Alt du trenger å vite om valget i Tyskland på søndag

Denne artikkelen ble skrevet før det tyske valget i 2025, og fungerer som en guide til alt du trenger å vite om valget i Tyskland på søndag. Hvis du er interessert i valgresultatet, bør du sjekke ut de siste nyhetsoppdateringene våre.

Forestill deg at du trer inn i et travelt tysk valglokale på en klar valgdag - en scene som kan føles både kjent og helt ny, spesielt hvis du er vant til systemer der én enkelt stemme avgjør alt. I Tyskland deltar alle velgere i en intrikat, men gjennomtenkt prosess som kombinerer lokal ansvarlighet med nasjonal rettferdighet. Denne unike metoden, som skal gjelde fra og med 2024, er bygget opp rundt et system med to stemmer som ikke bare gir innbyggerne en direkte stemme i valget av sin lokale representant, men som også sikrer at den samlede sammensetningen av Forbundsdagen gjenspeiler de ulike holdningene i hele landet.

Når du går inn i valglokalet, får du utdelt en stemmeseddel som ved første øyekast kan virke litt uvanlig. I stedet for å krysse av for bare én kandidat, har du mulighet til å avgi to forskjellige stemmer. Den første stemmen, kjent som "Erststimme", lar deg velge en kandidat fra din lokale valgkrets - et mindre geografisk område der kandidaten med flest stemmer vinner et direkte sete i parlamentet. Denne delen av prosessen handler om personlig representasjon; det er din måte å sikre at noen fra ditt eget lokalsamfunn, som forstår ditt nabolags unike utfordringer og prioriteringer, får en plass ved det nasjonale bordet.

Den andre avstemningen, eller "Zweitstimme", er der systemets nasjonale karakter virkelig skinner gjennom. Denne stemmen går til et politisk parti snarere enn til en enkeltkandidat, og avgjør hvordan de totalt 630 plassene i Forbundsdagen fordeles over hele landet. Det er i hovedsak den prosentvise andelen av andrestemmene et parti får, som avgjør hvor stor andel av parlamentsplassene det får. For å komme inn i Forbundsdagen på denne måten må et parti sikre seg minst 5 % av de nasjonale stemmene - men det finnes et viktig unntak: Hvis et parti vinner minst tre direktemandater gjennom førstevalget, kan det likevel bli representert selv om det samlede stemmetallet faller rett under 5 %. Dette sikrer at partier med sterk regional støtte ikke blir satt helt på sidelinjen.

I årenes løp har det tyske systemet utviklet seg for å finne en hårfin balanse mellom lokal og nasjonal representasjon. En av de viktigste reformene i det siste har vært beslutningen om å sette et tak på 630 mandater i Forbundsdagen - et tiltak som ble innført for å forhindre at parlamentet vokser ukontrollert på grunn av "overheng" og "utjevningsmandater". I henhold til de nye reglene vil noen av de ekstra mandatene rett og slett forbli ubesatt dersom et parti vinner flere mandater i direkte valgkretser enn den proporsjonale andelen fra den andre avstemningen skulle tilsi. Denne reformen understreker systemets forpliktelse til å sikre at alle stemmer er rettferdige, og at institusjonen forblir effektiv og håndterbar.

Når landet nå går inn i dette nyvalget, har innsatsen aldri vært høyere. Forbundskansler Olaf Scholz' koalisjonsregjering - en gang en usannsynlig allianse mellom sosialdemokratene (SPD), De grønne og Det frie demokratiske partiet (FDP) - har kollapset og sendt sjokkbølger gjennom det politiske landskapet. Den dramatiske avskjedigelsen av FDPs finansminister Christian Lindner utløste en kjedereaksjon som førte til at koalisjonen sprakk, og Tyskland ble kastet ut i en tilstand av politisk usikkerhet.

I spissen for den politiske kampen står den konservative blokken, ledet av Friedrich Merz. Hans valgkamp er sentrert rundt løfter om å kutte skatter, stramme inn innvandringspolitikken og stimulere en svak økonomi som har slitt med høye energikostnader og strukturelle utfordringer.

I skarp kontrast står det sosialdemokratiske partiet (SPD), som fortsetter å kjempe for solide sosiale velferdsprogrammer og offentlige investeringer for å støtte lavinntektsfamilier og modernisere infrastrukturen.

De grønne, på sin side, presser på for aggressive miljøreformer - inkludert en "milliardærskatt" som skal finansiere en overgang til fornybar energi - samtidig som de legger vekt på sosial rettferdighet og bærekraftig vekst.

I mellomtiden har det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) stadig økt i popularitet ved å appellere til velgere som er frustrerte over det politiske status quo, selv om partiets radikale holdninger gjør koalisjonssamarbeid svært usannsynlig.

Den nydannede Sahra Wagenknecht-alliansen representerer en blanding av venstrepopulisme og nasjonalistiske holdninger, noe som kan rokke enda mer ved de tradisjonelle partilinjene.

Utfallet av dette valget kan få dyptgripende konsekvenser, ikke bare for Tysklands innenrikspolitikk, men også for det bredere europeiske og globale landskapet. Den nye regjeringen vil måtte navigere i en økonomi som er preget av globale handelsutfordringer, et skifte bort fra tradisjonelle energiforsyninger og et komplekst internasjonalt press - som spenner fra den langvarige effekten av geopolitiske konflikter til ringvirkningene av skiftende allianser. Koalisjonen som til slutt blir dannet - enten det er en sentrum-høyre-allianse ledet av Merz eller en mer sentrumsorientert kombinasjon som involverer elementer fra SPD og De grønne - vil sette tonen for landets politiske retning i årene som kommer.

For lesere fra utlandet kan dette intrikate systemet i utgangspunktet virke labyrintisk. Men i bunn og grunn er den tyske valgmodellen et nøye balansert forsøk på å sikre at hver region, hvert lokalsamfunn og hver stemme bidrar til å forme den nasjonale dagsordenen. Den gjør det mulig for lokale interesser å komme direkte til orde, samtidig som den sikrer at Forbundsdagens samlede sammensetning gjenspeiler landets kollektive vilje.

Alt i alt utgjør Tysklands tostemme-system - en blanding av direkte og proporsjonal representasjon - et robust rammeverk for et moderne demokrati som står overfor både tradisjonelle utfordringer og nye politiske strømninger. Det lover at selv om lokalsamfunnene har sine forkjempere i parlamentet, er det de nasjonale stemmene som til syvende og sist definerer maktbalansen. I denne kritiske fasen handler valget ikke bare om å velge en ny regjering, men også om å bekrefte forpliktelsen til et demokratisk system som streber etter å representere alle stemmer, fra den minste by til den største storby.

Foreløpig gjenstår det å se hvordan disse reformene og den politiske dynamikken vil forme det tyske demokratiets neste kapittel - og hvordan valgene som tas på valgdagen vil styre landet, og kanskje til og med Europa, mot en ny fremtid.