Persona 3 Portable & Persona 4 Golden

Den 20. september 2021 begynte Atlus sin feiring av 25-årsjubileumet til Persona-serien. Merch, ports av spill låst til gamle konsoller og mystiske, større annonseringer var på ryktebørsen blant fans. Den mystiske logoen til eventet som viste hovedfargen til alle fem Persona-spill lansert, samt en sjette andel av 25-tallet foreløpig fylt med hvit, noe forventet til å senere fylles med den sagnomsuste sekserens farge. Dessverre gikk månedene forbi uten mye info. Flesteparten av disse «store» annonseringene bestod av Japan-eksklusive musikk- og merch-lanseringer. Persona 4 Arena Ultimax, slåssespillet basert på serien, var blant de større nyhetene, sluppet i 2021 til mild respons. Det var rett og slett bare en port av spillet på 360 og PS3, med et løfte om en modernisert nettløsning en vag dato i fremtiden.

Dermed var spenningen så absolutt på topp da neste del av jubileumet ble presentert som en overraskelse i en Nintendo Direct, i form av Persona 3 Portable, Persona 4 Golden, og Persona 5 Royal til Switch og senere annonsert til Xbox, PS5 og PC. Persona 5 var først ute med dato mens resten ble spart til en senere annonsering. Så ble det veldig stille. P4G så mistenkelig likt ut som versjonen allerede utgitt på Playstation Vita i 2012. P3P så vi veldig lite av, og fans stusset over at det var en port av håndholdtversjonen av spillet, heller enn det mer eller mindre komplette Persona 3 FES til PS2. Sent i 2022 fikk vi den aller siste annonseringen på eventet. Persona 6 tenker du? Det virker som det kan ha vært planen, men dessverre utsatt av pandemiens utfordringer. Det vi fikk var helt enkelt og greit datoen P3P og P4G skulle komme ut. Spørsmålet da er om disse to avsluttende lanseringene lever opp til forventningene eventet baserte seg på til å begynne med?

Svaret er dessverre nei. I fare for at du ikke leser veldig mye mer av denne teksten: Dette er to glorifiserte ports av spillene, og er dermed anmeldt sammen. Har du spilt Persona 3 Portable på PSP? Da er opplevelsen stort sett lik. Samme med 4. Kvaliteten av de originale lanseringene er en annen sak: Dette er to flotte JRPG-er fra en tid hvor sjangeren var litt på vei ut. Til tross for det vi i dag kan se på som utdaterte holdninger og verdier blant karakterer og i historien, skinner både P3P og P4G som fantastisk unike RPG-er som fokuserer på det vi alle har i alle fall følt litt på i ungdomstiden - følelsen av at det aldri er nok tid i døgnet til å gjøre alt det spennende man vil her i verden. Med gode mysterier og karakterer i bunn er dette 200 timer med innhold du sent vil glemme.

Dessverre anmeldes det i konteksten av et mer moderne RPG-landskap, og da er det lite positivt å si. Atlus har vært vag i å detaljere det nye innholdet her, noe som kanskje var lurt. Det eneste nye jeg har klart å finne i begge er at man enkelt kan velge mellom fem vanskelighetsgrader når som helst, og en enkel quicksave-funksjon. Akkurat den siste er et fantastisk tillegg som virkelig letter på frustrasjonen disse to litt repetitive RPG-ene kan bringe. Dessverre er det ikke quicksave slik man er vant til, men noe mer likt en bokmerkefunksjon. I hvilken som helst etasje av alle spillenes dungeons kan man velge å lagre spillet og gå ut til hovedmenyen. Da slipper man situasjoner hvor man mister mye fremgang fordi man er mellom to lagringspunkter og må avslutte spillet før man rekker frem til noen. Det jeg hadde foretrukket er en mulighet til å lagre hvor og når man vil, selv i dialogscener. Sånt er blant det man forventer 14 år senere.

Ellers har de skrytt på seg oppskalert grafikk, noe som viser seg å være et tveegget sverd. For ja, spillene er oppskalerte og bildet har blitt mildt pyntet, men det virker som det har blitt gjort noe tidsbesparende AI-oppskaleringer, noe som synes spesielt i P3P på stor skjerm. Siden bakgrunnene ikke alltid er fremstilt i spillet, men som skjermbilder av konsollversjoner av spillet, ser man artefakter og litt dårlig strukkede bilder. Portrettene har også gått gjennom en liten oppussing. Igjen, mindre problem på P4G fordi det var først lansert på en HD-konsoll og har en mindre vei å gå for å oppskalere. PSP-en, som P3P først kom ut på, hadde en oppløsning på 480 x 272, en brøkdel av moderne oppløsninger. Det synes ikke hele tiden, men noen ansikter ser litt smeltet ut av og til. Spesielt Mitsuru. Følg med på Mitsuru, det er kjempegøy. Dette er forøvrig anmeldt på Switch, og jeg har ikke fått testet versjonen på konsoller med enda høyere oppløsning. Mulig enda tydeligere smelting der.

Musikken, lyden generelt, merker man også at de ikke har gjort noe med. Kvalitet på stemmeopptak varierer fra scene til scene, og mye av musikken høres tungt komprimert ut. Det er spesielt trist når man vet at både Atlus og Sega har tilgang på filer med høyere oppløsning, noe som foreløpig virker som kun er tilgjengelig gjennom å kjøpe CD-ene som ble utgitt i Japan eller vinylutgavene til IAm8Bit, remasteret spesifikt for lydkvalitetens skyld. Hvorfor ikke bruke disse remasterene i selve spillet?

Dette er på veldig mange måter en skuffelse. Veldig lite har blitt gjort for å forbedre eller finjustere disse spillene. Det blir spesielt tydeliggjort av alle de fantastiske endringene gjort i vanlige Persona 5 som kunne blitt brukt til å senke frustrasjonsnivået av å spille en RPG uten alle de moderne behagelighetene. Samtidig vil jeg påstå at Switchen er den perfekte konsoll for disse spillene, og at dette så absolutt er beste måten å spille de på, med mindre du heller vil spille Persona 3 FES. Den lavere prisen gjør også den labre innsatsen til Atlus en smule mer fordøyelig; her får du 100 timer minst per spill til ca. 200kr. Men allikevel skulle jeg ønske mer kjærlighet var gitt til disse to spillene som definitivt var med på å gi Atlus det gode ryktet og suksessen de opplever i dag. Nå går jo ryktebørsen mot en total remake av Persona 3, noe som får meg til å lure på om de skulle tatt seg bryet i det hele tatt med en såpass OK port. Kanskje de skulle ventet til 30-årsjubileumet.