MindsEye

Jacob Diaz har det ikke lett. Årene som spesialsoldat har satt sine spor, og i tillegg til totalt hukommelsestap har han fått en mystisk KI-brikke implantert i nakken. Når Las Vegas (Redrock) ordfører Shiva Vega og den maktsyke teknologimilliardæren og administrerende direktøren i Silva Industries, Marco Silva, tørner sammen, starter en voldsom kamp om Redrocks fremtid, og viklet inn i ulike interesser finner vi stakkars Jacob, uten hukommelse og med rimelige mengder PTSD til å passe inn i rollen som plaget underdog-helt som snubler over en gigantisk konspirasjon som truer menneskehetens fremtid.

Premisset for MindsEye er ikke originalt. Det er ikke unikt eller interessant. Snarere tvert imot. Vi har sett denne historien og disse karakterene i hundrevis av spill før, og det er tydelig at Build A Rocket Boy har holdt det enkelt når det gjelder synopsis og narrativ struktur. Det er Isu-delen fra Assassin's Creed, hacking/AI-delen fra Watch Dogs, oppdragsstrukturen fra Mafia II og små deler av GTA V blandet sammen til en kompott som føles slapp, men ikke dårlig. Slitsomt, men ikke uinteressant. Til å være det første store spillet fra GTA-produsent Leslie Benzies hadde jeg definitivt forventet mer. Mer nerve, mer humor, mer originale karakterer og fremfor alt: mer attitude. MindsEye føles som et generisk midt-på-treet-spill fra første stund og i de få timene det varer, og passer nok bedre i salgsbingen enn øverst i fullprishylla, hvis jeg skal være helt ærlig.

I motsetning til GTA IV og GTA V (som Leslie produserte og dermed var en superviktig del av), er det ingen direkte dynamisk oppdragsstruktur her, og akkurat som i for eksempel Mafia II handler den åpne verdenen mer om et bakteppe for å gi en følelse av total frihet, heller enn å gi spilleren helt frie hender med alt som finnes i Redrock. MindsEye er dermed relativt lineært og det klarer aldri å overraske eller riste av seg de gamle konseptene som denne typen oppsett kommer med, og det synes jeg er trist. Utover det er ikke historiefortellingen noe å juble over, dessverre. Dialogen er forutsigbar og intetsigende, og selv om det finnes stemmeskuespillere som gjør det ganske bra, er det ingenting her som engasjerer eller skaper noen form for spenning eller nysgjerrighet, noe som selvfølgelig gjør at mesteparten av de ti timene det tok meg å nå slutten - føltes som en vanlig transportstrekning. Den lille samfunnskritikken som ligger innbakt i måten MindsEye tegner et fremtidig overvåkingssamfunn på, har man allerede sett i 100 andre produksjoner, og jeg hadde som sagt ønsket meg noe mer unikt med sin egen vri.

Når det gjelder spillmekanikken, er det selvsagt tydelig at deler av teamet bak MindsEye kommer fra Rockstar og har jobbet med både GTA IV og V. Jacob beveger seg som Michael i Grand Theft Auto V, han skyter som Michael og tar dekning under skuddvekslinger - som Michael. Kjøringen føles også veldig lik den i GTA V, og det er bra. Det er ting i mekanikken som må strammes inn og poleres opp, men det er ikke dårlig her heller. Bilene er morsomme å kjøre, og jeg synes det er glimt av briljans i ildkampene når det gjelder hvordan Jacob beveger seg. Å plukke av fiender (i hopetall) kommer av det faktum at MindsEye er utrolig enkelt, selv på 'Hard'. Fiendene er riktignok mer kinkige enn om du spiller på "Normal", men Jacobs helse lades (automatisk) så raskt etter at han blir truffet at det nesten aldri er noen reell fare, og dette sammen med elendig kunstig intelligens gjør at kampene føles som historien - kjedelige.

Det er mange NPC-er i dette spillet som er så kunnskapsløse og som åpenbart løper langs oppmerkede stier i stedet for å reagere på omgivelsene sine, at jeg ved flere anledninger stoppet opp, så på dem i bevegelse og lo så neseborene mine blusset. Det er så utrolig tydelig at Leslie & Co ikke har hatt tid til å fullføre selve grunnpilarene i MindsEye og, som så mange andre, har kastet ut et spill som kanskje burde ha vært bakt i ovnen i minst et halvt år til. På denne måten, og med tanke på hvor øde og hul spillbyen Redrock føles, med dumme politifolk og gytende sivile biler, minner dette til tider nesten uhyggelig mye om Cyberpunk 2077 ved utgivelsen. På toppen av det hele er dette spillet fullt av bugs som, som sagt, aldri burde ha blitt utgitt i denne tilstanden. Mellomsekvensene hakker og hakker, biljaktene hoster og hakker, og på PC har MindsEye krasjet fire ganger på ti timer. På en maxet Omen 16 Max fra HP har dette spillet ofte dykket ned til absurde 10-15 bilder i sekundet, noe som selvfølgelig er helt uakseptabelt, og mengden ting i spillverdenen som forsvinner og dukker opp igjen, er langt over det som kan tilgis.

Var det én ting jeg aldri trodde jeg skulle skrive om Leslie Benzies første egenregisserte spill, så var det at det ville bli oppfattet som fantasiløst og generisk. Jeg trodde i det minste at originalitet og holdning ville være til stede her, selv om det så uferdig ut på forhånd. Det skjedde ikke, og det er lett å se at MindsEye ikke bare ble utgitt et halvt år for tidlig, men at det også ligner en ti år gammel GTA-kopi med de fleste elementene underkjent.