Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Owlboy

Owlboy

Hele ni år har det tatt, men i dag er det norske Owlboy endelig lansert. Vi har tatt til vingene og begitt oss ut på et unikt og forfriskende eventyr...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ
HQ

Man kan fort stå i fare for å bli en smule patriotisk når man setter seg ned med Owlboy, et spill det har tatt hele ni år å fullføre fra konseptutvikling til lansering. De siste årene har det lille D-Pad Studio fra Askøy vist stadige små glimt fra sitt kommende spill, og det vi har sett har lovet godt og gitt oss et ønske om en snarlig lanseringsdato. At spillet på toppen av det hele har fått internasjonal oppmerksomhet i en bransje hvor Norge ikke akkurat markerer seg like mye som de gjør i skisporten, har bare vært med på å styrke forventningene.

Deretter må jeg jo legge til at jeg i ti års tid selv har bodd en knapp kilometer unna huset hvor studioet har arbeidet jevnt og trutt, men det tjener nok mer som en liten kuriosa - min vestlandspatriotisme forsvant for lenge siden, hvis den noen gang eksisterte (alle Gamergate-beskyldninger kan således legges til side).

Studioet har nektet å gi slipp på sitt hjertebarn før de var helt fornøyde med verket, hvilket har resultert i en ventetid lenger enn spill som sagnomsuste The Last Guardian. Samtidig har slike valg skrudd forventingene våre opp hakk etter hakk, til vi har kommet til det punktet hvor en lurer på om Owlboy virkelig kan svare til forventingene.

Svaret? Owlboy svarer på ingen måter til forventningene - det overgår dem fullstendig.

Owlboy

Owlboy er et spill laget med klar og tydelig forkjærlighet for spill av den gamle sorten man gjerne fant på 90-tallet. Samtidig må det understrekes at valget om pikselgrafikk slettes ikke føles som en billig SNES-kopi. Tvert imot er hver del av spillet finpusset ned til den minste detalj, og resultatet er en pikselinspirert grafikk som overgår alt annet av tilsvarende art - det være seg originale 90-tallsklassikere som Super Metroid og Chrono Trigger, eller nyere retro-inspirerte perler som Shovel Knight og Stardew Valley. Spillet er så fullt av fine smådetaljer at jeg fortsatt har til gode å bli lei, og stemningene og uttrykkene som uttrykkes gjennom det visuelle er mektig imponerende.

Inspirasjonen fra de gamle klassikerne merkes også på deler av spillets oppbygning. Her er det åpne og store landskap, men også mørke og mystiske grotter og templer som må utforskes, gåter som skal løses og monstre som skal bekjempes. Ja, også luftpirater som man skal snike seg usett forbi. Det hele gjøres ved å fly rundt som uglegutten Otus, som heldigvis ikke reiser alene. Sammen med sine trofaste følgesvenner kan han takle stadig større utfordringer, og mulighetene til å gripe tak i følgesvennene dine og bære dem rundt mens de tar seg av fiendene åpner for et utfordrende og spennende spill. Forklaringene til hva du skal gjøre og hvordan holdes til et absolutt minimalistisk nivå, og det er aldri noen følelse av at Owlboy holder deg i hånden.

At Owlboy har troen nok på deg til å la deg spille deg frem til løsningen selv, understreker spillets klart sterkeste side: Eventyrlysten.

Det er noe herlig eventyrlig med dette spillet om den stumme uglegutten Otus som verken er den flinkeste gutten i klassen eller landsbyens mest populære, men som likevel har hjertet på rett sted og et par gode venner som stiller trofast opp for ham. Sammen med bestevennen Geddy legger Otus ut på en eventyrlig reise fra den lille landsbyen Vellie og oppover langs de svevende øyene. Eventyret skal vise seg å være fullt av både farer og de mørkeste, tristeste øyeblikk, men også tilfeller av latter og gode, overraskende vennskap.

