, er alltid min første destinasjon i alle GTA-lignende titler, og jeg vil være så dristig å si at jeg også har blitt ganske god til å fly i spill med årene. Så da det ble annonsert at Microsoft Flight Simulator (2020) skulle lanseres, ble jeg like deler glad og forferdet. Glad fordi jeg endelig skulle få muligheten til å fly i en nesten autentisk opplevelse, og forferdet fordi jeg verken eide eller hadde planer om å skaffe meg en plattform som simulatoren ble utgitt for. PlayStation var det systemet jeg primært spilte på på den tiden, og selv om jeg senere skaffet meg en Switch, hjalp ikke det så mye, for det var selvfølgelig enten PC eller Xbox som var nødvendig for å ta til himmelen i Microsofts regi. Jeg måtte holde meg på bakken.

Nå er det selvfølgelig ikke 2020-utgaven jeg skal snakke om, men oppfølgeren Microsoft Flight Simulator 2024 som skal diskuteres, men i lys av avsnittet ovenfor kan du sikkert forstå min glede da redaktør Mäki, bare timer etter at jeg kom tilbake til redaksjonen, sendte ut spørsmålet om hvem som kunne tenke seg å anmelde den høyaktuelle PlayStation 5-versjonen. Endelig var det på tide å ta på meg pilotbrillene og sette meg bak spakene på en hel rekke ekte (om enn simulerte) flymaskiner for å finne ut hva jeg hadde gått glipp av i alle disse årene. Og med dette drømmende tilbakeblikket ønsker jeg deg velkommen til Microsoft Flight Simulator 2024.

Det første jeg legger merke til når jeg starter opp mitt nye liv blant skyene, er hvor lang tid det faktisk tar å starte opp Microsofts nye PS5-versjon. Jeg forstår selvsagt at et spill som bokstavelig talt laster inn ressurser fra alle verdenshjørner, trenger en stund på å bli klart, men for en som har blitt vant til den nåværende generasjonens lynraske SSD-ventetider, er det likevel en forandring å måtte vente opp mot halvannet minutt før jeg kan komme i gang. Når ventetiden er over, er det imidlertid på tide for meg å lage min egen pilot gjennom en ganske enkel karakterskaper etter standard standarder. Til tross for mine reservasjoner mot at en personlig pilotavatar i det hele tatt er nødvendig i en førstepersonssimulator, tar jeg oppgaven på alvor og lager en pilot som jeg forestiller meg er en eldre versjon av GTA Online-karakteren min, og som i et parallelt univers har forlatt den kriminelle løpebanen for å forfølge drømmen sin (eller muligens min) på heltid.

Selv her merker jeg imidlertid at Microsofts flysimulator ser ut til å lide av noen ytelsesproblemer, ettersom bildet blir litt hakkete, samtidig som Microsofts flysimulator ser ut til å ha problemer med å laste inn enkle ting som den lille mengden skjorter eller frisyrer som jeg skal kle min gamle bråkmaker med. Det har selvfølgelig svært lite med selve spillet å gjøre at jeg må vente noen sekunder ekstra før jeg kan se hvilket energidrikkmerke som kjennetegner en av kjeledressene som tilbys, men samtidig kan jeg synes det til syvende og sist er et overflødig element som også trekker ned de tekniske forventningene til resten av simulatoren. En karakterskaper er selvsagt ikke en nødvendig komponent her, men hvis den skal være med, er det min ydmyke mening at den i det minste bør fungere feilfritt.

Men nok om det, for noen få knappetrykk senere får jeg endelig sette meg bak spakene i et lite privatfly. Etter en trøblete start der spillet dessverre ikke klarte å laste inn instruksjonene som flyinstruktøren min skulle dele med meg, fikk jeg endelig lagt Bromma flyplass under meg og ta mine første snublende vingesteg i Microsofts verdensomspennende simulering. Og ja, det var magisk, men også mye vanskeligere enn jeg hadde forventet. I ettertid sier det seg selv at Grand Theft Auto ikke kan sammenlignes med Microsoft Flight Simulator, men den kjepphøyheten jeg hadde bygget opp i løpet av årene i Los Santos' luftrom, var nå borte, og jeg måtte lære alt fra bunnen av. For eksempel skal nesen på flyet være vinklet oppover for å regulere hastigheten, mens for mye motorkraft i den posisjonen vil føre til at høyden min blir alt for stor. Hvis du vet noe som helst om fly, har du sikkert identifisert en håndfull feil bare i den ene setningen og kan sikkert konkludere med at jeg ikke vet hva jeg snakker om i det hele tatt, men jeg vil kontre med at jeg lærer! Hele tiden! Og det er en av de gode tingene med Microsoft Flight Simulator, jeg føler at jeg hele tiden lærer nye ferdigheter om hvordan man håndterer fly, fra grunnleggende takeoff og landing til aerodynamiske leksjoner som man må ta hensyn til i luften. Det er ikke alltid like lett, men det er kanskje derfor jeg føler at jeg vokser i rollen jo mer tid jeg tilbringer i luften.

