Mouse: P.I. For Hire

Helt siden jeg først kom over Mouse: P.I. For Hire, har jeg ivrig holdt øye med spillet og fulgt utviklingen av det. Årsaken er ikke en tilknytning til utvikleren Fumi Games eller en slags besettelse av selve tittelen, men rett og slett at dette prosjektet utstråler en karakter og personlighet som man ofte går glipp av når man konsumerer mye media og flakker mellom ulike spill så regelmessig som en anmelder gjør. Trailerne, de hyppige glimtene, den praktiske opplevelsen, alt dette overbeviste meg om at denne tittelen har "det"-faktoren fra et kreativt og kunstnerisk ståsted. Men holder det i lengden på historien?

Du trenger bare å oppleve den gummislangeanimerte, svart-hvite noir-fargepaletten fra 1930-tallet og det medfølgende vinyljazz-soundtracket for å vite at Fumi Games har truffet spikeren rett på hodet fra et audiovisuelt ståsted. Mouse: P.I. For Hire er en sann kreativ godbit, et slående og minneverdig kunstverk som er sterkt nok til å være den eneste grunnen til at du vil sikre deg et eksemplar og oppleve spillet selv. Det er ikke bare fantastisk å se på, det har personlighet og karisma overalt hvor du går, og verden ser virkelig ut som om den er hentet ut av en gammeldags tegneserie. Det er fantastisk og et overraskende godt grunnlag å bygge et actionfylt Doom-lignende skytespill på.

Mouse: P.I. For Hire er lineært strukturert, noe som betyr at du følger en mystisk fortelling om forsvunne mus, som snart utvikler seg til en storstilt korrupsjonsplan som er omtrent like tåpelig som en tegnefilm, selv om den har inspirasjon fra den virkelige verden. Selv om jeg gjerne skulle hatt litt mer handlefrihet i detektivelementet i spillet, et krav om å sette sammen ledetråder for å oppdage viktige sammenhenger og informasjon, fungerer historien og måten den er satt sammen på, og er interessant nok til at man har lyst til å følge den. Men sannheten er at Mouse's historie egentlig ikke er det viktigste salgsargumentet. På samme måte som i Cuphead er det en fortelling i hjertet av spillet som er nok til å holde deg motivert, men den virkelige substansen i dette spillet kommer i actionoppsettet.

Igjen snakker vi om en Doom-lignende opplevelse, der du beveger deg mellom ulike arenaer og bekjemper angripende gnagerfiender (eller krokodiller...) ved hjelp av et bisart utvalg av våpen og verktøy. Du kan sprinte rundt utrolig raskt i alle retninger, bruke ervervede evner til å gripe og løpe rundt i områdene, samtidig som du slipper løs en strøm av bly på møtende trusler. Når kaoset har lagt seg, kan du enten utforske kriker og kroker på jakt etter hemmeligheter eller gå videre til neste arena. Det er faktisk en ganske lineært strukturert opplevelse, veldig beslektet med Doom, og det er ikke en kritikk, bare noe du kanskje bør være oppmerksom på hvis du håper på mer åpent konstruert nivådesign.

Apropos banedesign, så har Fumi Games brukt sine kreative evner og servert et bredt utvalg av alternativer som tar deg rundt i hele Mouseburg og inn i en rekke unike biomer og steder. Ingen to nivåer føles eller ser like ut, og det er heller aldri en kjent måte å komme til slutten av et nivå på. Til tross for den mørke paletten oppleves alt du gjør som friskt og livlig, spesielt når kampene begynner og jazzlydsporet er skrudd opp til maks.

Det jeg vil kritisere er fiendene, da det bare er en håndfull fiendetyper i spillet, og for det meste kjemper de alle på lignende måter. Melee-fiender løper mot deg uten å tenke seg om, mens avstandsfiender holder seg tilbake og skyter kuler mot deg på avstand. Det er ingen ekstra evner eller mekanikk å ta i bruk, det er bare å løpe og skyte hele tiden, noe som kanskje ville vært mer tilfredsstillende hvis det var komplekse fiender i veien, i likhet med det Doom tilbyr med sitt brede utvalg av demoner med unike evner og ferdigheter. Som det er nå, gjør fiendene i Mouse lite inntrykk på deg, ettersom du kan feie gjennom dem uten særlig motstand. Og det samme gjelder til og med sjefene. Disse fiendene har en håndfull unike mekanikker og elementer, men typisk sett handler det om å unngå kulene deres og rett og slett skyte dem i ansiktet i retur.

Etter å ha sunket timer og timer inn i Mouse: P.I. For Hire, fant jeg også noen få andre designvalg som ikke helt resonerte med meg. Det er lagt stor vekt på å samle penger rundt på banen og bruke dem til å kjøpe baseballkort til minispillet i spillet. Det er greit nok, men å hele tiden måtte lete gjennom et nivå for noen få øre om gangen føles ikke akkurat tilfredsstillende, spesielt når valutasystemet egentlig ikke spiller inn i noen kjerneprogresjon. Måten hemmelighetene er inkorporert på er også en smule ujevn, da du noen ganger finner en hemmelighet som virker helt spesiell, bare for å bli belønnet med litt penger eller et avissamlerobjekt. Det kommer til et punkt der du slutter å føle spenningen ved å snuse opp skjulte områder, ettersom belønningen rett og slett ikke er god nok.

Det er på grunn av alt dette at Mouse: P.I. For Hire skiller seg ut som et spesielt spill, men kanskje et som ikke helt nådde sitt fulle potensial. Igjen, fra et kunstnerisk og kreativt ståsted, er dette spillet der oppe med de beste av dem. Det er et ekte høydepunkt på tvers av det visuelle og lydspekteret, med til og med den fantastiske stemmedialogen som håndteres briljant av hver respektive utøver. Alt dette fortjener uendelig ros. Men fra en spillvinkel er det sprekker i rustningen, med designvalg som gjør at opplevelsen til tider føles litt hul og endimensjonal.

Det er for eksempel en referanse til den Metroidvania-inspirerte nivåtraverseringen, som er et element som spillingen egentlig ikke utnytter særlig mye, og på samme måte føles plattformingen og utforskningen mer som et ekstra tillegg enn som et viktig kreativt valg. Dette er til syvende og sist bare noen få områder der Mouse: P.I. For Hire kunne ha forbedret seg og sett ut til å levere en opplevelse som er mer balansert på alle fronter.

Men hei, ikke la denne kritikken avskrekke deg fra å sjekke ut Mouse: P.I. For Hire. Når alt kommer til alt er Fumi Games en indieutvikler, og dette er deres debutprosjekt, og når man tar det i betraktning er det vanskelig å ikke bli annet enn imponert over hva teamet har kokt opp. Det er så mye karisma som utstråler fra dette spillet at det nesten er vanskelig å mislike det, og tempoet og skytespillet er sterkt nok til å holde deg underholdt når du ikke blir blendet av den utrolige kunsten og animasjonen. Så selv om det ikke er perfekt, er det en beundringsverdig innsats fra Fumi Games, som viser AA (eller høyere) ambisjoner til tross for at de bare er et indie-team.