Prosjekt Alfa: Videospilldrømmebilen som ble virkelighet
Det var på tide... Å selge den. Etter fire år med min profesjonelt bygde Nissan GT-R (R35) og så mange morsomme stunder bak rattet som overhodet mulig, gikk den bort der for litt over fem år siden nå. En viss lettelse over å slippe å bekymre seg for skjøre girkassekomponenter og perverst dyre gateslicks kom i tillegg til en mye større porsjon savn.
Etter et par impulsstyrte, lite gjennomtenkte hopp mellom Hemi-baserte jänkare og en skikkelig morsom Focus RS på rallyhjul, begynte jeg sakte men sikkert å finne igjen lysten på en sportsbil eller i det minste en prestasjonsbil med skikkelige kjøreegenskaper. Men jeg ville ha noe med et fungerende baksete, og jeg ville ikke kjøpe tysk. Min barndomsvenn Bosse begynte tidlig å snakke om en viss Alfa Romeo, og selv om jeg allerede hadde sett anmeldelsene av 2018-2019 Giulia Quadrifoglio under den første samtalen om et potensielt bilkjøp, mellom to motorgale venner, var den bilen aldri engang på kartet, personlig.
Det var da bildene av spesialmodellen GTA/GTAm dukket opp og det ble klart at Alfa hadde bygget den mest visuelt imponerende sportssedanen jeg noen gang hadde sett, at tankene begynte å løpe. Da jeg deretter reiste til Codemasters for å se på kommende spill og under en svært hyggelig middag pratet med sjefredaktøren for bilnettstedet Drivetribe, begynte planene virkelig å ta form. Ben sa at Alfa Romeo Giulia Quadrifoglio var en av de beste bilene han noen gang hadde anmeldt, i alle kategorier, og at han heller ville valgt en GTA enn en Porsche, McLaren eller Lamborghini. Jeg husker hvor overrasket jeg ble over hans lyriske vurdering, men når noen som har anmeldt mer enn 300 prestasjonsbiler sier én ting, er jeg neppe den som nekter å lytte. Jeg gjorde det motsatte. Jeg reiste hjem, låste opp Alfa Romeo Giulia Quadrifoglio GTAm i Gran Turismo 7 og begynte å drømme. Selvfølgelig ville jeg aldri få tak i eller råd til den nesten tre millioner dyre spesialmodellen... Men kanskje jeg kunne kjøpe basismodellen og gjøre de relativt få endringene som Alfa selv har gjort på spesialversjonen?
Når tankene mine begynner å spinne, er det som regel allerede gjort. Når jeg har bestemt meg for å gjøre noe og virkelig har fått øynene opp for et prosjekt, er det ofte nesten umulig å stoppe meg selv eller distrahere meg selv. Jeg snakket med min gamle barndomsvenn David, hvis enorme bilbyggergarasje har stått mer eller mindre tom det siste året, og spurte om han kunne tenke seg å være med på et eventuelt Alfa-bygg. Broren Fredrik, som har jobbet i over 20 år som profesjonell mekaniker, kastet seg på bølgen, og så var det bare å finne den rette bilen, finne greiene som skulle til for å oppgradere bilen til en GTA.
Jeg bestilte en svart 2019 Quadrifoglio like utenfor Uppsala, og gjorde i utgangspunktet avtalen over telefon etter at de gikk med på å bytte inn min Ford Focus RS for nøyaktig samme pris som jeg kjøpte den for. Ikke noe problem. Turen ned i Forden minnet meg på hvor ekstremt dum jeg ofte er i bilkjøpene mine, da en helt dum rallyslede selvsagt er helt sinnssyk å kjøre rundt i for en nesten 100 år gammel, stele-drevet onkel. Kjøpet, eller byttet, med penger i mellom gikk selvfølgelig raskt etter at jeg prøvekjørte Alfaen en kort stund. Med 39000 km på telleren og splitter ny lakk, en utfylt servicebok og én eier, var det egentlig ikke så mye å klage på. Deretter kjørte jeg bilen derfra til Ferrari/Alfa-verkstedet utenfor Uppsala, som brukte en ukes arbeid på å installere et annet suppesystem, injektorer, airbox, downpipes og ny programvare. 520 hestekrefter ble til 620 (som er 75 mer enn i GTA-modellen), og jeg kjøpte også GTA-modellens styresystem for girkassen, som gir mer distinkte og raceaktige harde, raskere girskift. Etter ti dager der nede tok jeg toget ned til Uppsala for å hente bilen og kjøre den hjem.