Owlboy

Det hele pakkes inn i en fortelling, eventyrlige omgivelser og gripende musikk som hele veien gjennom gir meg assosiasjoner til Bilbo idet han løper ut døren sin og roper «I'm going on an adventure!» Alternativt, hvis jeg skal oppsummere spillets stemning i korte trekk, vil jeg på sett og vis si at det hele gir den samme eventyrfølelsen man får av de aller beste Zelda-spillene (hvis todimensjonale Zelda-spill hadde hatt samme type spillmekanikk som Metroid-serien, vel å merke). Uten å trekke det ut er det ikke annet å si enn at Owlboy fortjener å bli nevnt blant de aller største når man skal snakke om en god eventyrhistorie, uavhengig av medium.

Eventyrvibbene forsterkes ytterligere av den mesterlige musikken til Jonathan Geer, et element i spillet vi ikke har fått så mye erfaring med før spillets lansering. Her er det ikke annet å gjøre enn å gå ut i gangen og hente hatten min, slik at jeg kan ta den av. Musikken passer nemlig Owlboy som hånd i hanske, og klarer til enhver tid å ikke bare understreke stemningen, men forsterke den til det maksimale.

Det samme kan også sies om mangelen på verdenskart, skjønt her er det godt mulig at enkelte spillere vil være uenige. Owlboy-verdenen er absolutt stor og skjuler mange hemmeligheter, og det er ikke til å stikke under en stol at et kart kunne vært godt å ha, ikke minst når man nærmer seg spillets siste timer. Samtidig sitter jeg med en følelse av at mangelen på et kart knytter meg nærmere sammen med Otus. Otus er en liten ugle i en stor og ukjent verden, og mangelen på verdenskart gjør at jeg føler på mye av det samme (vel, bortsett fra at jeg sjelden føler meg som en ugle). Det er en stor verden der ute som venter på å bli utforsket, og eventyrlysten blir heller styrket enn svekket av mangelen på verdenskart.

Owlboy

Jeg forsøker virkelig å finne frem til feil og mangler jeg kan trekke frem ved spillet, men i skrivende stund sitter jeg her og kommer ikke særlig langt. Skulle det vært noe, måtte det være at spillet tar slutt. Jeg skulle gjerne ønske meg enda mer eventyr med Otus og gjengen, enda flere mysterier å løse, og kanskje et par ekstra sideoppdrag eller lignende jeg kunne brynt meg på. Alt dette er derimot ikke svakheter ved spillet i seg selv, men snarere et signal om spillets enormt høye kvalitet. Owlboy er et spill som fortjener å spilles, nytes og roses, og som bør være en mer enn verdig kandidat på lister over Årets spill 2016 når den tid kommer.

Plutselig kjenner jeg nesten på et stev av vestlandspatriotisme likevel...

HQ
10 Gamereactor Norge
10 / 10
+
En fabelaktig historie hvor vennskap, heltemot og eventyrlyst formidles i særklasse. Gripende verden, fullt av sjarm, herlige rollefigurer, pikselkunst på sitt mest velpolerte og et særdeles følelsesladd lydspor.
-
Mangelen på et kart vil nok oppleves negativt for noen. Ellers ... egentlig ingenting, bortsett fra at jeg ikke vil at spillet skal ta slutt.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

OwlboyScore

Owlboy

ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Hele ni år har det tatt, men i dag er det norske Owlboy endelig lansert. Vi har tatt til vingene og begitt oss ut på et unikt og forfriskende eventyr...

Owlboy får to samleutgaver!

Owlboy får to samleutgaver!

NYHET. Skrevet av Suzanne Berget

Owlboy kom ut til PC helt tilbake i 2016 (du kan lese hvor begeistret Ingar var for spillet her), og for et par dager siden kom spillet endelig til konsoller, men de gode...

Owlboy-musikken slippes snart på vinyl

Owlboy-musikken slippes snart på vinyl

NYHET. Skrevet av Tor Erik Dahl

Norske D-Pad Studios Owlboy ble sluppet sent sist høst til glimrende kritikker, og spillet har fått en solid fanskare. Nå kan utviklerne fortelle at de i et samarbeid med...



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.