One Battle After Another

I en tid der det føles som om mange politiske filmer tar en bredere tilnærming og biter av mer enn de kan tygge (jeg ser på deg, Eddington), gir det smale fokuset i Paul Thomas Andersons One Battle After Another nok til å kommentere uten at man får følelsen av at mannen bak linsen tror han har skjønt alt om den politiske tilstanden i landet sitt.

I stedet for å sette opp en lilla mann som Thanos for å bli episk forpurret på slutten av filmen, viser One Battle After Another oss historien om French 75, en revolusjonær gruppe som oppløste seg 16 år før nåtiden. Bare noen få av medlemmene har ikke blitt fanget eller drept når vi tar fatt på hovedhistorien, men mannen som jakter på dem har ennå ikke gitt opp, og håper å fange en Bob Ferguson alias Ghetto Pat (Leonardo DiCaprio) og hans datter Willa (Chase Infiniti) for å komplettere sitt sett av revolusjonære.

Det som følger er en gjennomgående spennende og overraskende morsom historie om de gjenværende motstandsmennene som samler seg rundt Willa mens de prøver å holde henne unna oberst Lockjaws klør. Det er ikke nødvendigvis actionfylt, selv om de skuddvekslingene vi får er virkningsfulle og enormt godt filmet. Du har sikkert hørt om biljaktscenen nå, og selv om sidemannen sovnet helt til skuddene begynte å runge, kunne jeg ikke få øynene fra den til tross for at den kom mot slutten av en spilletid på 2 timer og 50 minutter.

Skuespillet er den viktigste kilden til underholdning gjennom den lange spilletiden. Kameraarbeidet er fantastisk, men en herlig zoom kom ikke til å holde øynene mine åpne på samme måte som Leonardo DiCaprio gjorde da han vekket Ghetto Pat til live. Den opprørte eks-revolusjonære stoneren er like severdig som han er gjenkjennelig, og scenene i andre akt med Benicio del Toros karakter føltes som en kompiskomedie jeg gjerne skulle ha sett mer av. Sean Penn er imidlertid den virkelige overraskelsen her, og hans portrett av Lockjaw får frem en skurk som føles som en sjeldenhet nå for tiden. Han er truende, men samtidig ganske parodisk. En trussel som bør tas på alvor, helt til han åpner munnen. Ikke en tåpelig karakter på noen måte, men en som føles mer menneskelig enn Terminator på grunn av sine svakheter, uten at PTA nødvendiggjør en tragisk bakgrunnshistorie for ham.

Selv om One Battle After Another ikke akkurat blir for lang, blir den offer for litt oppblåsthet. Som nevnt er denne filmen nesten 3 timer lang. Det er ganske lenge for min Instagram Reels-befengte hjerne å sitte gjennom, og selv om jeg ikke på noe tidspunkt rev meg i håret og så på klokken, syntes jeg at tempoet kunne ha vært litt bedre. Det er litt for mye overbærenhet i handlingen, som ikke alltid føles som om den aktivt tjener karakterene våre eller historien vår. Det er mange tallerkener som sjongleres her, og noen av dem ender opp med å føles knust på gulvet. Dusørjegeren, for eksempel, virker sørgelig underrepresentert i handlingen med tanke på at han utfører en av de viktigste handlingene i filmen, som fører til Willas overlevelse i et avgjørende øyeblikk.

Jeg synes også at lydsporet er litt for insisterende. De plumpende pianomelodiene er velkomne i begynnelsen, og et fint akkompagnement til filmens følelse av å bygge opp spenningen, men mot slutten av filmen overlever de sin velvilje. Ellers er lyden skarp og klar, og den passer godt til filmens mer dystre visuelle uttrykk.

One Battle After Another Filmen er kanskje ikke det banebrytende mesterverket som den rådende konsensus vil ha deg til å tro, men den er en jævlig god film, og har noen fantastiske prestasjoner fra Hollywoods store og kommende store. Et veldig fint tilskudd til PTAs samlede filmografi.