Vel hjemme begynte vi så å si umiddelbart med å demontere bremsesystemet, fjerne de originale støtdemperne, eksosanlegget, fronten, den bakre støtfangeren og dørene. Allerede før jeg kjøpte bilen, hadde jeg bestemt meg for å lakkere den grønn (som Alfas gamle racerbiler og som den grønne kløveren på forskjermene som indikerer at det er en av Alfas performance-modeller). Jeg installerte mye ekstra karbonfiber inne i kupeen som jeg bestilte fra Madness Autoworks i Atlanta, og GTAm-felgene fant jeg brukt (men nye, uten en ripe) via en Facebook-annonse, og fikk en venn til å kjøre dem opp. Før jeg i det hele tatt fikk bilen hjem, hadde jeg også bestilt GTA-fronten fra The Paris Garage samt bakvingen, bakspeilene, bakdiffusoren og skjermbredderne til bakskjermene via Koshi Group i Slovakia. Det meste av det som kom var i god stand, passet perfekt bortsett fra fronten (som er laget av glassfiber, noe som er et rent helvete å jobbe med) som knapt passet i det hele tatt.
Her trengtes det profesjonell hjelp, for David, Fredrik og jeg innså raskt at vi ikke hadde erfaring eller kunnskap til å tilpasse klønete utformede paneler, og det var her jeg kom i kontakt med en mann ved navn Jocke, karosserisjef hos Audi i Östersund og en flittig bilbygger på fritiden, og med hans erfarne kunnskaper og kjennskap til materialer, innfestinger, passform - kunne arbeidet fortsette. Å tilpasse støtfangeren foran, legge på mer finfiller, reparere sprekker som hadde oppstått under transporten med glassfiberfiller og aluminiumsnett på baksiden av den og utvide downforce-splitteren foran var virkelig ingen enkel oppgave. Siden jeg ikke ønsket å bruke Sachs. systemet med den hastighetsaktiverte aktive spoileren foran fra originalbilen, måtte vi også slå av disse sensorene etter å ha fjernet selve stemplene til den, og i stedet bygde vi en seks centimeter lang frontleppe av en tynn metallplate som var én millimeter tykk, samt polyesterstoff og polyesterfyllstoff.
Mens Jocke puslet med fronten i omtrent to hele uker og flyttet fester, kitt, reparasjoner og symmetri mot forskjermene, benyttet jeg anledningen til å stille meg i kø med en skikkelig klarlakksprøyte, maling og herder - jeg pakket inn min vennlige nabos gamle garasje i plast og begynte å klarlakkere bakvingen, gyllene foran, grillen, den bakre skjermutvidelsen og sidespeilene, som alle ble levert i form av bar karbonfiber (produsenten ville ha 2200 dollar for å klarlakkere og våtslipe/polere tingene, noe jeg nektet å betale). Jeg lærte meg forskjellen og forholdet mellom trykk og mengde, begynte å male om kveldene og våtslipte deretter ned appelsinskalleffekten i klarlakkoverflaten 24 timer senere og begynte på nytt, igjen. Jeg benyttet anledningen til å påføre rikelig med klarlakk på alle karbonfiberdetaljene, dels for å ha mye materiale å våtslipe for å få den speilblanke, krystallklare overflaten som fabrikklakkerte biler og bildeler nesten aldri har - men også for å ha nok beskyttelse over karbonfiberstoffet til å kunne reparere skader fra steinsprut og andre ting.
