Gjemt bortgjemt bortenfor polarsirkelen er to avsidesliggende romhavner i Sverige og Norge i ferd med å forme Europas fremtidige tilgang til verdensrommet i det stille. Etter hvert som kontinentet forsøker å redusere sin mangeårige avhengighet av amerikansk teknologi, har Esrange Space Center i Sverige og Andøya Spaceport i Norge vokst frem som viktige oppskytningsramper for en mer selvstendig europeisk tilstedeværelse utenfor jorden.
Europa har sakket langt akterut i romkappløpet. Mens USA gjennomførte over 150 oppskytinger i 2024, klarte Europa bare 3. Den eneste operative romhavnen ligger i Fransk Guyana (tusenvis av kilometer fra det europeiske fastlandet), og flaggskipraketten, Ariane 6, er riktignok kraftig, men dyr og ikke gjenbrukbar. For et kontinent som ønsker å konkurrere i en bransje i rask endring, er disse begrensningene ikke lenger bærekraftige. Det er her de nordiske anleggene kommer inn i bildet.
Esrange, nær den svenske gruvebyen Kiruna, byr på en sjelden kombinasjon av store ubebodde landområder, minimal lysforurensning og utmerket infrastruktur. Området ble først brukt til sonderaketter på 1960-tallet, men har nå blitt oppgradert for oppskytninger i bane, med nye oppskytningsramper og hangarer som er klare til å ta imot moderne raketter. Den avsidesliggende beliggenheten, som kun deles med reindriftssamer, gjør stedet ideelt for bergingsoperasjoner og sensitive militære nyttelaster.
Andøya, som ligger ved kysten av Norge, har nylig gjennomført en vellykket testoppskyting med det tyske oppstartsselskapet ISAR Aerospace. Med støtte fra den norske regjeringen og forsvarsfirmaet Kongsberg har stedet tillatelse til opptil 30 oppskytinger i året, og det har allerede vakt stor interesse hos NATO og flere europeiske forsvarsdepartementer.
Bak denne satsingen ligger en blanding av teknologiske ambisjoner og politisk hastverk. Krigen i Ukraina har satt søkelyset på risikoen ved å være avhengig av amerikanske systemer som SpaceXs Starlink.
Med Donald Trump tilbake i Det hvite hus og allierte som i økende grad er skeptiske til USAs skiftende prioriteringer, forsøker europeiske myndigheter å bygge alternativer som de kan kontrollere. "Ærlig talt tror jeg nok den største drivkraften var at Trump ble valgt igjen. Og dermed har Trump sannsynligvis gjort mer for det europeiske forsvaret enn noen annen europeisk politiker før ham", sier Daniel Metzler, administrerende direktør i ISAR. "Det skapte virkelig en enorm følelse av at det haster."
Europas visjon går lenger enn å ta igjen det tapte. Esrange har inngått oppskytingsavtaler med sørkoreanske Perigee og amerikanske Firefly, som planlegger å skyte opp satellitter med bare 24 timers varsel i nødstilfeller, en tjeneste som kan vise seg å være avgjørende for å erstatte satellitter under en konflikt. Både Esrange og Andøya forbereder seg også på fremtidens romfart, og alle rakettpartnerne jobber med delvis gjenbrukbare konstruksjoner. ISARs neste generasjons bærerakett vil bli testet på Esrange, og den vil bli en del av et globalt skifte mot mer bærekraftige og kostnadseffektive oppskytinger.
Likevel gjenstår det fortsatt utfordringer. Infrastrukturen må ferdigstilles, systemene må testes, og Europas økosystem for oppskytninger må bevise at det er konkurransedyktig. Men fremdriften er reell, og den vokser. Det er mye arbeid som gjenstår, sier Lennart Poromaa, direktør for Esrange. "I løpet av et år eller så vil vi sannsynligvis ha hele basen klar."
<bild>Kiruna, Sverige - ca. april 2016: Esrange Maxus Rocket Monument</bild>