Painkiller: Doom møter Vermintide

Med tanke på den voldsomme suksessen til Fatsharks Warhammer Tide -serie (Vermintide og Darktide, som de viktigste eksemplene) og det faktum at vi gamere etter flere tiår fortsatt elsker Doom som lite annet, er det vel rimelig å si at en slags kombinasjon av disse to ideene ville være en strålende idé, ikke sant? Utvikleren Anshar Studios er tydeligvis enig, for jeg har nylig hatt sjansen til å prøve Painkiller, et mørkt og brutalt kooperativt FPS som kombinerer alt det som gjør at disse to titanene skiller seg ut, og blander det sammen til en hjerteskjærende, voldelig og utfordrende actionopplevelse som er perfekt for de som ønsker å få opp pulsen i oktober.

Painkiller bygger videre på det People Can Fly gjorde populært for to tiår siden, og deler mye av den opprinnelige briljansen, men øker spenningen og kaoset. Du spiller som en av flere karakterer, en dyktig demondreper fanget i Purgatory og som har fått i oppgave å utføre bud fra erkeengelen Metatron, oppgaver som oftest dreier seg om å dra inn i demoninfisert territorium og sprenge disse forferdelige skapningene til blodige pøler av bein og blod. Jepp, det er ikke lagt fingrene imellom i Painkiller, det er spennende og hensynsløst fra første minutt, men det er nettopp det du er ute etter i et spill som dette.

Alle som har spilt Doom: The Dark Ages i det siste, vil føle seg hjemme i Painkiller. Nivåene har en flott middelaldersk og satanisk design, med brede, åpne slottsfestninger i kombinasjon med tette skogsstier, hver bebodd av skapninger som er som tatt rett ut av marerittene dine. Våpnene er rå og beregnet på å tygge seg gjennom demoner, det være seg i form av den presise og brutale Stakegun, den bloddryppende Painkiller, den dobbeltløpede Shotgun som til og med kan få Slayer til å trekke på smilebåndet, og så mye mer. Fiendene spenner fra vanlige demoner til pansrede luftbårne trusler og til og med nådeløse beist, og noen av dem vil veteranfansen kanskje kjenne igjen, men mange vil også være ukjente. Men uansett variasjonen på alle disse punktene forblir målet det samme, og det er å skyte og skyte seg gjennom alle demoner som står i veien for deg, slik at du og dine allierte forblir friske og i god form, klare og i stand til å ta fatt på neste utfordring.

Det er her Painkiller skiller seg fra Doom, for selv om spillene i bunn og grunn spiller veldig likt med en bevegelsespakke som nesten føles speilvendt, er selve handlingen og måten den er strukturert på, beslektet med Warhammer Tide -titlene. Du går inn i et oppdrag, enten alene med robotkompanjonger eller med andre spillere, og målet er å jobbe deg gjennom dette lange nivået mens du krysser av for flere utfordringer og oppgaver underveis. For det meste er det demon-drap som står på menyen, men det er øyeblikk der du må fylle opp tanker med blod eller overvinne en enorm sjefstrussel, og alt mens du unngår og tygger deg gjennom horder og horder av demoner som Painkiller kaster mot deg. Igjen, det er veldig Doom møter Warhammer på en måte, og det er en god ting fordi den samarbeidende handlingen, selv om det er viktig at du jobber som en tropp, er fortsatt veldig rettet mot hvordan enkeltspillere opererer, slik at du kan bevege deg flytende rundt et nivå og atletisk skyte ned demoner i ditt beste mulige inntrykk av Slayer.

Kjernespillet er av høy kvalitet, og det vil holde deg engasjert, men det store spørsmålet med et prosjekt som dette er hvordan det pakker alt annet rundt spillingen for å gi en overbevisende progresjonsstruktur. Det er her det vil være flest spørsmål for Painkiller, da min tid med spillet viste at de forskjellige karakterene heldigvis bare har små forskjeller i beste fall (dvs. at en gjør litt mer skade mens en annen har 50% mer ammunisjon), men våpnene og de tilpassbare Tarot kortene gir ekstra dynamikk som, selv om de er overbevisende, er knyttet til et valutasystem som kan miste beina etter hvert som timene ruller videre.

I hovedsak må du plukke opp gull og åpne kister etter hvert som du utforsker hvert oppdrag og nivå for å finne det som i praksis er ferdighetspoeng for å kunne hamstre disse ressursene og bruke dem når du kommer tilbake til navområdet. Alternativene inkluderer våpenoppgraderinger som endrer hvordan våpnene dine fungerer i ganske betydelig grad (for eksempel kan du legge til tre innsatser per skudd på Stakegun, eller justere hvordan Electrodriverens alternative ild fungerer), og Tarot kort som fungerer som modifikatorer, men med en hake. Tarot Kortene må, som i virkeligheten, trekkes, noe som betyr at du bruker gull og deretter får velge ett av flere kort du kan legge til i samlingen din. Det er i beste fall en fin mekanikk, men dette kombinert med mer tradisjonelle våpenoppgraderinger får meg til å lure på om Painkiller vil ha nok variasjon til å støtte spillere som ønsker å ta på seg lignende oppdrag gang på gang, men på en vanskeligere vanskelighetsgrad for litt bedre belønning.

Men jeg vil også legge til at dette kanskje er en mindre ulempe og bekymring, ettersom de som leter etter en Doom/Tide-lignende opplevelse som de kan ta på seg med venner, vil finne mye å elske i Painkiller. Det får alle kjernebyggesteinene på plass, det være seg flytende og tilfredsstillende bevegelse, skyting og action, pluss brutal og hensynsløs kamp som når den matches med et dundrende lydspor får hjertet til å banke som om du er i en moshpit. Våpnene og fiendene er minneverdige og unike, og karakterene og klassesystemet er ganske subtile og definerer ikke opplevelsen på samme måte som selv Tide -spillene gjør. Og alt dette tilbys i et spill som spiller jevnt og uten problemer og ser helt fantastisk ut på samme tid. Hvis du har lengtet etter en ny utfordring etter mange år med Darktide og trenger et nytt demonisk oppdrag etter å ha beseiret Ahzrak i The Dark Ages, kan Painkiller være din neste besettelse når det lanseres den 9. oktober.