Baklyktene fra originalbilen ble deretter fjernet bak, nye GTAm-lykter ble bestilt fra Tyskland (de har svarte innsatser i stedet for røde), og jeg skrudde av lyktene for å slipe ned overflateplasten og deretter polere. Det var noen små riper og et titalls steinsprut på spesielt frontlyktene, som jeg selvfølgelig fjernet ved å pusse med 800-papir, deretter 1500, så 2000, 3000 og deretter maskinpolering med en lammeullsrulle.
Da all lakkeringen i naboens garasje av alle karbonfiberdelene var ferdig, begynte en hel måned med utrettelig våtsliping i fire trinn, som deretter ble avløst av flittig polering før jeg nådde den speilblanke, glatte overflaten som jeg var ute etter. Tanken var å prøve å gjøre hver eneste lille karbonfiberdetalj som var så larveaktig Koenigsegg-aktig blank, og da må selvfølgelig alle former for naturlig appelsinskall-effekt som oppstår når lakken tørker, slipes ned og poleres opp.
<bild>Dere (svenske) lesere hjalp meg med å velge farge.</bild>
<bild>Akkurat som fargen på bremsekaliperne, som jeg opprinnelig hadde tenkt å male i rød metallic før Gamereactor-veteranen Marcel foreslo "cold gold".</bild>
Samtidig som jeg gjorde ferdig karbonfiberpanelene, ble bilen overlevert til Björn og Andreas Granlöf hos Autolack i Östersund, som begynte arbeidet med å lakkere karosseriet på nytt. Jeg hadde store problemer med å bestemme meg for hvilken grønnfarge jeg ville ha, men der, akkurat som med valget av bremsekaliperfarge, hjalp du meg med å komme frem til en beslutning. Fargen ble en litt tilpasset versjon av Lamborghini-fargen Verde Ermes, som har mer gullpigment i seg enn den har grønt, noe som betyr at perleeffekten hjelper til med relativt radikale fargeskift avhengig av lysmengden.
<bild>Björn Granlöf hos Autolack Östersund startet slipejobben på selve karosseriet.</bild>
<bild>Fronten var klar for lakkering etter mange lange dager med karosseriarbeid og sliping.</bild>
<bild>Klar til å bli lakkert.</bild>
Først ble den originale svarte lakken mattet ned før bilen ble vasket, tørket og klargjort for lakkering. Jeg valgte en farge som krever en svart eller mørkegrå base, noe som selvfølgelig var smart for at Autolack skulle slippe å prime hele bilen først (den svarte lakken min var i perfekt stand, og det var ikke nødvendig å fylle på bulker, rifter eller overdreven sliping på noen av panelene).
<bild>Björn har lakkert i 30 år, lakkerer sjelden hele biler nå for tiden, men er selvfølgelig superproff ned til minste detalj.</bild>
<bild>Etter at lakken er påført, slipes den ned, rengjøres og blåses ren med trykkluft.</bild>
Deretter kunne Björn begynne å lakkere den fancy grønnfargen, og jeg dokumenterte de mange timene i lakkboksen, noe som vil vises i et kommende kort videosammendrag som har dratt ut akkurat som denne babbelige sammendragsartikkelen.
<bild>De to første strøkene med klarlakk er påført her, og allerede her ser bilen utrolig blank ut.</bild>
<bild>Ytterligere to lag inkludert mellomsliping er påført karosseriet her.</bild>
Etter lakk kommer klarlakk, og selv under denne prosessen befant jeg meg inne i lakkboksen sammen med Björn for å se en sann mester i arbeid. Björn Granlöf påførte mer enn dobbelt så mye klarlakk som han vanligvis gjør på entusiastbiler (noe som allerede er dobbelt så mye som på en fabrikklakkert bil), og han påførte den så perfekt at panelene så våtslipte og polerte ut etter herding, noe som selvfølgelig er imponerende og et tydelig tegn på mye rutine og utrolig følelse.
