Pinocchio (Disney+)

Pinocchio fra 1940 er den andre helaftens tegnefilmen som Disney produserte, og har helt siden den gang vært en sentral del av Disney-arven. Utdraget du hører av «When You Wish Upon a Star» hver gang Disney-slottet presenteres i starten av en film er bare ett eksempel på dette. Dermed er det nærmest å leke med arvesølvet når Disney nå har gitt klassikeren en nytolkning i form av spillefilm, en trend de siste årene som de ikke alltid har lyktes godt med.

Heldigvis er det mye denne spillefilmen gjør riktig, i hvert fall i starten. Historien er i stor grad den samme, og vi følger dermed Timmy Gresshoppe idet han ankommer landsbyen hvor håndverkeren Geppetto holder til sammen med katten Figaro og gullfisken Cleo. Etter å ha laget en livaktig dukke som han døper Pinocchio fremsier Geppetto et ønske til ønskestjernen på himmelen, som overraskende nok går i oppfyllelse når Pinocchio får liv. Timmy Gresshoppe blir utnevnt til å være Pinocchios samvittighet, og sammen begynner de på ferden for å lære Pinocchio om livet slik at han forhåpentligvis kan bli til en ekte gutt en dag.

Selv om filmen i stor grad følger den gamle tegnefilmens tolkning av den klassiske boka fra 1880-tallet, tar den seg også tid til å utvide historien og gi den litt mer kjøtt på beina. Noe av dette lykkes filmen godt med, som dypdykket i Geppettos fortid og savnet hans etter familien. Her må også Tom Hanks' tolkning av håndverkeren nevnes, for Hanks gjør som vanlig en utmerket jobb i det som kan bli starten på lang rekke gode bestefarsroller for ham. At det noen ganger kan bli litt i overkant skyldes mer regi og filmens historiske arv snarere enn Hanks' prestasjoner og tolkninger. Andre nye elementer som måken Sofia og ballerina-marionetten Sabina bidrar også til å gi filmen mer innhold, selv om det ikke nødvendigvis løfter den noe nevneverdig.

Bak roret finner vi Robert Zemeckis, en drevet regissør som har gitt oss udødelige klassikere som Forrest Gump, Hvem lurte Roger Rabbit og Tilbake til fremtiden-trilogien. Zemeckis har et glimt i øyet og en lekenhet som i utgangspunktet passer filmen godt. Dette kommer særlig til syne når Pinocchio tar turen til Pleasure Island, hvor enkelte scener og hendelser fortsatt vil skremme de minste seerne like mye som de skremte oss da vi så tegnefilmen som barn (bare innrøm det, du har hatt mareritt etter filmen du også). Zemeckis har også krydret filmen med noen artige smådetaljer som vil glede voksne filmnerder, og jeg skulle egentlig ønske at Disney hadde turt å slippe ham enda mer fritt til kildematerialet enn det vi får se her.

For etter hvert som filmen går sin gang kommer det tydelig frem at den står i en spagat mellom 1940 og 2022, hvor filmen ikke klarer å bestemme seg for om den skal ha et tempo og en fortellerteknikk fra den ene eller andre epoken. Når filmen får lov å slippe seg løs er den på sitt beste, men når den binder seg for tett opp til den klassiske tegnefilmen skaper dette en dissonans. Dette blir ikke minst synlig når man har visse dyr som er antropomorfe mens andre er vanlige, stumme dyr. Dissonansen skjer ikke fordi verken den gamle eller nye tolkningen er dårlige, men fordi de to snakker dårlig sammen når de tross alt står over 80 år fra hverandre i filmhistorisk fortellerteknikk. Her kunne flere nyheter, en friere regi og eventuelt flere tilføyelser til historien vært med på å løfte opplevelsen, ikke minst fordi jeg tror Zemeckis fint kunne taklet oppgaven med friere tøyler.

Noe som også fremstår som litt blandet er spesialeffektene. Filmer ser for det meste svært flott ut med både en levende hovedperson, skumle monstre og festlige dyr (både de på to og fire bein). Enkelte ganger blir det derimot veldig tydelig at visse skapninger ikke er ekte, noe man særlig merker hver gang Tom Hanks later som at han plukker opp enten Pinocchio eller Figaro. Apropos sistnevnte, her kunne Disney-teamet hatt godt av å snakke litt med utviklerne av Stray, for katten i spillet føles langt mer levende og troverdig enn det Figaro gjør i filmen.

En fin mulighet man har med en slik nyinnspilling er at man har anledning til å børste av noen gamle stereotyper og skape mer troverdige rollefigurer. Dette gjør filmen til dels, men iblant skinner de parodiske fremstillingene av italienere gjennom likevel. Det fremstår som rart at enkelte rollefigurer snakker med tung italiensk-engelsk aksent når alle i filmen snakker samme språk i utgangspunktet. Det var merkelig den gang Assassin's Creed II ble lansert i 2009, og det føles ikke mindre merkelig nå.

Alt i alt vil Pinocchio være en fin familiefilm å kose seg med, selv om enkelte av scenene fortsatt kan være vel skumle for de minste. Her får man en fin blanding av nostalgi og nytolkning, som dessverre blir holdt igjen av at den står i en filmhistorisk spagat mellom gammel og ny tid. Heller ikke denne spillefilmen klarer å overgå den tegnede originalen, men den er likevel en grei film å kose seg med en lun høstkveld. Nå blir det desto mer spennende å se hvordan Guillermo del Toros tolkning av samme historie tar seg ut når den slippes på Netflix i desember.