I tillegg føler jeg at Microsoft Flight Simulator 2024 gir meg akkurat nok informasjon til at jeg føler at jeg kan håndtere utfordringene uten at spillet holder meg i hånden i særlig stor grad. Instruksjonene er til og med ganske sparsomme, og mye overlates til min sakte økende følelse av kontroll til å håndtere trinn for trinn. I utgangspunktet liker jeg det, men noen ganger blir det faktisk litt for vanskelig å tyde hva spillet vil ha fra meg, ettersom de robotlignende stemmene ofte bruker et språk som føles tilpasset ferdig utdannede piloter og ikke nyutklekkede liksom-piloter som meg selv. En betydelig del av treningen består imidlertid i å lære seg en rekke hurtigtaster for hvordan man styrer flyet, noe som er litt synd med tanke på hvor detaljerte cockpitene til flymaskinene faktisk er. Hver eneste lille kontroll er tilsynelatende representert og kan interageres med, men jeg får aldri noen leksjon i hvilke knapper og spaker som faktisk gjør hva. Så vidt jeg har forstått, kan informasjonen sikkert leses gjennom ulike sjekklister som jeg i min nybegynnertilstand ikke forstår, noe som betyr at jeg aldri, til tross for gjentatte forsøk, har klart å starte farkosten min på egen hånd. På den ene siden er det selvsagt gledelig at jeg kan være i luften relativt raskt, men samtidig føles det alltid som om jeg går glipp av en viktig del av opplevelsen når jeg ikke får lov til å klikke og vri på ulike instrumenter slik jeg forestiller meg at ekte piloter gjør. Spesielt når alt er tilgjengelig foran meg og kunnskapen om "hvordan" er det eneste som mangler.

Når jeg først er oppe i luften, er det imidlertid ikke noe jeg tenker så mye på, for det er lett å miste det meste av kritikken når jeg ikke bare styrer mitt eget fly, men faktisk også flyr over Stockholm, Göteborg, London, Sydney og andre kjente og ukjente steder i verden. Ekte steder som åpner øynene mine for det jeg egentlig allerede visste, men som jeg likevel har godt av å bli minnet på. Verden er et stort sted. Og gjennom Microsofts flysimulator kan jeg oppleve den i sin geografiske helhet fra stuen min. Selv om opplevelsen stadig er full av optimeringsproblemer, med teksturer på bakken som ofte blinker inn og ut av synsfeltet mitt, og selv om jeg hadde håpet at slike problemer ville ha blitt løst siden spillet faktisk ble lansert for PC og Xbox allerede i fjor, er det en sann fryd å reise over himmelen og se ned på våre faktiske landskaper som utfolder seg i all sin prakt. Jeg opplever noen problemer med bildeoppdateringen til tider, og jeg skulle gjerne ha sett at frekvensen ble økt til 60 bilder i sekundet. Det er mye å forlange av et spill med verden som scene, men når en så stor del av opplevelsen er basert på å skue ut over utsikten, hadde det bidratt med det lille ekstra om alt fløt bedre enn det gjør nå. Jeg føler også at grafikken føles litt utdatert og ikke alltid like fin og skarp som jeg hadde forestilt meg på forhånd. Tekniske mangler er der og trekker dessverre karakteren litt ned, men for meg er det lett å ignorere når jeg lever i pilotrollen.

De har også gjort en god jobb med å utnytte den geniale teknologien i DualSense-kontrolleren, både når det gjelder motstanden i triggerne når jeg korrigerer roret, men også vibrasjonene og den innebygde høyttaleren brukes flittig på en tilfredsstillende måte. Jeg er glad for at man har tenkt på mulighetene for å skape ytterligere innlevelse med PS5-maskinvaren, og det er lett for meg å drømme videre og leke med tanken på en mulig PSVR2-oppdatering en gang i fremtiden. Tanken på å kunne se ut av frontruten og se verden under med en enkel nakkebevegelse kan virkelig gjøre underverker for innlevelsen, på samme måte som det gjorde i Gran Turismo 7. Dessuten kunne den irriterende analoge musepekeren i cockpiten ha blitt erstattet med et bevegelsesfølsomt kontrollsystem som til og med kunne ha gitt utviklerne et insentiv til å lære meg å starte flymaskinen manuelt, slik at jeg ble helt oppslukt av omgivelsene mine. Og det ville ikke ha vært bra for den virkelige jobben min, studiene eller det sosiale livet mitt, for jeg ville sannsynligvis aldri ha forlatt det digitale flyet mitt igjen.