<bild></bild>
<bild>Polerte, keramisk forseglede 20 "magnesiumhjul med matchende Michelin Cup Sport 2 såler.</bild>
Mens lakken herdet hjemme hos Autolack, benyttet jeg anledningen til å bruke hele påskehelgen til å virkelig beskytte de delene jeg hadde hjemme mens karosseriet tørket. Jeg maskinpolerte alle fire GTA-felgene i fem trinn (!) og påførte deretter Arcticleans keramiske forsegler (Base Coat / Top Coat) og toppet det hele med deres Hybrid-voks. Deretter gjorde jeg nøyaktig det samme på bakvingen, skjermflensene, gjellene foran, bakspeilene, takfløyen, eksosrørhylsene og grillen.
<bild>Det ferdig lakkerte, ferdig herdede karosseriet på vei hjem.</bild>
<bild>På tide med montering.</bild>
<bild></bild>
Da bilen var ferdig lakkert og herdet, ble karosseriet tauet hjem til garasjen, og dørene, forskjermene, støtfangerne foran og bak ble dyttet i et hav av tepper inn i en møbelbil av min gode venn Victor. Vel hjemme med bilen og alle de nylakkerte delene begynte vi å merke opp og lage en plan for hva som skulle monteres når, i hvilken rekkefølge og av hvem. Siden jeg er den absolutt dårligste av oss fire (Fredrik, David, Jocke og jeg) på alle typer mekanikk og montering, fikk jeg ansvaret for de mer... Ikke-skrøpelige deler.
<bild>Det har blitt mye våtsliping det siste halvåret.</bild>
<bild>Fredrik Olofssen og Jocke Pålebrink jobber med fine detaljer i monteringen av gjeller, gitter, emblemer og griller.</bild>
Da bakvingen var både skrudd og limt (Sika Flex kontaktlim), så jeg til min forskrekkelse at selve karbonfiberen hadde spist mer klarlakk enn rimelig var, noe som gjorde at jeg ble nødt til å våtslipe den, igjen. Det tok ca. fire timer inkludert polering, men var selvfølgelig verdt det. Dette mens Fredrik og Jocke var kommet frem til selve GTA-fronten, og monterte karbonfibergallene, grillen bak, karbonfibergrillen, det svarte GTA-emblemet og festene som vi bygde selv for å få det til å passe godt.
<bild>Minus frontruten begynner dette å se ut som en ferdig bil.</bild>
Akrapovich eksosanlegg montert, avstandsplater montert på bakakselen, Tarox bremsesett montert og luftet, dører, lister, vinduer, sideskjørt, skjermer, håndtak, bakre støtfanger, bakdiffusor, front, panser, sidespeil... Alt begynte å falle på plass her, og mengden gledelige brøl var ikke mangelvare i garasjen denne sene kvelden i slutten av mai, nei.
<bild>Endelig ferdig etter syv måneder. Foto av Niklas Sundin.</bild>
<bild>Sluttresultatet er virkelig blendende, og Alfaen med sine 620 hestekrefter er en fryd å kjøre. Det er så mye karakter i dynamikken i chassiet, og motoren er fantastisk.</bild>
Halve bilen byttet ut eller bygget om, motoren ble tunet, girkassen skjerpet sammen med chassis, bremser, eksosanlegg, karosseri og sluttresultatet var virkelig akkurat så bra som jeg hadde håpet på, eller bedre. Da jeg satt den kvelden etter å ha diskutert neste bilkjøp med Drivetribe-redaktøren og malte GTAm i Gran Turismo 7 i alle mulige forskjellige farger, zoomet inn på detaljer og drømte meg bort - hadde jeg håpet at vi skulle komme hit, men kanskje ikke forventet at det skulle gå så bra som det gjorde gjennom hele prosjektet. Prosjektet: Alfa er ferdig, ferdig, ferdig, ferdig, og jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke deg, leseren, for at du har fulgt med på selve bloggprosjektet, hjulpet til med fargevalg på bremsekalipere og karosseri. Jeg vil selvfølgelig også takke David Grahn, Fredrik Olofsson, Jocke Pålebrink, Victor Sandberg, Andreas Granlöf og Björn Granlöf for god hjelp.