My Child Lebensborn

Det er et par ting her i verden som virkelig byr meg ordentlig imot, som fyrer opp under min indre rettferdighetssans og gir meg lyst til å filleriste litt i folk. En av disse er fordommer og reinspikka rasisme, særlig når det rammer barn. Å holde barn ansvarlig for sine foreldres synder er noe vi burde ha lagt bak oss for lenge siden, og likevel er vi mennesker smålige og forferdelige skapninger til tider.

Få ganger har dette kommet mer tydelig til syne her til lands enn i årene etter andre verdenskrig. Frihet og uavhengighet var tilbake, og undertrykkelse var et tilbakelagt kapittel. Det vil si, slik skulle det ha vært, men det tok neimen ikke mange timene før vi nordmenn selv svarte med samme mynt, og det overfor dem som ikke hadde gjort noe som helst. Jeg snakker selvfølgelig om tyskerbarna, barn født av norske kvinner og tyske soldater. "Tyskertøsene" fikk hard medfart i de fleste landene som hadde lidd under nazi-okkupasjonen, men sammenlignet med hvor lite Norge egentlig hadde lidd under krigen (i forhold til andre europeiske land, vel å merke) var medfarten kvinnene fikk særdeles uproposjonal. Likevel er det nesten verre å lese om hvordan barna ble behandlet under hele sin oppvekst på 40- og 50-tallet, da barna tross alt ikke hadde gjort noe for å bli den de var.

Det er denne skampletten i norsk historie, som sjelden har kommet godt nok frem i lyset, som er tematikken for det nye norske spillet My Child Lebensborn. Utviklerne i Hamar-baserte Sarepta Studio skal ha ros for å tørre ta tak i et mørkt og dystert kapittel mange helst bare vil dysse ned, og ved å utvikle et spill om tematikken til mobile plattformer er sjansen muligens større for å nå et enda større publikum. For bare 30 kr får man adgang til dette spillet, og bare tematikken i seg selv gjør dette til en investering verdt å sjekke ut.

Du spiller en aleneforelder som i årene etter krigen adopterer et Lebensborn-barn (du velger selv om du adopterer Klaus eller Klara). I den lille bygda forsøker du å oppdra barnet etter beste evne og forsørge det, men nå står dere foran en milepæl. Barnet skal nemlig begynne på skolen, og som tilfellet ofte er på bygda vet alle hva slags barn det er du oppdrar. Det tar ikke lang tid før barnet opplever at en trygg og god skolegang slettes ikke er garantert for alle, og du som forelder må velge hvordan situasjonene skal håndteres. Skal du herde barnet og forberede det på livets harde realiteter, eller skal du oppfordre barnet til å vende det andre kinnet til og på den måten vise seg bedre enn bøllene og lærerne?

Det mest interessante med My Child Lebensborn er hvordan spillet makter å knytte bånd mellom deg som spiller og barnet. Det er ikke rent sjelden at jeg sitter sint og provosert igjen over opplevelsene barnet opplever, ikke minst når man tenker på at dette er basert på reelle opplevelser og situasjoner tyskerbarna opplevde på 50-tallet. Selv når jeg forsøker å gjøre alt jeg kan for barnet er det aldri nok, og måten foreldrenes synder rammer barnet skaper en vond følelse langt inn i hjerteroten. Spillet understreker samtidig at selv om mange tyskerbarn opplevde systemsvikt fra lærere og andre autoritetspersoner, var det gjerne medelevene og andre barna som var de verste bøllene. At barn kan være skikkelig fæle og ikke er så uskyldige som man gjerne skulle tro er en realitet mange har opplevd gjennom skolegangen, og spillet legger ikke skjul på det faktum at dårlige holdninger lett går i arv.

Som mobilspill er mekanikkene i spillet relativt enkle. Man har fem rom i huset man manøvrerer seg gjennom ved å trykke på knapper nederst på skjermen, samt noen uteområder som butikk, skole og friluftsområder. Barnet ditt skal mates, vaskes, lekes med og stelles, og alt må gjøres innenfor de syv dags-enhetene man har til rådighet per dag. Går man på arbeid får man mindre tid til rådighet, og enda mindre dersom man jobber overtid. Her bør arbeidsoppgavene planlegges i god tid, samtidig som man må være forberedt på uforutsette arbeidsoppgaver - plutselig kan barnet komme hjem og være tilgriset og møkkete, for eksempel.

Underveis i spillet kan du også lese deg opp på nyheter, føre en journal til barnet som han/hun skal få i fremtiden, og grave etter mer informasjon om barnets biologiske foreldre (barnets behov for å vite mer om sin far er et interessant apropos til nåtidens familiepolitiske debatter). I disse fasene av spillet får man små drypp av faktaopplysninger knyttet til krigen, og her ser man spillets muligheter som pedagogisk virkemiddel om et historisk kapittel som sikkert er ukjent for mange.

Her møter vi imidlertid også på et av spillets største problemer, for spillet kunne med fordel brukt langt mer tid på faktaopplysningene og det pedagogiske. Min umiddelbare assosiasjon går til Ubisoft-spillet Valiant Hearts, som ikke bare skildret håpløsheten og meningsløsheten rundt første verdenskrig, men som også hadde en solid oppslagsdel hvor man kunne lese seg grundigere opp på de forskjellige elementene rundt krigen. Opplysningene vi får i My Child Lebensborn blir på sin side noe usystematiske, fragmenterte og for lite detaljerte. Litt for ofte fremstår de også som veldig forenklede. Det blir for eksempel for enkelt når du noterer i journalen til barnet ditt at "Adolf Hitler skapte et system kalt arianisme", da raseideologien hadde bygget seg opp i akademia og etablert forskning noen tiår før krigen. Her er en mulighet spillet dessverre forspiller, hvilket er synd, for er det noe mobilspillmarkedet virkelig trenger så er det mer substans.

Enkelhet er et symptom som i bunn og grunn preger spillet i sin helhet. Spillmekanisk sett er spillet vært enkelt satt opp med pek-og-klikkmuligheter. Dette, kombinert med at det er svært begrenset hva slags aktiviteter man kan fylle dagene med, gjør at spillet veldig fort kommer inn i en gjentakende rytme som dessverre senker oppmerksomhetsspennet. Det er synd at et spill med et så viktig tema blir hemmet av så mange monotone og kjedelige øyeblikk.

Spillet kjører helt kurant på både Android og iOS, og har en lett og tilgjengelig tegneseriestil over seg. Musikken er sjelden fremtredende, noe som nok har sin sammenheng i valget av plattform. Språkmessig er det derimot litt å utsette på spillet. Engelsken er slettes ikke feilfri, og det hender man støter på både stavefeil og setningskonstruksjoner som hadde hatt godt av en liten språkvask. Dessuten er det et stort savn at spillet ikke er tilgjengelig på norsk. Med tanke på tematikken og målgruppen man kanskje først og fremst ønsker å nå, tror jeg spillet hadde vært tjent med norsk som valgbart språk.

My Child Lebensborn er et spill jeg virkelig ønsker å heie frem. Ikke bare er det morsomt å se et nytt norsk spill fra utviklerne bak Shadow Puppeteer, det er også godt og viktig å se spillutviklere ta litt sjanser når det gjelder konsepter og ideer. My Child Lebensborn er muligens årets viktigste spill, selv om den tekniske gjennomføringen har flere sider ved seg som kunne trengt mer fokus og polering. Det blir spennende å følge med videre på Sarepta Studio, og jeg håper studioets kilde til inspirasjon er like utømmelig som navnet deres tilsier.