Neon Blood

Året er 2053, og Alex McCoin er vår hovedperson - en hardkokt politimann som en gang var den beste i Viridis, men som nå er en skygge av seg selv. Implantatene hans er skadet av narkotikamisbruk, migrenen hans er hyppig, og politistyrken, som en gang så opp til ham, sukker over den belastningen han har blitt. Når en rekke drap på forskere fra nettklærfirmaet NilCorp skjer, blir han innblandet i en kjede av hendelser som ikke bare vil endre fremtiden hans, men også fremtiden til alle byens innbyggere. Vi møter alt fra superhackere og mutanter til cyberpoliti og rottefolk - alle formet som Bladerunner og Cyberpunk 2077, og vi snubler usikkert av gårde uten å vite hvilken vei vi skal gå.

Da jeg så trailerne for Neon Blood, ble jeg umiddelbart veldig interessert. Spillet så stilig, raskt og spennende ut. Jeg forventet et actionspill med detektivelementer i en dystopisk cyberpunk-fremtid. Det vi fikk var noe helt annet, omtrent halvparten av det jeg trodde. Det er et actionspill som til tider er stilig, men det er ikke fartsfylt eller spennende i det hele tatt. Det foregår imidlertid i en dystopisk fremtid og inneholder noen elementer som minner om detektivarbeid. I trailerne så vi fartsfylte kamper med kule effekter, men i spillet var det i stedet turbaserte kamper og quicktime-hendelser. Det var slett ikke slik jeg trodde det skulle være, rett og slett. Men var det vi fikk bra?

Det var en ganske blandet pose. Til tider har jeg det veldig gøy med spillet, for det meste når jeg løper rundt i gatene i Viridis og blir slått av hvor kul den neonbelyste, skitne og nedslitte verdenen som Chaotic Brain har bygget opp, er. Stilen er ganske unik, med figurer gjengitt i 2D-piksler med en 3D-verden som bakteppe. Av og til, og spesielt i bevegelse, er spillet virkelig pent, og lyssettingen er spesielt vakker. Jeg skulle ønske de hadde gjort mer ut av det i stedet for å legge mesteparten av spillet til kjedelige bakgater, nedslitte barer, kloakker og ørkenbyer. Dessverre er det langt fra pent hele tiden. Noen ganger velger man å zoome altfor mye inn på figurene, og man kan knapt se hva de representerer fordi de i stedet er redusert til oppblåste og klissete piksler. I løpet av noen korte deler av spillet får vi også se noen utrolig pent tegnede mellomsekvenser, men de er altfor korte og er overstått før man rekker å registrere hva som har skjedd.

Til å begynne med fniste jeg litt av proporsjonene til hovedpersonen vår også. Han har veldig korte armer, og jeg får litt T-rex-vibber i stedet for en tøff, hardnakket politimann. Jeg lærte meg å leve med det i løpet av spillet, men jeg skjønner ikke hvordan utviklerne ikke kunne ha sett det og fikset det selv. Dette gjelder flere ting i spillet, og jeg er ganske sikker på at Chaotic Brain hadde større planer for spillet som det lille studioet ikke var i stand til å realisere. Som nevnt tidligere får vi noen oppdrag der vi må bruke politiferdighetene våre til å finne ledetråder. Dette gjøres ved å skanne omgivelsene med våre kybernetiske øyeimplantater, og ting av interesse lyser opp med et sterkt blått skjær. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet lide meg gjennom nøyaktig samme puslespill. Fra start til slutt er nesten alt vi gjør som politifolk å skanne omgivelsene, følge de lyseblå detaljene og trykke på noen knapper for å komme videre. Det er aldri vanskelig eller vanskelig, og krever ingen tankevirksomhet overhodet. Til tider blir det klønete og uklart, men aldri på en måte som bidrar til å gjøre puslespillelementene i spillet mer interessante. Disse øyeblikkene blir bare irritasjonsmomenter. Det er et annet puslespill i spillet som du gjør på nøyaktig samme måte to ganger, og der ble det tydelig at det ikke ble brukt nok tid på utviklingen.

Turbaserte kamper er en annen ekstremt vanlig aktivitet du har i løpet av de tre-fire timene du spiller Neon Blood. Jeg har aldri vært spesielt glad i turbasert action, og enda mindre i dette spillet. Det er et enkelt system der du får skadepoeng basert på terningkast. Du kan angripe eller velge å helbrede deg selv. Tidlig i spillet får du en ferdighet som heter "headshot", og det er alt du trenger frem til rulleteksten. Kampene i spillet er veldig kjedelige og mangler fullstendig trøkk og noen form for vanskelighetsgrad. Hovedpersonens statistikk oppgraderes hele tiden, slik at ingen av motstanderne byr på noen reell motstand - ikke engang spillets siste boss. Det er over på noen minutter, og jeg døde ikke en eneste gang i løpet av spillet. Hvis man velger å la en så essensiell del av et actionspill hvile på turbaserte kamper, må man introdusere mer dybde enn det vi får her.

Så er det historien, den største skuffelsen etter min mening. Det er som om de ikke helt har klart å bestemme seg for hvilken retning eller tone spillet skal ha. I det ene øyeblikket er det dystert, mørkt og skittent, men så hoper slapstick-vitsene seg opp og den ganske fine sci-fi-duftende chiptune-musikken er erstattet av noe du kan finne i en sci-fi-serie regissert av Disney Channel. Det er plass til begge deler i en historie, men ingen av delene blir gjort godt nok. Historien er forhastet, og i løpet av den begrensede spilletiden når vi en slutt før det finnes noe klimaks eller crescendo. Trekk på skuldrene definerer både fortellerteknikken og historien som helhet. Den er også full av klisjeer, karakterer vi har sett femti ganger før og ting som har blitt gjort utallige ganger før - ikke minst i Cyberpunk 2077.

Men jeg vil likevel ikke si at spillet er så ille. Det er kanskje ganske tynt og altfor lett, men når verdenen er så vakker og overfylt av påskeegg og hyllester til andre cyberpunk-klassikere, blir det likevel en ganske fornøyelig reise. Neon Bloods korte spilletid er en fordel, for det er ikke nok innhold og ideer til å fylle flere timer med underholdning. Jeg skulle imidlertid ønske at Chaotic Brain hadde valgt å gi historien mer tyngde og en mørkere tone. De klarte aldri å fange meg, og det føles som om de selv var på ville veier og ikke helt visste i hvilken retning de ville ta eventyret.