Mission: Impossible - Dead Reckoning Part One

Enten du tiltrekkes av filmens stilistiske presentasjon av den gamle skolen, de hårreisende stuntene som er praktisk designet og utført, de fantastiske intense sekvensene som bare blir mer og mer adrenalinpumpende etter hvert som sekundene flyr, eller kanskje bare at Tom Cruise nå representerer en slags messias for den tradisjonelle filmopplevelsen har Mission: Impossible blitt noe helt spesielt.

Siden Ghost Protocol har serien ikke bare klart å støpe en bunnsolid og interessant narrativ ramme, den har også klart å sette de heseblesende actionsekvensene i et fantastisk praktisk relieff. I likhet med John Wick og Top Gun: Maverick er dette analog blockbuster-underholdning i en digital tidsalder. Og ikke bare det, filmene har blitt bedre og bedre for hvert kapittel.

Det var derfor med et bekymret uttrykk i ansiktet at jeg satt i kinomørket de første 20 minuttene av Mission: Impossible - Dead Reckoning Part One, for mens åpningssekvenser vanligvis skal fungere som en kraftig toneangivende rytme, er dette en litt rotete affære som prøver å sette sammen ulike stilelementer på litt usikker grunn uten den slagkraften man forventer.

Men den bekymringen ble raskt gjort til skamme, for her kommer en av de mest intense, gjennomarbeidede, episke og minneverdige blockbuster-opplevelsene... ja, siden Fallout. Det er i bunn og grunn tre-fire lange sekvenser på steder som Abu Dhabi og Venezia, fire sekvenser som kontinuerlig bygger opp intensitet og tilstedeværelse gjennom det ene storslåtte scenebildet etter det andre og den ene twisten etter den andre.

Dead Reckoning er nesten Mad Max-lignende i den forstand at den setter det metaforiske kjøretøyet i toppgir relativt raskt, og bare stopper opp et øyeblikk for å gi seeren en pustepause. Nesten tre timer forsvinner som dugg fra en sommersol, og man kjeder seg aldri, som i aldri.

Cruise Den siste filmen er, som alltid, i godt humør. Han har en tyngde, et engasjement og en kjærlighet til Ethan Hunt -figuren som få i blockbuster-sfæren kan matche, og selv om noen sikkert vil stusse litt over hele pulp-identiteten, er det hele så utrolig selvbevisst konstruert at man smiler konstant.

Han er omgitt av mildt sagt fantastiske skuespillerprestasjoner, og spesielt Hayley Atwell gjør en strålende jobb som den nye karakteren Grace, som umiddelbart har blitt en fast del av det minneverdige persongalleriet. Skurken Esai Morales er en litt annen historie, og selv om han har den sammenbidte, gåtefulle personligheten til en god actionskurk, er dette mer Mads Mikkelsens Le Chiffre enn Javier Bardems Raoul Silva.

Kombinert med en fantastisk filmmusikk fra komponisten Lorne Balfe, fantastiske stunts over hele linja og Cruise i toppform, er Dead Reckoning perfekt sommerunderholdning, bare holdt tilbake av en litt treg start før filmen virkelig kommer i gang.

I likhet med Fallout, Rogue Nation og Ghost Procotol er Mission: Impossible den mest konsistente filmserien på markedet i dag, og det er ingen grunn til å tro at Cruise og kompani ikke er klare til å imponere neste år når Dead Reckoning Part Two avslutter serien slik vi kjenner den.