Peak er en glimrende påminnelse om hvorfor jeg alltid gleder meg til et nytt co-op-eventyr

Landcrab, også kjent som samarbeidet mellom Another Crab's Treasure-utvikleren Aggro Crab og Totally Accurate Battle Simulator-skaperen Landfall Games, slapp "endelig" Peak denne uken. Etter å ha annonsert det skikkelig fire dager før lanseringen, kom Peak ut av det blå, og som et slag i ansiktet brakte det umiddelbart tankene tilbake til fjorårets hit Chained Together og den forrige Landfall-tittelen Content Warning.

Det er vanskelig å si med et spill som Peak om du er inne for gimmicken og den lave prisen snarere enn de andre grunnene til at du kanskje kjøper et spill (gameplay, fortelling osv.). Landfall selger ofte ideen om en morsom tid, og selv om jeg kanskje en gang var skeptisk til det, skriver jeg nå denne artikkelen fordi jeg har innsett at det egentlig er det spilling handler om.

På Summer Game Fest syntes jeg det var veldig vanskelig å bry meg om de nyeste actionspillene med rollespillelementer, for selv om det nyeste lover å være mørkere eller mer sexy enn alle som har kommet før, er det bare vanskelig å ikke se repetisjonen, de samme fellene i en mettet sjanger. Det kan bli kjedelig. Men vet du hva som ikke blir gammelt? Vennene dine.

Vel, dårlig valg av formulering, egentlig. Vennene dine blir gamle. Jeg blir gammel, du blir gammel, vi blir alle gamle. Men du kan alltid gjøre nye erfaringer, felles erfaringer som får deg til å le mange år senere når du minnes den gangen en av vennene dine sa at dere alle definitivt kunne klatre opp den veggen, bare for at hver og en av dere skulle styrte mot undergangen i tåken nedenfor. Det minnet, det å skape dem, uansett om det er sammen med venner eller alene, er Peak gaming.

Og det er det Landcrab har klart å fange i Peak. Dette er ikke en anmeldelse av Peak, men det er en anbefaling. Jeg synes det er vanskelig å sette en poengsum på noe som Peak, et spill som er like janky som det er billig, en opplevelse som kan frustrere og belønne en spiller samtidig, og en tittel som for det meste ble laget på en måned gjennom en game jam. Jeg føler også at det er litt urettferdig å anmelde Peak, siden jeg ennå ikke har nådd tittelen Peak (klassisk spilljournalist er en skrubb, jeg vet det). Men etter å ha brukt en god del tid med det, har jeg kommet til den konklusjonen at denne typen spill - Peak-likes, om du vil - er de titlene jeg vil være på utkikk etter i fremtiden.

Peak føles som et utrolig strømlinjeformet spill. Alt fettet er trimmet bort, om det i det hele tatt fantes noe til å begynne med. Det er et enkelt oppsett, om du ikke vet det: Du og opptil tre venner er speidere på ekspedisjon når flyet deres styrter, og dere må ta dere opp til den fjellrike Peak på en øy for å tilkalle hjelp. Du kan klatre på alle overflater, og du må bruke utholdenheten din til det ytterste, for hvert eneste feilsteg kan bety undergang for sjansene dine til å overleve. Med dette enkle fokuset har Landcrab gjort et genialt trekk ved å la spillopplevelsen være mest i bakgrunnen, slik at du og vennene dine kan oppleve reisen uten at prøvelsene som venter er det eneste fokuset.

Og så slipper du guarden og innser at du ikke kan klatre opp den klippeveggen, eller glemmer at det er en giftig plante rett ved siden av deg. Landfall er nå spesielt klar over hvordan spillene deres kan skape virale øyeblikk som du og vennegjengen din vil huske i lang, lang tid. Selv om jeg fortsatt lengter etter de fantastiske opplevelsene fra spill som Kingdom Come: Deliverance II og Clair Obscur: Expedition 33 gir, kommer jeg til å tenke på dette lille klatrespillet når jeg tenker på Peak gaming.

Så ja, jeg kommer ikke alltid til å være begeistret for det nyeste mørke fantasy-eposet som ender med at en fornem engelsk prestinne forteller meg at jeg er den siste flameghouler, og at jeg må redde verden, men det finnes fortsatt mye Peak der ute. Big Walk, fra House House, ser for eksempel ut til å bli et enormt eventyr som kommer neste år. Du kan avfeie Peak som "streamer bait", slik jeg en gang gjorde, men hvis du har venner og er lei av å skrike til hverandre fordi dere taper nok en rangert kamp, hvorfor ikke heller skrike til hverandre fordi dere ved et uhell utløste en eksplosiv plante som førte til alles alt for tidlige død?