Onimusha 2: Samurai's Destiny Remaster

Mens andre har snakket om Bloodborne, F-Zero, Half-Life og Hollow Knight: Silksong hver gang et spillarrangement ruller rundt, har jeg krysset fingrene for et livstegn fra Onimusha. Det var noe med spesielt de to første spillene som klikket så utrolig godt for meg for snart 25 år siden at jeg ikke helt har klart å glemme dem siden.

Heldigvis hørte Capcom mine rop. Under The Game Awards i desember skjedde det endelig, Onimusha: Way of the Sword ble annonsert, og kanskje for å minne alle om serien og gjøre merket relevant igjen, ble det også annonsert en remaster av Onimusha 2: Samurai's Destiny fra 2002, og i løpet av den siste uken har jeg hatt gleden av å spille gjennom eventyret.

Denne remasteren er ekstremt nær originalen, og det er ikke noe nytt innhold å snakke om utover litt fan-service i menyene som består av en haug med konseptkunst, muligheten til å lytte gjennom musikken og spille en rekke minispill. Capcom har imidlertid gjort noen endringer i spillkontrollen, blant annet slik at man kan bytte våpen raskere, og med mindre jeg har blitt en mye dyktigere spiller i løpet av de to tiårene som har gått siden sist jeg spilte det, tror jeg også vanskelighetsgraden har blitt skrudd litt ned. Det har imidlertid kompensert med en ekstra utfordrende modus som heter Hell, som jeg ikke kommer til å kaste bort energi på.

Hvis du ikke har spilt Onimusha før, er det et slags missing link mellom de originale Resident Evil -spillene og Ninja Gaiden. Capcom bruker sine statiske bakgrunner og kameravinkler til å fortelle en ultrajapansk historie i stedet for å overleve Raccoon City, og du trenger ikke engang å navigere i den retningen du står overfor som Chris Redfield og Jill Valentine gjorde, pluss at de stilige kampene er helt fraværende. I stedet får du et veldig smidig kampsystem til rådighet der du kan ta deg av større mengder fiender på en gang.

Grovt sett har du både nærkampvåpen (varianter av sverd, spyd og lignende) og avstandsvåpen (som buer, piler og rifler) til rådighet, der du meier ned fiender på løpende bånd. For å gi spillet litt dybde finnes det også spesielle evner, som koster ulike typer magipoeng for å forhindre overforbruk. Disse er spesielt nyttige mot sjefer og består av evnen til å få en motstander til å stå stille, samt å aktivere en superevne som gjør at du kortvarig kan dele ut mange slag uten å ta skade selv.

Den store vrien finner du imidlertid i en virkelig spennende motangrepsmodus. I stedet for å prøve å time en blokkeringsknapp, er angrep det beste forsvaret, og hvis du får inn angrepet ditt mens motstanderen gjør sitt, dreper du skurken umiddelbart, og du kan til og med fullføre flere angrep hvis det er mange motstandere foran deg på en gang. I tillegg er det et ganske fleksibelt system der motstanderne dine frigjør "genma" som du kan absorbere, noe som gir deg liv, magi og muligheten til å oppgradere utstyret ditt. Disse genmaene er imidlertid flyktige og forsvinner, og du har ikke mye tid til å absorbere dem med et trykk på B-knappen, noe som ofte skaper interessante situasjoner i kamp, for jeg liker å ha genmaen min, men jeg liker også å unngå å bli drept.

Så langt er alt bra, men systemet med faste bakgrunner og kameravinkler viser dessverre ofte sin alder i kamp. Hvis du går litt for langt til venstre, kan du havne i et nytt skjermbilde og plutselig stå vendt feil vei og ikke lenger se fienden du nettopp har kjempet mot. I bosskamper blir det ofte enda verre når de raskt beveger seg ut av syne, og du ikke kan se hvor de har gått fordi du ikke kan rotere kameraet. Det har en viss sjarm, men la oss ikke late som om dette er noe vi vil ha mer av i dagens spillverden. Det forsvant av en grunn, og det blir frustrerende utallige ganger i løpet av det ti timer lange eventyret.

Historien dreier seg om demonherren Oda Nobunaga, som har gjenoppstått for å spre død og ødeleggelse rundt seg, noe vi får en smakebit av i en særdeles brutal intro. Det kan vi ikke ha noe av, og derfor inntar vi rollen som Jubei Yagyu, en Onimusha som har fått i oppgave å stoppe Nobunagas demoniske herjinger. Historien fortelles hovedsakelig i mellomsekvenser og tekst, og minner om japanske lavbudsjettsfilmer, noe som kanskje høres hardt ut, men det er noe jeg faktisk liker. De som kan sin manga og anime vil også kjenne seg igjen, for historien er enkel, fylt med tørr humor og byr på elementer som ville ha føltes helt umulige å skrive i dagens samfunn, og jeg er nesten overrasket (men glad) over at Capcom ikke har valgt å slette eller skrive om enkelte deler.

I tillegg kommer allierte som dukker opp i løpet av eventyret, avhengig av hvordan du behandler dem. På ekte Animal Crossing -vis forventes det at du samler inn og kjøper gaver til dem, og det gjelder å vite hvem som skal ha hva. Er det Magoichi Saiga som skal få spriten eller kikkerten, og er det passende å gi en rød papegøye til Kotaro Fuma? Den eneste som er lett å finne ut av, er Oyu av Odani, en kvinne som liker smykker, parfyme og speil. Ved å skjemme bort vennene dine kan du få dem til å hjelpe deg ved ulike anledninger, noe som på sett og vis gir deg mulighet til å sette et personlig preg på et ellers veldig enkelt eventyr.

Det er ofte vanskelig å anmelde en remaster og sette dem opp mot dagens spill. Alderen skinner ofte igjennom - dette er tross alt gamle titler - og hvis et spill hadde blitt utgitt i dag med samme oppsett, ville jeg ikke vært så tilgivende. Det er en slags spesialbehandling, men faktum er at jeg synes Onimusha 2: Samurai's Destiny fortsatt holder seg ganske bra. Joda, alle instruksjoner presenteres gjennom en vegg av tekst i stedet for å være pedagogisk innlært, dialogen føles underutviklet og mangelfull etter dagens standard, og kampene hemmes av de låste kameravinklene.

Men samtidig er det ingenting som kan måle seg med det Onimusha -serien byr på. Det er nok av japansk hokuspokus å glede seg over, 1500-tallets verden er fantastisk designet, og Jubei Yagyu og vennene hans er alle flotte karakterer. I tillegg blir spillet aldri frustrerende eller langtrukkent, takket være det litt jevnere spillsystemet og det faktum at det bare er rundt ti timer langt. Så ... hvis du vil ha et ultrajapansk samuraieventyr som du kan glede deg over, og som tåler det faktum at grunnlaget ble lagt for PlayStation 2, Gamecube og Xbox, så synes jeg absolutt du bør gå for det.