Kvinnefotballen har vokst utrolig mye de siste årene, på alle tenkelige måter: eksponering, antall tilskuere på stadion, investeringer og til og med opprettelsen av nye turneringer. Den eneste mulige ulempen med denne veksten er at i takt med at kvinnefotballen vokser, vokser også de verste trekkene ved sporten.
"Jo større spillet blir, jo større blir støyen, jo flere fans blir det, men jo flere kritikere blir det", sa Lucy Bronze, Englands forsvarsspiller, som scoret to avgjørende mål i kvartfinalen mot Sverige forrige uke, etter at lagvenninnen Jess Carter sa at hun har mottatt rasistiske tilrop og trakk seg tilbake fra sosiale medier.
"Selv om jeg føler at alle fans har rett til å mene noe om prestasjoner og resultater, er jeg ikke enig i, eller synes, at det er greit å angripe noens utseende eller rase", sa den 27 år gamle spilleren fra Gotham FC.
<social>https://x.com/_JessCarter/status/1946918051951022543</social>
Carters budskap fikk ringvirkninger utenfor fotballen: Statsråd Keir Starmer sa at "det ikke er plass til rasisme i fotballen eller noe annet sted i samfunnet", og tilbød sin støtte til Jess, Lionesses "og alle spillere som har blitt utsatt for rasisme, både på og utenfor banen". UEFA gikk også inn og sa at "overgrep og diskriminering aldri skal tolereres", mens fotballforbundet bekreftet at de samarbeidet med politiet.
"Vi er selvsagt åpne for kritikk - det er derfor vi elsker sporten - men vi er ikke åpne for overgrep. Spesielt i kvinnefotballen ser det ut til at nettovergrepene blir verre og verre", sa lagvenninnen Bronze (via BBC), og mente at det er en forskjell fra de rasistiske overgrepene menn utsettes for: Menn utsettes vanligvis på stadion, mens kvinner er målet på nettet.