Som en ny farsott på Gamereactor vil vi kåre ukens medlemsanmeldelser frem til 20. juni. Ved konkurranseslutt deler vi ut en saftig premie til den av dere som leverte jevnt over best hele veien.
For å holde orden på klinten og hveten vil vi ta i bruk et sofistikert poengsystem hvor hver ukesvinner blir tildelt 3 GR-poeng. For å gå av med den avsluttende premien (og kanskje skribentstatus - hvem vet?) er man derfor nødt til å stå igjen med den største samlede poengsummen.
Det er vel ingen tvil om at det kan bli skarp kappestrid blant de mest drevne hobbyskribentene på forumet, men vi satser på et par nykommere og overraskelser underveis. Alt kan skje når alt skjer.
Ukens medlemsanmelder (uke 18) har opptil gjentatte ganger kjeftet på redaksjonen da han var misfornøyd med dekningen av Kingdom Hearts-serien. Vi kan likevel ikke la denne bitterheten og hengivne dedikasjonen til en spillserie unngå å sjarmere oss, men lar det heller komme Soraki til fordel. Forrige uke anmeldte han spillet Lost:
Over 200 personer sitter på et fly fra Sydney til Los Angeles. De vet det ikke enda, men blant disse er det en håndfull som er bundet sammen av tidligere hendelser, og hendelser som fremdeles ligger forut. I møte med kraftig turbulens splittes flykroppen i tre deler og de tre delene styrter mot havet, og en tilsynelatende øde øy. Så langt er historien identisk med den i TV-serien, men her tar spillet en brå og uventet avstikker. I Via Domus kastes spilleren nemlig inn i skoene til Elliot Maslow, en person som kun har bidratt med sitt fravær i TV-ruta. Han er journalistfotograf, og pådrar seg et alvorlig tilfelle av hukommelsestap etter krasjet.
Foruten å lage et redegjørende og ryddig bilde av spillets utgangspunkt, merker vi oss spesielt én enkelt setning i dette avsnittet: "I Via Domus kastes spilleren nemlig inn i skoene til Elliot Maslow, en person som kun har bidratt med sitt fravær i TV-ruta." Her viser Soraki sin evne til å være oppfinnsom, ironisk og utradisjonell med språket, noe redaksjonssjefen og språknerden Daniel Guanio liker særs godt. Her kunne det likesågodt vært skrevet "en person som aldri dukket opp i TV-serien", men det gjorde han heldigvis ikke.
Karakterene ser ut som dårlige parodier på hovedpersonene fra serien, med forvridde kroppsfasonger og elendig ansiktsanimasjon. Leppesynkroniseringen er helt på jordet og stort sett er det umulig å tyde figurenes livløse ansikter. Da hjelper det ikke at stemmeskuespillet heller ikke er lest inn av skuespillerne fra serien, her har nemlig utviklerne hyret inn andre personer som tydeligvis prøver så godt de kan. Men replikkene leveres med laber innlevelse, og resultatet blir rett og slett latterlig når, for eksempel, en superamerikansk amerikaner prøver å snakke med britisk aksent, uten å lykkes i det hele tatt.
I et TV- eller filmlisensiert spill er det som regel alltid interessant å få greie på hvordan opplevelsen forholder seg til opphavsmaterialet, og dette har Soraki heldigvis skjønt. I avsnittet ovenfor gir han et viktig og passe omfattende innblikk i spillets likheter med TV-serien. Som tydeligvis ikke er så altfor store. I og med at en Lost-fan kanskje er enda mer dedikert enn en gjennomsnitts kinogjenger overfor et filmbasert spill, er vi godt fornøyd med måten han presenterer manglene på.
Hvis det er noe vi skal oppfordre Soraki til videre, er det å leke enda mer med språket, vike mer fra formelen og sette mer farge på beskrivelsene sine. Han viser definitivt potensiale til å underholde på samme tid som han informerer.
Ukens medlemsanmelder er i tillegg moden nok til å konkludere med at spillet ikke egner seg for andre enn blodfans av TV-serien, selv om han selv tilskriver seg status som nettopp dette. Ikke alle medlemsanmeldere på forumet har denne evnen til å se forbi sin egen navle.
• Sorakis anmeldelse av Lost: Via Domus
Poengtavlen ser for øyeblikket slik ut:
Soraki: 3 GR-poeng
192: 3 GR-poeng
UrsaMinora: 3 GR-poeng.
PacSackBoy: 3 GR-poeng.
Vi gratulerer!